Smerte, av Olaf Bull

I dag skal vi ta for oss et kjærlighetsdikt av Olaf Bull. De fire diktene vi hittil har behandlet av ham, i år og tidligere, har også vært kjærlighetsdikt. Men der har kjærligheten vært nesten som en filosofi, abstrakt, og atskilt fra livet. Det er kjærligheten i kunsten som har vært målet særlig i Metope og Fra Mezzainvinduet, men også i Til dig og Om vaaren. I sistnevnte dikt, som jeg postet for to uker siden, er kjærligheten bare et sidetema.

Mer enn i de fire andre diktene er det i diktet Smerte den personlige kjærligheten Olaf Bull skriver om. Her er de filosofiske tankene og kunstneriske målene helt underordnet. Her er diktet skrevet nesten som om det ikke er tenkt det skal leses av andre. Det ser ut til å være tanker som presser seg ut. Som gnager og gnager fra innsiden av hjernebarken, og ikke kan bli holdt inne.

Det er ikke en lys og fin kjærlighet Olaf Bull føler. For uansett hvor lys og fin den føles i øyeblikket, er frykten for å miste den større enn alt. Derfor blir ikke kjærligheten en glede, men en smerte.

SMERTE

Det brænder i hjertet ved nat og ved dag:
Elsker, elsker hun mig?
Thi bagom mit hjertes fortryllede slag
ligger et nagende Nei; – –
det jager bag hele min lidenskabs glød
bag freden med hodet i hendes skjød:
Elsker, elsker hun mig?

Det hænder, skjønt herlig og helt endda
sig selv hun har git til pris!
Hvad vil jeg i evigheds evighed ha –
kan mere i verden der gi’s?
O – nogenting bagenom sjæl og kjød,
en flygtende lue bag mund og skjød -!
Elsker, elsker du mig?

Da tar du mit hode, din mund er hed,
dit ansigt blir lidenskabshvidt – –
og sælsomt bevæget jeg sænker ned
mit øie i dybet af dit – –
Og dog er det aldrig af kjærlighed,
– kun angsten, som spør dig foruden fred:
Min elskede – elsker du mig?

fra Digte, 1909


Kommentar til språket

Det skulle ikke være noen språkvansker i dette diktet. Det kan gjentas at mig for meg bare er en skrivemåte, uttalen er akkurat lik. Så mig rimer på nei, slik meg – nei gjør det. Sjæl og kjød er kropp og sjel, med den gamle skrivemåten æ for e, og med kjød som en gammel skrivemåte for kjøtt. Å si kjøtt i stedet for kropp er noe man gjorde for å understreke det naturlige og verdslige ved mennesket. Vi består av kjøtt, som dyrene gjør det. Sjelen var det åndelige, det evige og det som skilte oss fra denne verden og fra dyrene. Kropp og sjel – eller kjøtt og sjel – blir det hele mennesket. Skjød er fang, eller noe som omslutter noe, som språkrådet skriver. Det er også et uttrykk som blir brukt om kvinnens kjønnsorgan. I første strofe er det nok mest brukt med tanke på fang, i andre er det erotisk sammen med munn (mund).

Sælsomt – selsomt er forunderlig, mystisk. Jeg hadde først en ganske voldsom tolkning av hva dette øie han senker ned i hennes kan være, kanskje er det dekning for denne tolkningen, men den er ikke nødvendig for å gi diktet mening. Først leste jeg dette veldig erotisk, og i overført betydning, noe diktet kanskje åpner for, men ikke krever.

Kommentar til diktet

Når det er sagt at Olaf Bull i dette diktet har et mye mer personlig uttrykk enn i mange av hans øvrige dikt, så er likevel dette diktet også formfullendt. Jeg er ingen metrisk ekspert, men jeg vil si første og tredjelinjene går i en slags lett – tung – tung, lett – tung – tung, lett – tung, lett, lett – tung, eller ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam, ta, ta – tam, en rytme som gir god fart og godt driv. Så stopper det helt opp med spørsmålet Elsker, elsker hun mig? Det gir svært stort meningstrykk mot dette spørsmålet, dette spørsmålet er viktig.

Merk: En hjelpsom leser som sendte meg en mail, gjorde meg oppmerksom på at diktet har daktylisk takt med opptakt, det går i versetakt, med (det) brænder i hjertet ved dag og ved nat, altså (ta) tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam. Takk til henne!

Så starter galoppen igjen med Thi bagom mit hjertes fortryllede slag, ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam-ta-ta, tam (merk at lesningen må skyte fart for å få plass til alle stavelsene i fortryllede,  og så får det seg en pause med enstavelsesordet slag). Ligger et følger rytmen, med tam – ta – ta, før vi i lesingen kan bremse godt opp med en lang a i naaaagende. Ordet kan trekke seg ut, som også nagingen gjør det. Den gir seg ikke. Et hardt enstavelsesord avslutter: Nei. Det er trykktungt og meningstungt. Og det henger i rim perfekt sammen med spørsmålet to linjer ovenfor: Elsker du meg? Nei.

Deretter starter nesten bokstavlig talt jaget, nå også med ordet jag som del av diktet. Rytmen er ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam, og i neste lijne ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam – tam – tam. Ordene er liksom ikke så viktige når det går så fort og så greit i rytme og rim. Det er når det på ny i neste linje bremser opp det blir viktig: Elsker, elsker hun mig? Nå henger det i rim sammen med nei i linje 4.

De neste to strofene har ikke helt det samme oppsettet som den første. Her er det også 7 linjer, satt sammen av 6 + 1. De 6 første har rimmønster a – b – a – b – c – c, den 7’de har sitt eget rim og sin egen rytme. I førstestrofen rimer den syvende linjen med linje 2 og 4, det er variasjoner av spørsmålet elsker hun/du meg. Rytmemønsteret er omtrent det samme i alle de tre strofene.

Midtstrofen kan kalles drømmestrofen. Her er det beskrevet hva det ville vært, om han virkelig hadde hatt henne. Ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam – ta – tam i første linje, ta – tam, ta – ta – tam, ta – tam er rytmen i andre. Den vokaliske utgangen med endda i første linje gjør at dette ordet blir hengende, forsterket av at dette er uttalt med stigende tonegang (tonem 1), helt endda blir hengende i luften. Det klikker sammen med hva han i linje 3 vil i evigheds evighed ha, der rimene (endda – -hed ha), ordene (ha i evighets evighet, lenger blir det ikke) og rytmen (ta – ta-ta tam, ta – ta-ta, tamdet er først i sisteordet ha vi får noe virkelig trykktungt). På lignende måte klikker linje 4 sammen med linje 2. Den pris i linje 2 er det i linje 4 som gis. Ser man i selve ordene her i linje 4, har vi å gjøre med et høyst retorisk spørsmål. Det elskende mennesket i elskoven vil selvsagt svare nei (i hvert fall vil denne poeten det), større pris kan ikke gis, enn hun (eller han) nå.

Linjene 5 og 6 har som tilsvarende linjer i første strofe rask fart. Rytmen i linje 5 er Taa(m) – Ta(m) – ta(m) – ta(m), ta(m) – ta(m) – ta(m) – tam, ta – tam, og i linje 6 er den ta – tam – ta – ta, tam-tam, ta – tam, ta – tam. Jeg setter m i parentes for mange av rytmeslagene i linje 5, for flere av stavelsene i denne linjen mener jeg man kan velge om man vil gjøre trykktung eller trykklett. Uansett om man velger det ene eller andre, vil man få en slags klaketi-klakk rytme, som hester som rir. Det er i så fall det samme som det som jaget i strofe 1. Det er det naagende spørsmål, nå stilt direkte til henne: Elsker, elsker du mig?

Merk at dette står som et svar på det retoriske spørsmålet i linje 4. Den elskende poeten i elskoven vil selv i elskovens hete be om mer, et svar på spørsmålet om hun elsker ham. Det filosofiske får sin plass i vendingen bak sjæl og kjød (kropp og sjel), det erotiske i mund og skjød. Det er i forbifarten nevnt karakteristisk for Olaf Bull å løfte selv den hete elskov opp på et filosofisk plan, å blande inn begrep om evighet, og de store spørsmål om kroppen og sjelen.

Første linjen i siste strofe har lange vokaler (kun en konsonat bak) og leses langsomt. Ordet lidenskapshvidt i linje 2 har sin egen rytme, ta- ta – ta- tam, det smetter på plass. Vi må kanskje ta med at Bull nok tar seg noen dikteriske friheter her, lidenskapen er ikke hvit, men rød, siden blodet strømmer opp i ansiktet. Men lydlig og i diktet blir det flott, særlig siden rimet –skaps hvidt har halvrim med ansikt, og i den gufne stemningen diktet ender med, passer det bedre å være hvit som et lik, enn levende rød.

For selv i denne elskovens stund kan ikke den elskende poeten gi seg helt hen. Her kommer også den uhyggelige påminnelsen at det er ikke av kjærlighet han må spørre om hun virkelig elsker ham, det er ikke for å få det kjærlig bekreftet, det er på grunn av angsten for at hun ikke skal gjøre det. Og denne angsten vil aldri bli tatt bort. Det står helt direkte:

Og dog er det aldrig af kjærlighed,
– kun angsten, som spør dig foruden fred:

Selv om hun svarer ja, vil han måtte spørre på ny, for tvilen vil ikke slippe tak. Olaf Bull bruker et mye sterkere ord, han bruker angsten. Det er når man tenker etter en forferdelig forbannelse. Man vil aldri få gleden av kjærligheten fullt og helt, fordi angsten for å miste alltid vil være større enn gleden over å ha den..

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s