Julaften, av Sigbjørn Obstfelder

Det nærmer seg jul. Det er tidspunktet på året da solen snur, og en ny syklus med årstider begynner. Det har lenge vært knyttet mange forskjellige tradisjoner til dette, mange måter å markere det på. Også kristendommen har lagt den ene av sine to store feiringer til denne tiden. Og uansett om vårt moderne, sekulære samfunn ikke er så veldig opptatt verken av at solen snur, eller at Jesus ble født, så er julen fortsatt en svært viktig høytid med svært mange tradisjoner som skal være på plass.

Både at solen snur, slik at dagene fra nå av blir lysere, og at Jesus ble født, for å frelse menneskene, begge deler er begivenheter av glede. I julen skal vi være glade. Vi skal gi hverandre gaver, pynte opp og ete overdådig. Dette er ikke tiden for å være deprimert, for å ha det vanskelig. Det er bare å ta en titt på julesangene, «Å jul med din glede», «Glade jul», «Deilig er den himmel blå», «Deilig er jorden» – her er det glede og herlighet.

Et barn er født i Bethlehem, ti gleder seg Jerusalem.

Jeg er så glad hver julekveld.

Noen får kanskje nok av all denne gleden. Den er jo gjerne utenpåklistret, i den direkte meningen av dette ordet, med all pynten og staffasjen som blir hengt opp.  Sangen «Julekveld i skogen» med tekst av Astow Ericssonn er en humoristisk parodi på all denne anstrengte gleden, Sigbjørn Obstfelders dikt Julaften er det dystre vrengebildet.

 

Julaften

Julaften!
Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennemm dørsprækkerne!

Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.

             *

Og jeg gik ud på markerne –
ud – blandt stjernerne.
Min skygge gled hen over skyggerne
af dødningearmede trær.

Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,
snejulelysene,
et lig, som endnu bævrede,
en stakkels frostdød spurv.

             *

Og jeg gik bort til mit tagkammer
og satte lyset i min flaske.

Jeg satte lyset i min flaske
og la bibelen på min kiste.

Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.

Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Det er ikke ulikt Obstfelder å ha tittelen på diktet som første linje, og skape en gjentakelse på den måten. Her er de tre første ordene «julaften». Leseren skal få tid til å assosiere hva det er. Så er første strofe med den positive siden av julen og julaften, det som skal være de riktige assosiasjonene. Andre strofe blir satt opp som en kontrast mot denne. Der er det et enslig jeg, som ikke tar del i julegleden. Dette jeg vandrer alene i gatene, lytter til barnesangene, som fra gaten ikke gir den samme varmen og gleden som den kan gi dem som er inne og tar del i den. Trappen en vinterdag i desember vil være mørk og kald.

De to neste strofene er satt for seg selv. Der går jeg-personen ut blant markene, fjernt fra det julen skal være. Julens symboler, stjernene og trærne, har en helt annen funksjon her. Stjernene markerer den store tomhet man kan føle seg ensom i. Trærne har dødningearmede greiner. Dette er ikke juletre og julestjerner.

Som et bilde på denne jeg-personens julestemning kommer den lille, frostdøde spurven. Også den gang tror jeg, kanskje, at utstoppede eller menneskelagde fugler ble brukt som julepynt på juletrærne. Den frostdøde spurven gir en helt annen mening. Det er kaldt, og stivnet, og uhyggelig. Den er så ferskt død, at den ennå skjelver.

De fire siste strofene har bare to linjer hver. Her er det som om jeg-et ikke orker mer. Han kommer seg hjem, setter lyset i sin flaske, en enkel måte også å få sagt at han ikke er rik, og ikke har venner å feire med. Setningen blir gjentatt. Gjentakelsene blir også gjentatt, videre nedover mot slutten. De tre substantivene, flaske, kiste og bibel, blir alle satt to ganger. Han blåser støvet av Bibelen, noe som kan tyde på at han ikke leser den så ofte, at han har det støvet, og generelt at det er fattigslig og trist. Det samme gjelder at han legger bibelen på en kiste, og ikke for eksempel på et bord. Så folder han hendene over bibelen, ikke for å be, men for å gråte.

Det er noe som har kommet helt galt ut. Jeg-et i dette diktet er like fremmed i juleverdenen, som jeg-et i Jeg ser er fremmed i sin. I dette julediktet er virkemidlene som er brukt enklere, de spiller på kontrastene med julestemningen man ellers forbinder julen med. Det er når jeg-personen tenker over dette, og at han ikke kan ta del i den, at han må folde hendene over bibelen og gråte.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s