Stenen, av Olaf Bull

Dette er det siste diktet i debutsamlingen til Olaf Bull. Det er et godt dikt å avslutte med, også for meg, i mitt arbeid med ham.

I 1909 da debutsamlingen kom ut var Olaf Bull 26 år. Hans far, Jacob Breda Bull, var forfatter, og frem til han debuterte var også unge Olaf Bull nokså klar på hva han ville komme til å velge som yrkesvei. Jeg har mine opplysninger fra Store norske leksikons utdypningsartikkel. Der kan hvem som helst selv lese hvordan Olaf Bull etter examen artium i 1902 forsøkte å studere litt, reiste mye til Europas kulturhovedstader som København, Paris og Roma, og arbeidet som journalist i forskjellige aviser årene 1906 – 1908. Det var poet han ville bli.

Jeg synes diktene i debutsamlingen er de sterkeste Bull skriver. Det er her han har temperamentet, det er her ting står på spill. I de senere diktsamlingene har Bull en mer filosofisk tilnærming til livets brennende spørsmål, han føler dem ikke så sterkt. Ved siden av diktene jeg har behandlet på bloggen (Om vaaren, Fra Mezzainvinduet, og Smerte denne gangen, Til dig tidligere), er «Ungdom«, «Chopin i sideværelset«, «Et overstreget digt» og «Paa læsesalen» artige dikt, mens «Vaarpige» om enda en pike han sammenligner med våren, men aldri får,

Samlingen har også mystiske dikt som «Fantasi«, om månen som på nesten ny-romantisk magisk vis gir liv til nettopp – en fantasi, eller «Tjernet«, der den muntre rytmen tar bort noe av uhyggen som ellers kanskje er der. Her er ensomme dikt, som Alene, der selveste Aftenen vandrer gjennom våren, og der avslutningen minner litt om diktet vi skal behandle i dag:

Men der er deri ingen lære, / og ingen Panacé man har – / i det man er, der maa man være; / man kan ei være føre var / med det at aande og at leve / af all sin kraft i livets  strøm / for saa engang i angst at bæve / og gribe vissen mod en drøm!

Gold og Ensomhed er to andre dikt i samlingen, der ensomhet er tema og sterkt uttrykt.

Og så har vi det vonde diktet Foraar, der vårens livskraft blir satt i kontrast med et dødsfall og begravelse.

Det gives ei ude i al denne blaanede himmel  / et eneste aandedræt fra hendes bryst!

Dette er begynnelsen på diktet som avsluttes slik:

Aa om jeg kunde, kunne jeg bare glemme – / og drive mig selv til at gaa saa gal en gang / de trapper op, og spørge, om du var hjemme – / med tro paa det selv, og med glad og bevæget stemme – –

– – –

Fra frelserens gravlund toner der søndagsklang – -.

Det er et sterkt dikt jeg gjerne skulle ha fått behandlet på bloggen en gang. Dikt.org har diktet i sin diktdatabase, for dem som vil lese det.

Hele samlingen Digte er lagt ut på Wikisource. Der kan man studere alle diktene. Samlingen inneholder flere flotte dikt, enn de jeg har nevnt.

Og det hele avsluttes vakkert med diktet Stenen, der budskapet er at dikteren og kanskje mennesket Olaf Bull har tatt på seg en umulig og destruktiv oppgave, å fange det som aldri kan gripes. Det var i et forsøk på å nå dette umulige målet alle diktene i Digte ble skrevet, og alle hans fremtidige dikt skal bli skrevet.

STENEN

Jeg var i den yderste evighed,
bagom de synlige fjerners brand –
da var det, at nogen imod mig skred
frem paa en ukjendt stjernes rand.

Nogen, som bøiet sig frem og lo
bag slør, som hyllet dens hoved til,
og holdt en sten i sin ene klo
og hviskede kold og mild:

«Jeg slipper en sten i himmelrunden,
den golde sten, jeg her dig tér;
i næste sekund er den forsvunden;
den aflader aldrig at falde mer.

Begriber du, usle, hvad jeg gjør?
Jeg drypper en faldende sten i dit sind;
jeg saar i dit væsen en uro ind,
en uro, som aldrig dør.

Hvorhelst du forbrænder i lysets haller,
i elskov hos kvinder, blandt vaarhvide buske –
Stenen, som samtidig falder, falder
i ødets mulm, skal du huske» 

– – –

Og billedet brast, og jeg sænkedes ned,
ned paa min seng – jeg vaagnet i sved;
i bølger av iskold stjernedugg
hamret mit hjerte, hug i hug –

Men drømmen forblev i mit hjertes nat;
fra ungdom til moden alder
søgte mit sind forgjæves at gribe
den sten, som bestandig falder –
– – –

fra Digte, 1909

Noen ordforklaringer

Brand er «brann», og var korrekt norsk skrivemåte frem til rettskrivningsreformen av 1917. Hva de synlige fjerner er for noe, og hva det betyr å være bakenfor brannen der, er opp til enhver å fortolke. Rand er «kant».

Himmelrunden er i mitt hode et annet ord for himmelhvelvingen, altså himmelen tenkt som et hvelv, eller buet tak, slik man tenkte seg det i gammel tid.  Tér er presens av å te, som betyr å vise frem. Aflader ser ut til å bety «holder opp med», en slags «unnlater».

Kommentar til diktet

Diktet er som mange av Bulls dikt tradisjonelt i formen, om det ikke er helt tradisjonelt i innhold. Det har 7 strofer med 4 vers,. Rimmønsteret veksler litt mellom strofene, de tre første og det femte har a – b – a – b, det fjerde har a – b – b- a, det sjette har a – a- b – b, mens det syvende og siste har a – b – c – b. Det er også veksling mellom trykktung og trykklett utgang.

Uten at jeg skal påberope meg å være noen fasit i å finne riktig metrikk i gamle dikt, der både dikterne og leserne var skolert i å kjenne igjen de faste formene, så mener jeg her at første strofe går frem i daktyliske verseføtter (tung-lett-lett) med lett opptakt (Jeg). Det blir ta, tam – ta – ta, tam – ta – ta, tam – ta – tam, i første linje, og det samme uten opptakt i linje 2. Det ser ut til å være daktyler som avslutes med en avkortet troké, slik Per Einar Jensen skriver på sine fine og lettfatlige sider om verseføtter. Rytmen gir et veldig fint driv gjennom versene. Dette tar bort noe av det uhyggelige i temaet og innholdet.

Jeg-personen i diktet befinner seg på et drømmeaktig sted, bortenfor tid og rom.  Da er det noen kommer i mot ham, «paa en ukjendt stjernes rand», som det står. Dette er i 1909, fremdeles en stund før det er helt klart hva en stjerne egentlig er for noe. Hvem denne «nogen» er blir heller ikke beskrevet, det er noe mystisk og ukjent. Vesenet viser frem en stein, som blir sluppet ut i det som nå kanskje ville blitt kalt verdensrommet.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Her skiftes også rimmønsteret, en teknikk for å trekke oppmerksomhet mot det. Metrikken går heller ikke opp i daktyler og avkortede trokeer, i hvert fall ikke i linje 2, der det går nesten helt i ball med antall stavelser og trykkplasseringen.

Jeg drypper en fallende sten i dit sind;

Også meningen i denne setningen er ikke helt lett å bli klok på. Hvordan kan man dryppe en stein? Hvordan kan man få en fallende stein inn i sinnet? Det er dristige bilder som hører fremtiden, og ikke fortiden til. Resten av strofen er hvordan denne «nogen» saar i dit væsen en uro ind / en uro, som aldrig dørDet er den fallende steinen som er såkornet, den er et bilde på den uro som finnes i dikterens vesen, den er en del av ham, og den vil aldri dø. En uro er den eneste frasen i hele diktet som blir gjentatt, som avslutning og start på to etterfølgende verselinjer, en sterk og vektig gjentagelse.

Siste strofe i første delen, den femte, går tilbake i drømmelandskapet og det tidløse fra begynnelsen av diktet. Vi ser i denne strofen motiv som går igjen gjennom hele diktsamlingen, og hele Olaf Bulls diktning. Her er livet som forbrænder, altså tiden som går, elskov med kvinner, og våren med sine vårhvite busker. Den stenen som falder, falder, på nytt et ord som blir gjentatt, den skal han måtte huske. At stenen faller og faller er et bilde på noe som er uten kontroll, noe det ikke er noe å gjøre med. Det er også et sterkt drømmebilde. Hvem har vel ikke drømt at en faller?

De to siste strofene er etter at dikter-jeg’et har våknet igjen. På ny skifter rytmen. Den første linjen i strofe 6 er en bråstopp i daktylen, Og billedet brast, ta, tam – ta – ta, tam – og – bråstopp (der man skulle vente to trykklette stavelser, ta-ta, slik som i de fleste strofene hittil). Tja, og jeg, er jo to trykklette stavelser som følger, men de hører helt med til det etterfølgende innholdet, der han senkes ned, og slett ikke til bildet som brast. Jeg holder på at det er bråstopp, selv om rytmemønsteret strengt tatt går opp. Dikter-jeg’et senkes videre nedover i andrelinjen, og våkner i svette. Rimet og i sammenheng med ned, fra linjen over.

Så kommer det som vel i sannhet må kalles et dristig bilde, bølger av iskald stjernedugg, hva nå det betyr, og hjertet som hamrer, hug i hug, rimet med stjerneduggen. Den har gjort et voldsomt inntrykk, denne drømmen.

Avslutningsstrofen kommer med en forklaring og konklusjon som må være endelig. I den bryter rimet og rytmen sammen. Det er ikke bare det at første og tredje linje ikke lenger rimer, de har også trykktung og trykklett utgang, vokalene i og a, på vei ned og opp i tonegangen, de er så forskjellige som de blir. Det er som om den unge Olaf Bull går frem til sin egen alderdom og skriver, at drømmen forble – altså i fortid – i mit hjertes natt, / fra ungdom til moden alder. Drømmen skal altså forfølge ham.

Og så er det forbannelsen: Tross det er umulig, vil hans sinn, der det i strofe 4 er sådd en uro inn, søke forgjæves at gribe / den sten som bestandig faller.

Dikteren var altså sanndrømt. Diktet kan stå som et program for Olaf Bulls senere forfatterskap. Målet med diktningen er å gripe denne steinen som faller, hva den enn er for noe, og få slutt på den uro som i diktersinnet er sådd.

One thought on “Stenen, av Olaf Bull

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s