Sonett 87, av William Shakespeare – Farewell! thou art too dear for my possessing

I sonett 87 tar sonettskriveren farvel med sin store kjærlighet, den skjønne ungdom ingen kan finne ut hvem er. Årsaken er at poeten ikke er verdig den store gaven denne kjærligheten er, og når den skjønne ungdom finner dette ut, vil alt være slutt. Sonetten foregriper begivenheten.

Sonetten henter bildene sine fra finansenes og eiendommens juridiske verden. Den skjønne ungdom blir en eiendom sonettskriveren har, og denne eiendommen har stor verdi. Begrepene som blir brukt er de samme som når man omtaler jordisk gods og invisteringsinstrumenter (bonds). Så kan man spørre om dette gjør kjærligheten større, siden den blir beskrevet som så verdifull, eller mindre, siden den blir gjort så materiell.

Et hovedpoeng er at sonettskriveren umulig kan ha rettighetene til den. Den er altfor verdifull for en uverdig som ham. Det er også et poeng at selve ordet kjærlighet (love) aldri blir brukt. Det er ordene du (thou) og deg (thee) og din gave (thy gift) som blir brukt. Det er helt åpent hva det egentlig innebærer at «du er i min eiendom (my possessing). Det kan være en svakhet ved sonetten, siden meningen blir uklar, eller en styrke, siden tolkningsmulighetene er legio.

Sonett 87 skiller seg ut fra de andre sonettene med det at den ved siden av sonett 20 er den eneste som gjennomgående har kvinnelig utgang i verselinjene. Bortsett fra estimate og determinate i linje 2 og 4 er alle utgangene trykklette. Med to linjer som slik skiller seg ut fra resten skulle man vente at disse to har en spesiell betydning, at også meningen var trykktung når lesingen må være det. Men akkurat disse to linjene skiller seg ut ved å være de mest forglemmelige.

Det er en vanskelig sonett å oversette. Derfor er kommentarer til oversettelsen lenger enn vanlig.

Sonnet 87

Farewell! thou art too dear for my possessing,
And like enough thou know’st thy estimate,
The charter of thy worth gives thee releasing;
My bonds in thee are all determinate.
For how do I hold thee but by thy granting?
And for that riches where is my deserving?
The cause of this fair gift in me is wanting,
And so my patent back again is swerving.
Thy self thou gavest, thy own worth then not knowing,
Or me to whom thou gav’st it else mistaking;
So thy great gift, upon misprision growing,
Comes home again, on better judgement making.
Thus have I had thee, as a dream doth flatter,
In sleep a king, but waking no such matter.

Min oversettelse

Farvel, du er for dyrebar for meg å ha i eie
Og antagelig kjenner du din verdsettelse,
Kontrakten om din verd løslater deg fra den
Mine obligasjoner i deg har fastsatt termin.
For hvordan kan jeg holde på deg uten ved ditt samtykke
Og slike rikdommer, hvordan kan jeg fortjene dem?
En grunn for denne fine gave har jeg ikke,
Så min enerett til deg er på tilbakevending.
Deg selv gir du, din egen verdi kjente du ikke da,
Eller meg, til hvem du ellers gav det feil
Så din store gave, som på feiltakelse vokser,
Kommer hjem igjen, på en bedre bedømming.
Så har jeg hatt deg, lik en drøm vil smigre
I søvnen en konge, men våken ikke noe slikt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten er spesiell med at 10 av de 14 linjene ender på -ing. Samtlige av disse ordene er verb som er substantivisert. Så omfattende substantivisering lar seg ikke så lett gjøre på norsk, og jeg har i de fleste tilfellene valgt å omskrive. Under setter jeg opp hvilke verb det gjelder, og hva som er den norske grunnbetydningen slik det er brukt her i sonetten.

To possess – å eie

To release – å løslate

To grant – å tillate

To deserve – å fortjene

To want – å mangle

To swerve – å vike unna

To know – å vite

To mistake – å ta feil

To grow – å vokse

To make – å lage

Det engelske dear som det norske «dyrebar» har betydning både av kjære følelser og økonomisk dyrt. Verbet to possess (å eie, ha eller besitte)  er i linje 1 substantivisert til my possessing, noe som på norsk kunne blitt «min besittelse». Jeg velger å oversette meningen mer enn de rette ordene i rett ordklasse. Like enough kunne like gjerne vært likely enough, altså «antagelig». Ordet charter er også brukt i sonett 58. Det er dokumentet man har når man har gjort en formell avtale, gjerne litt høytidelig. Freedictionary foreslår norske oversettelser «pakt, frihetsvrev eller rettighetsbrev». Ordet ringer også tilbake til Magna Charta, rettighetserklæringen kong Johan uten land avga i 1215, der det er nedfelt i 63 punkter hvilke rettigheter engelske borgere har i kongeriket. Å oversette med nøkterne «kontrakt» får ikke frem alle disse viktige konnotasjonene, men det er ikke så lett å se hvordan det kan oversettes annerledes.  To release er å «slippe fri» eller «løslate», som i linje 1 med possessing har vi her en substantivisering til thy releasing som gjør oversettelsen vanskelig. Bond er riktignok «bånd», men det engelske ordet har mange andre betydninger også, alle spunnet ut av denne grunnbetydningen av å være bundet til noe. Det er også et finansinstrument, da som et rentebærende gjeldsbrev, eller en obligasjon. Datoen obligasjonen skal tilbakebetales er fastsatt på forhånd, determinate er et ord som kan brukes på dette. Jeg har oversatt dette veldig direkte. Meningen i de fire første linjene er at den skjønne ungdommen er så verdifull, og så dyrebar for sonettskriveren å eie, at han ikke kan holde på ham. Den skjønne ungdommen sonetten er tilegnet, er klar over dette selv.

To grant er å «innvilge, gi, bevilge» og slike ting. Kanskje strekker jeg det litt med å oversette med «tillatelse». To deserve er «å fortjene», eller litt mer høytidelig sagt «å være verdig til». Her er det som så mange andre verb i sonetten substantivisert, og på norsk må man omskrive. Rikdommene (riches) det er snakk om, er rikdommen i overført betydning av å elske en sånn vidunderlig person. Cause er «årsak», her brukt også i en nesten litt rettslig betydning, som grunn for en handling. Patent er her et gammelt løyve, eller en slags tillatelse, som gav visse personer eneretter på visse typer handel. Ordet var gjeldende i den gamle monopoltiden, og gikk ut av bruk fra 1623 da nye handelslover trådte i kraft. Jeg tror ikke ordet patent noensinne har hatt en slik betydning på norsk, så jeg oversetter med enerett, som får frem hva det dreier seg om. Meningen i disse fire linjene er at den skjønne ungdom er altfor stor gave for sonettskriveren, til at han kan få beholde ham. Derfor er gaven nå i ferd med å vende tilbake til sin rettmessige eier.

Linje 9 og 10 handler om hvordan den skjønne ungdom har gitt seg selv, uten å skjønne hvor stor verdi han har, og hvor lite verdig sonettskriveren er til å motta den. Kommaet etter meg (me) i linje 10 gjør det litt tydeligere, og det kan være en lapsus at det ikke finnes i originalen. Den beste tolkningen jeg kan se er at meg er et obejkt i setningen foran, tilknyttet verbet kjente (knowing) og med den skjønne ungdom som subjekt. Misprison er «feiltakelse», «feil» eller «misoppfatelse». Så det er den store gaven – at den skjønne ungdom lar sonettskriveren elske ham – som den skjønne ungdom aldri skulle gitt (siden sonettskriveren ikke er verdig), men som på grunn av at den likevel blir gitt, blir større, fordi den blir gitt så ufortjent. Gaven vil komme tilbake (home) til sin rettmessige eier (den skjønne ungdom), når han bare får tenkt seg om, og komme med en bedre vurdering (judgement) av situasjonen.

Meningen i konklusjonen er at sonettskriveren innser at det umulig kan være sant at han har en så stor gave at han kan elske en så skjønn mann som denne ungdommen. Det er en villfarelse, som en drøm, og i denne drømmen har han vært som en konge, fordi han har innbilt seg å ha så store tilstander. Når han kommer til seg selv og ser tingene sånn som de virkelig er, skjønner han at dette umulig kan være tilfelle, og at han ikke har hatt noen av de rikdommene han tror han har hatt.

Kommentar til sonetten

Dette er en sonett der sonettskriveren tar farvel med sin kjæreste. Sonetten er plassert slik, at den kommer etter en samling sonetter der poeten har skrevet om en rival. Det er imidlertid ikke noe slikt som provoserer frem denne avskjeden. Det er bare det, at den elskende sonettskriveren har kommet til at han ikke er verdig denne unge skjønnheten.

Til å være en slik endelig avskjedssonett må sonetten kalles temmelig avmålt. Her er fullstendig forsoning. Forsoningen er også bare på den enes part, det er ingenting som har ser ut til å ha vært krevd av den andre, som kan gjøre denne forsoningen nødvendig. Det er også en merkelig form for kjærlighet, kanskje best sammenlignet med den man vinner i The merchant of Venice, der kjærlighetens verdi blir målt i terminologi man til vanlig finner i business.

Vi ser allerede i de fire første linjene hvordan Shakespeare nærmest takserer kjærligheten til den unge skjønnheten, og setter en slags juridisk og formell verdi på den. Denne verdien blir satt så høyt, at den elskende ikke kan beholde den. Den elskede står fritt til å løsrive seg.

Midtkvartetetten fortsetter i samme spor. Den elskende har ikke gjort seg fortjent til denne store gaven, det betyr at han ikke kan ha den. Monopolet den elskende har hatt på sin elskede må bli gitt tilbake.

Tredjekvartetten har samme bilde i en tredje variasjon. Det blir ikke lagt til stort mer, enn at den elskede umulig kan ha kjent sin verdi, og den elskendes verdi, da han gav seg hen til ham. Når han bare får tenkt seg om, vil det være slutt.

Alt dette ser altså ut til å foregå kun i den elskendes hode. Konklusjonen viser at han satte stor pris på den tilstanden han har vært i, han har følt seg som en konge i den, men nå som han ser virkeligheten, vil det altså forsvinne.

Selv om avskjeden i sonetten ser ut til å ville være endelig, er det mye som tyder på at den ikke er det. Brudd i et forhold kommer sjelden fra den ene parten alene. Det er også underlig at hvis kjærligheten til den unge skjønnheten var så sterk, så var uttrykket i denne avskjeden så kjølig. Her er ingen ord av følelser, her er kjølig business.

Sonetten kan få en bredere tolkning om vi også leser erotikk inn i den. Da vil det å eie (my possessing) og ha enerett (patent) på få en endret betydning. Men det vil ikke være desto mindre merkelig at det ikke er en mer følelelsesladd avslutning på forholdet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s