Navnløs, av Sigbjørn Obstfelder

Vi fortsetter i dag med å poste dikt av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Også i dag er diktet fra debutsamlingen hans, Digte, fra 1893. Diktet vi postet i forrige uke, Venner, er åpningsdiktet i samlingen, og et temmelig enkelt dikt. Diktet vi skal se på i dag, Navnløs, er mer komplisert.

Der diktet Jeg ser har fellesskap med Munchs maleri, Skrik, er Navnløs mer i slekt med Aften på Karl Johan.  Dette maleriet er fra 1892, omtrent samtidig som Obstfelder skriver sitt dikt. Obstfelder blir gjerne kalt ny-romantiker, mens Munch er ekspresjonist. Jeg mener de begge har mye til felles, og er sterke representanter for 1890-talls kunsten i Norge og Skandinavia.

Denne kunsten reagerer mot det som har vært tidligere, der man i realismen satset på en naturtro og objektiv gjengivelse av det man skulle skildre. I perioden som fulgte var dette slett ikke noe mål, det var mer å se på som en løgn. Noen objektiv gjengivelse finnes ikke, og selv om det skulle være mulig å tenke seg noe slikt, så ville det være uinteressant, fordi hver og en av oss uansett vil oppfatte både gjenstanden og gjengivelsen subjekivt. Kunstneren skal vise oss sin oppfatning av verden, og vise at det er dette han gjør. Det er å føre betrakteren bak lyset å late som om det her finnes noe objektivt.

I litteraturen fører dette til at poesien vender tilbake etter noen tiårs hvile. Lyrikken er en subjektiv sjanger, det er det sansende subjekt som lager ordene. I realismen og naturalismen hadde poesien ingen plass. I den tidligere nasjonalromantikken hadde lyrikken en sentral plass, men da som uttrykk for patos og begeistring. Den innadvendte, søkende poesien kommer ikke før denne nye muligheten dukker opp på 1890-tallet. Sigbjørn Obstfelders er dens fremste eksponent.

Her i Navnløs er det mange tidligere regler som blir brutt. Det er ingen rim, ingen fast rytme. Det er verselinjer med punktum midt inni. Vi nærmer oss nesten prosalyrikken, som Sigbjørn Obstfelder selv brakte til Norge nettopp på denne tiden, noen få år senere. Merk også hvordan ordvalget ikke er gjort for å gjøre tingene skarpe og klare, det er det diffuse og uklare som blir målet. Nettopp som det er i mange av maleriene til Munch.

Navnløs

Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller –
gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder,
sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge.
Der er slør for de blege kinder, sort slør –
bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade.
Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . .
Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker,
gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort.
Hun tørrer mine øine nænsomt.
Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i tågen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans såre hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Noen ordforklaringer

Sælsom er en eldre skrivemåte for selsom, som er «forunderlig, mystisk». En skjøge er nok å regne som prostituert, eller i hvert fall en forførerisk kvinne. Nænsomt er forsiktig, varsomt.

Handlingen i diktet er at jeg-personen er ute en kveld eller natt. Han hoster, og er syk. Skjult mellom trærne ser han en kvinne, kanskje prostituert, som han kaller en skjøge. Han er glad over dette natlige møtet, og setter seg ved siden av henne. Han trekker sløret foran ansiktet hennes til side, og brister i gråt, uten at han kan gjøre rede for årsaken. Hun lar ham bli hos seg, og tørker tårene hans. Det er hun som er den navnløse. Det er hun som trøster ham.

Kommentar til diktet

I første strofe er ordvalget spesielt karakteristisk. Hver eneste linje har ord som betegner noe uklart, konturløst, diffust. Det er mørkt, det er tåke. Her er det altså uklart, hva som skjer. Det er også slik at denne uklarheten legger (sænker seg) over trær og planter, altså over verden. I det diktet begynner er det altså en ny verden som gjelder, det er lagt en skygge over verden som vi kjenner den. Det gjør at fargene i verden vi kjenner forsvinner. Vi har en ny verden med en ny stemning.

Det er ikke livet som er øynene i denne verdenen. Det er lyktene som er pupillene, øynene. Det er treffende skrevet, vi kan se for oss gaten, i mørket og tåken, der lyset fra lyktene er små prikker, som ser ut til å utvide og trekke seg sammen, der en går. Ingen er der for å se det, utenom dikter-jeget, som går der.

Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

De to første tegn på aktivitet, «jeg hoster» og «jeg går» er satt i en så naken setning som mulig. Subjekt og verbal. Straks etter, er det at både hosten og skrittene er som fra et spøkelse. Det livet som ser ut til å være, er ikke.

I neste strofe dukker kvinnen opp. Det er i den mørkeste delen av parken, der lyktene ikke brenner. Hun er der også skjult mellom trærne, et sted til og med benken er ensom. I tillegg er det slør foran ansiktet, og sløret er sort. Først innenfor der igjen er det levende øyne, det første egentlig levende i diktet. Ikke rart disse øynene glimter forunderlig (sælsomt).

Strofe tre er fylt av ord som har med taushet og stillhet å gjøre. Det er et møte, men ingen ord blir sagt. Vemodig er et stille ord, som sammen med ordet natlig demper ordet glede. Fra glede kan man jo vanligvis vente seg litt lyd. Ikke her. Det er i den døde natt, også stillhet, møtet skjer. Tredje linje i denne strofen, har både ordene stille og taust, for virkelig å understreke hva slags møte dette er. Å dra sløret til side er også en lydløs gjerning. Møtet går ut på å nærme øynene, og sjelen, til hennes, begge deler uten lyd.

I fjerde strofe er det først to lydløse linjer. Den første er med bladene som faller, noe som i forbifarten får plassert diktet til høsten, passende for stemningen. I linje to legger han øret til hjertet hennes, varsomt, slik at den første lyden han kanskje hører er hjertet hennes. Da gråter han. De to neste og siste linjene i strofen har fem ganger ordet gråt. Det er å gråte ut all ensomheten i den diffuse, livløse, tause verden som har vært hittil i diktet. Her er han ved et menneske, om enn det er en skjøge, på det mørkeste stedet i parken, en tåket høstkveld.

Femte strofe avslutter på en måte historien i diktet. Den sjette og siste strofen er bare en slags kommentar, om enn den er inderlig. De to første linjene i femtestrofen er gjerninger fra henne, positive gjerninger. Hun støter ham ikke bort, og hun tørker øynene hans for tårer. Det siste gjør hun til og med forsiktig (nænsomt), et av de få positive adjektivene i diktet, og det eneste som uttrykker noe kjærlig. Hans respons er imidlertid å gripe hendene hennes, i angstfuldt tungsind, to adjektiv som betegner en svært negativ sinnstilstand. Han har det forferdelig. Dette mennesket, som vi ikke engang vet om vedkommende kjenner, han har presentert henne som en skjøge, dette er trøsten han har. Fire ganger ber han henne gjemme seg, i det som da trer frem som et inderlig, inderlig ønske, om trøst, eller om virkelighetsflukt.

Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Så kommer siste strofe. Det lukker på en måte diktet sammen, med samme åpning som den første strofen. Det er mørkets tåke som senker seg, nå over trær og sjeler. Løvet har fremdeles ingen farger, bladene faller lydløst, sorte i mørket. Deretter følger fem linjer som alle bindes sammen med ordet «og». Det er en navnløs på en ensom benk, og hun gjemmer en syk – dikter-jeget. Hun har i hendene sine øynene hans. Det litterære virkemiddelet heter pars pro toto, delen står for helheten. Det viktigste ved ham er øynene, det viktigste ved henne er hendene. Linjen kan tolkes på mange måter. For eksempel er det i øynene redsel er best uttrykket, mens en fast, myk hånd kan representere trygghet. Det er vanskelig å tenke seg noe mer skremt enn øyne uten kropp.

Avslutningslinjene er at ingen uten Gud hører hans hulken, og hennes trøst. Hvem denne guden er, får være opp til enhver å fortolke. Det kan godt forstås som at de to, forenet i denne natten, er ensomme og usynlige for alle andre. Det er kun Gud, eller verdensaltet, som registrerer det som foregår. Og fra ham kommer ingen trøst. Den trøstende hvisken er som suset fra bladene.

Jeg mener dette er et uttrykksfylt dikt, ekspresjonistisk som et maleri av Munch. Det er en verden man ikke kan gripe fast i, der tingene glir ut, hvor alt blir sløret og uklart. Det er en verden hvor ensomheten er intens, og hvor noe egentlig sjelelig fellesskap er temmelig uoppnåelig. Selv om den navnløse kvinnen trøster jeg-perosnen i diktet, blir verken vi eller han kjent med henne. Vi vet ikke hva hun legger i det. Men han griper allikevel muligheten med hele seg, absolutt hele seg, kropp og sjel og alt, og ber denne kvinnen det ser ut som han tilfeldigvis møtte, å gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg.

Obstfelder, Navnløs

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s