De beste, av Nordahl Grieg

Jeg fortsetter søndagene i måneden med dikt av Nordahl Grieg. Denne gangen er det «De beste». Posten begynte med å være veldig enkel, stort sett med kun diktet, men den har blitt utvidet sammen med de andre diktene av Grieg, i februar 2018. I dette arbeidet har tilgangen på bøker på nasjonalbibliotekets nettsider hjulpet meg mye. Jeg har fått lest verselæren av Hallvard Lie, og jeg har fått lest i flere biografier og omtaler av Nordahl Grieg. Med det vil diktet bli bedre presentert.

Diktet er skrevt i 1942, midt under andre verdenskrig. Norge er okkupert av de tyske nazistene, og motstandskampen synes ennå nokså håpløs. Nordahl Grieg er en som holdt motet oppe hele tiden, og evnet å formidle dette motet videre i noen av okkupasjonstidens aller beste dikt og tekster. Det er han, Inger Hagerup og Arnulf Øverland, men størst av dem alle, kanskje Grieg, siden han ikke bare utførte motstandskampen i flere kjente dikt, men også gikk inn i den med liv og sjel, ble soldat og døde. Så da ble han selv en av de beste som døde, men han hadde allerede på forhånd skrevet diktet som skulle sette mot i folk likevel.

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

1942

Språk, form og innhold

Kornmo er i følge ordboken gjenskinn fra lyn som er så langt borte at en ikke hører tordenen.

Diktet skal leses slik, med trykk på annenhver stavelse, men med variasjoner.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

Dette er en mye brukt strofeform. Den har 3 tryktunge stavelser i hver linje, og variasjoner på antallet trykklette stavelser i mellom. Strofen har balladerim, med mønsteret oaoa, andre og fjerde linje rimer. Denne strofeformen blir av og til kalt Heine-strofen, etter den kjente tysk dikteren som utviklet den til mesterskap. Strofen med 8 trefotede vers og kryssrim har sin opprinnelse fra Hildebrandskvadet, og kalles derfor Hildebrandstrofen. I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at

Tematisk er Hildebrandstrofen tett knyttet til det nasjonale og heroiske; den har således aldri fornektet sitt opphav i heltediktningen (Lie, s. 236).

Lie skriver videre at strofeformen også ble brukt i gravsalmer, slik at den får et dobbeltsidig stemningspreg av heltedikt og gravsalme. Det følger et høytidelig alvor, skriver han, men også en stemning av glad fortrøstning og optimisme. Det er som Lie skriver direkte om diktet til Grieg. Nordahl Grieg brukte denne strofeformen svært ofte, bare tell etter neste gang du har et dikt av ham foran deg, om det ikke er tre trykksterke stavelser i hver linje, og én eller to trykklette stavelser mellom dem.

Innholdet i diktet skulle ligge ganske åpent opp i dagen. Det er et kampdikt ment for å sette mot i folk, og da kan det ikke være vanskelig tilgjengelig slik at det trenger forklaringer. Bildet om at døden flammer som kornmo, eller glansen fra et lyn langt borte, kan hvem som helst tenke gjennom hva betyr. Den i dens hvite smerte, er døden.

Når Grieg skriver mot vest, i linje 2, så leser jeg det i tilknytning med at Grieg var fra Bergen, vestlandet, der mot vest betyr ut mot havet. Grieg hadde selv i hele sitt liv sterk tilknytning til havet, det er et hovedpoeng i Johan Borgens biografi om ham fra 1945, og det er helt synlig i mange av hans aller mest kjente tekster (For eksempel Vår ære og vår makt). I krigen kunne mot vest også bety å reise til England, for å delta i motstandskampen derfra. Det var forbundet med stor fare å forsøke denne overfarten til England, mot vest.

I strofe 3 er det de som blir igjen som blir kalt flinke, uunnværlige og de nest beste menn. Disse er de levende som blir igjen og styrer verden. Strofen står i motsetning til den fjerde, der det er de beste som har nok med å dø på forskjellige måter.

Strofe 5 er viktig, for der kommer tanken om at det er ikke bra å tenke om de døde på denne måten. Det er å hedre dem med avmakt, fordi man hedrer dem med å tenke så godt om dem, men om man så tenker at det ikke er vits å kjempe videre, siden de beste har prøvd uten å lykkes, da leder det til avmakt. Da gir man opp. Da har man sveket de beste, som nettopp trodde på kampen og seieren. Man sitter bitter igjen, men den bitterheten må man overvinne, for ikke å forråde de som allerede er døde.

Denne tanken blir utvidet i linje 6. Grieg uttrykker seg her på vegne av de mange døde, de vil ikke sørges til døde, vil ikke bare at de etterlatte skal sørge over dem, men heller at livet skal gå videre, at de skal leve i mot og tro. Grammatisk er de døde fortsatt subjekt i setningen, slik at det blir dem eller minnet om dem som skal leve videre i motet og troen. Linje 3 og 4 sier blodet strømmer i dristige hjerter. Det er dobbelt sant, og et godt retorisk virkemiddel av Grieg. Det er klart blodet strømmet i de dristige som døde, men nå skal det også strømme i de dristige som blir igjen. Siden ingen vil bli kalt feig, så oppildner Grieg folk til heller bli med i kampen, enn å sitte igjen i avmakt og bitterhet.

Strofe 7 fortsetter retorikken, nå med et retorisk spørsmål, om ikke de som har kjent dem var rikere enn den døde, mens denne levde? Rikdommen ligger i at denne personen kjente den døde, og at det ligger rikdom i å kjenne en så bra person. Som en begrunnelse ligger at folk har hatt dem som venner, barn som far. Det bygger opp under hovedtanken bak diktet, man må ikke sitte i bitterhet og avmakt, må ikke svikte denne heltens venner og barn.

Finalen kommer i den siste strofen. Med å øke livet (de gikk fra), menes å øke verdien av det. Det er blitt enda viktigere å bevare det og kjempe for det, når en så bra person er død. Tanken går opp enten man tenker på de dødes eget liv, at det livet de levde har fått en spesiell betydning, siden de døde på denne måten, eller det gjelder livene til de som blir igjen, de som nå har fått enda mer å leve for, og å kjempe for. Å spøke i nye menn, betyr at ånden går igjen, i det at man tenker på dem og bruker dem til inspirasjon. Så er det gravskriften på de dødes gravstein, de dødes hilsen til de levende: De beste blir alltid igjen.

Nordahl Grieg har snudd på den faste formelen, med at det er de beste som dør. Han skriver det er de beste som blir igjen. Og det er de døde som sier det, for at de gjenværende ikke skal kaste bort tiden med å sørge, være bitre og leve i avmakt, men å ta opp kampen og fortsette med fornyet kraft. Det er veldig viktig å avslutte et kampdikt med sterk optimisme og fortsatt kampvilje, det gjør Nordahl Grieg til gangs.

Kommentar til diktet

Min mening er at Nordahl Grieg når toppen av sitt forfatterskap i krigsårene. Da kan han gi sin entusiasme fritt utløp. Han har også levd et liv som passer til kampen, og da på parti med den svake, mot den sterke. Han hadde en sterk kjærlighet til Havet, og til Fedrelandet, Norge. Alt passet godt til oppgaven som lå til det norske folk i krigsårene. Det gjaldt å ikke la seg kue av okkupasjonsmakten, det gjaldt å holde motet oppe tross motgang og prøvelser. Der Grieg tidligere kunne bli kritisert for å være for ensidig og ikke se hele bildet i kompliserte forhold, var det under krigen ingen tvil om at han var på riktig side og ensidighet var riktig og nødvendig. Fascismen skulle avvises, det kunne bare skje gjennom kamp, og Grieg mobiliserte alle sine evner for å delta i denne kampen.

Det er en mening jeg deler med flere, at Grieg var på sitt beste, her. Dette skriver Kjølv Egeland, i biografien om Grieg, fra 1953

«Lyset av lykke og smerte hos den knelende mannen,» hviler over Nordahl Griegs krigsdikt, der han folder ut sitt flagg – på en gang fedrelandets, frihetens og menneskeverdets merke. Nordahl Griegs krigsdikt er hans betydeligste diktergjerning. For der har i en sum gitt mest av seg selv i en fullbåren form. Og der har han nådd lengst ut og dypest inn i tiden og folket. (Egeland, s. 244)

Biografien kom i 1953, en tid da krigen, prøvelsene og seieren ennå stod sterkt i minnet til folk, og de store følelsene var ekte og sterke. Lignende skriver Johan Borgen, i sin biografi om Grieg fra 1945. Egeland argumenterer med at Grieg skiller seg ut fra de andre krigsdikterne, for Grieg var krigen nesten som en fullendelse av livet, det var dette han var laget for. Grieg ville bruke diktene sine som en del av kampen, det var hans bidrag, og der han kunne gjøre mest nytte for seg. Dette tok han på største alvor, og forberedte seg alltid svært godt når han skulle få slippe til med radiosendinger fra England. Egeland siterer:

… Det er dyrekjøpte minutter vi har fått utlevert. En må ha noe godt å si… denne korte stunden, kanskje mer om menneskelig storhet enn menneskelig nederdrektighet: lykken ved å ha slike kamerater som de vi står smamen med. (Egeland, s. 241)

Også i diktet De beste er det dette som er målet. Å gi heder til de som har ofret seg i krigen, eller i andre kamper, samtidig som de som er igjen ikke skal miste motet. Måten det gjøres på, er at de døde gir så mye inspirasjon til de levende, at nå er det de som er igjen som er blitt best. Lykkes Grieg i å formidle dette, så er det et kraftfullt dikt han har skrevet.

Diktet er skrevet en tid det var lett å hengi seg til mismotet og fortvilelsen. I 1942 hadde nazi-Tyskland ennå ikke fått kjenne noen ordentlige nederlag. De hadde feid over Europa, og bare ikke lyktes helt i bombeangrepene over de britiske øyer og forsøkene på å knuse Sovjetunionen ved å erobre Moskva. Utsiktene for noen frigjøring av Norge på kort sikt var små. Kampen i mot syntes håpløs.

Lest opp mot denne bakgrunnen diktet er skrevvet i, blir det veldig sterkt. Det stod svært mye på spill. Den grusomme nazi-ideologien kontrollerte Europa, med umenneskelighet satt i system, terror som styreform i totalitære stater. Det gjaldt om å samle alle gode krefeter for å slå overmakten og grusomheten tilbake. Det gjaldt om å gjøre det gode på ny sterkest. Nordahl Grieg var brennende engasjert i denne kampen, og han satte livet inn på å bidra.

Diktet holder en god del av sin styrke om man leser det opp mot vår egen tid også, og våre dagers problemer. Det er vi levende som er igjen, og kan gjøre noe for å forbedre kloden vi lever på. Det nytter ikke å tenke at det er håpløst. Da har vi sveket de som døde før oss, da har vi sveket de beste. Kanskje kan vi også, riktignok med et lite smil, si vi har sveket Nordahl Grieg også, og det motet han ville sette i oss? Han var en av dem som våget mest, han var en av dem som døde. Men han døde ikke før han fikk skrevet ned at på hans og de andres gravsten skulle det stå:

De beste blir alltid igjen.

Det er oss.

 

Reklamer

En tanke om “De beste, av Nordahl Grieg

  1. Virkelig godt dikt,med klar intensjon om takknemlighet og inspirasjon.Dessverre har det manglene idag at det omtrent bare handler om menn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s