17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken), av Nordahl Grieg

 

Jeg har valgt en oktoberdikter: Nordahl Grieg (1902 – 1943). Det stod mellom ham, Rudolf Nilsen eller Arnulf Øverland. Det er de tre revolusjonære dikterne våre, de som støttet oktoberrevolusjonen. Jeg liker egentlig best Rudolf Nilsen av dem, men av ham er det bare mulig å finne tre riktig bra dikt: Storbynat, Nr. 13 og Revolusjonens røst. Her på bloggen vil jeg poste fire dikt av hver norske dikter i år. Arnulf Øverland har jeg aldri kunne klare etter jeg ble voksen nok til å lære ham å kjenne. Nordahl Grieg har jeg også litt problemer med, han er mer berømt enn han fortjener. Men han er den beste kommunistdikteren vi har, og det var en kommunistdikter jeg ønsket meg i oktober.

Nordahl Grieg vokste opp i Bergen, skriver de i den utdypende artikkelen til store norske leksikon. Fra den henter jeg også at han hadde stor utferdstrang, og egentlig aldri slo seg til ro i livet. Han var en eventyrer, han lot seg lett begeistre, han ville være med.

I Europa raser første verdenskrig mens Nordahl Grieg er et barn. Ut av første verdenskrig kommer noen skjøre demokratier, og noen totalitære stater godt til venstre og godt til høyre. Jeg har ikke inntrykk av at Nordahl hang helt med i de fremste intellektuelle strømningene i Europa og verden på denne tiden, eller i noen periode av sitt liv. For Nordahl Grieg var det begeistringen, mer enn den intellektuelle kapasiteten som var motoren i livet og diktningen.

Politisk var det store spørsmålet kommunisme eller fascisme. I dag blir begge disse retningene regnet som helt underlegne demokratiet, selv gode kommunister vil ha gjennom sine ideer i et demokratisk styresett, det er veldig få som vil avskaffe demokratiet for å la sin egen ideologi vare evig. Den gang var både kommunismen og fascismen reelle utfordrere til demokratiet. Demokratiet hadde på ingen måte demonstrert sin overlegenhet. Tvert i mot skulle det snart vise seg at det var de demokratiske landene som skulle slite mest i den økonomiske krisen som skulle utvikle seg fra slutten av 20-tallet og utover 30-tallet. De revolusjonære kommunistene hadde mye rett i at demokratiet bare er det nyeste middelet den rike overklassen bruker til å undertrykke arbeiderklassen. Det henger tett sammen med kapitalismen, og sørger for at de som har makten fra før, får beholde den. Fascistene hadde kanskje også mye rett at demokratiet var for besteborgerne, at det besto av mye løst prat, og at det sjelden kunne bli til noe med det. Jeg vil med dette ha frem at det som i dag regnes selvsagt, at de demokratiet er målet alle bør sikte mot, og at de som ikke er det, vil ha godt av å bli det, det er en tanke som er oppstått mange tiår senere, og som den gang ikke var selvsagt. Verken fascismen eller kommunismen hadde avslørt seg som de grusomme regimer vi ser dem som i dag.

I denne kampen mellom de politiske ideologiene landet Nordahl Grieg hos kommunistene. Det er ikke så rart han gjorde det. Dette var den mest folkelige, og stedet med den største begeistring. Fascismen var mer elitistisk, også hos kunstnerne, og det lå ikke hos Grieg. Demokratiet var ikke egnet til å vekke begeistring i mellomkrigstiden. Det hadde ingen seire å vise til.

Kanskje kan man mene Nordahl Grieg er i overkant lett påvirkelig, da han på slutten av 20-tallet reiser som korrespondent til borgerkrigen i Kina. Der kommer han inn under innflytelse av Mikhail Borodin, «den store russiske revolusjonsekspert», som Grieg kaller ham i følge artikkelen til store norske leksikon. Grieg fikk ikke leve lenge nok til å oppleve at Borodin i 1949 ble dømt for å være fiende av Sovjetstaten, og sendt til Sibir. Nordahl Grieg besøkte Sovjetunionen på 1930-tallet, men fikk med seg lite av det som foregikk der, og må ha valgt å lukke øynene eller se en annen retning for det han har vært nødt å få med seg. Han forsvarte Moskvaprosessene. Og det er ingen spor av at han var i mot Sovjetunionens angrep verken mot Polen eller mot Finland. Det står ikke noe særlig tilbake for tyskernes angrep noen av dem.

Mot denne bakgrunnen blir dyrkingen av Nordahl Grieg som en talsmann for fred nokså merkelig. Noen talsmann for demokrati var han vitterlig ikke. Hele diktningen hans på 1930-tallet og tidligere blir problematisk, for det er ikke helt godt det han mente med den. Jeg kan i hvert fall ikke stå inne for programmet hans.

Det endrer seg alt sammen da nazi-Tyskland invaderer Norge i april 1940. Da blir verden svart og hvit slik det passer seg en glødende entusiast som Nordahl Grieg. Da kommer hans engasjement og optimisme til sin rett. Diktet jeg poster i dag heter «I dag står flaggstangen naken», eller 17. mai 1940. Det første er den første linjen i diktet, det andre er datoen det ble lest opp.

 

I dag står flaggstangen naken

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.

Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

 

Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,

så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt… Vi vil ikke dø en slik død!

 

Verre en brennende byer er den krig som ingen kan se,

som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.

Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.

Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

 

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

 

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

 

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Lest opp på norsk radio, 17. mai, 1940.

Kommentar til diktet

Dette er et kampdikt med hamrende rytme og slående ord. Det er lett å huske og lett å forstå.  Mange av linjene i diktet er gjenkjennlige også blant nordmenn som overhodet ikke interesserer seg for dikt. Det er skrevet den første 17. mai siden 1814, hvor landet vårt har vært okkupert, og Grieg ville mane frem kampviljen i den dystre stund.

Det er vanskelig ikke å ta til seg avslutning, særlig etter det som også i vår tid nettopp har skjedd:

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Reklamer

2 tanker om “17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken), av Nordahl Grieg

  1. Jeg lurer litt på, og blir provosert, hvorfor du mener Nodahl Grieg «er mer berømt enn han fortjener». Bare teaterstykket «Våt ære og vår makt», diktene «Til ungdommen», «I dag står flaggstangen naken….» og «De beste….» – skulle vel være tilstrekkelig til å få den oppmerksomhet, berømmelse og beundring min generasjon (F. 1946) har for ham.

    • Kanskje det, det er ikke noen stor sak for meg. Kanskje jeg kommer til å redigere postene om Nordahl Grieg en gang, og gjøre dem mer nøytrale. Jeg er ikke helt fornøyd med dem som de står. Det gjelder forresten mange av postene. Så vi får se hva det blir tid til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s