Strofer i Tusmørket, av Sophus Claussen

I dag poster jeg et dikt av Sophus Claussen (1865 – 1931). Det er hentet fra samlingen hans Heroica, som kom ut i 1925. Dette er den siste betydelige samlingen Claussen gir ut. Presentasjonen av diktet er litt halvveis, men det er korrekt gjengitt, og skulle kanskje kunne presentere seg selv. For dem som trenger litt starthjelp, er det noen korte kommentarer etterpå.

Strofer i Tusmørket

Skumringsstunder. Lune Aftener. Nattetimer.
Lad os tale, medens alting bliver stille: vi har mer at tale om.
Ræk mig endnu dine Hænder, naar du synes, vi skal tie,
de er hvide, de er milde, deres Tryk en venlig Dom.
Hører du i Nabolaget Port og Døre lukkes i?
Og det graaner saa fortroligt om os, til vi intet ser
uden dig og mig, der svulmer som en dobbelt Melodi,
vakt til Liv, mens Aftenfreden gør dig stum ved dit Klaver.

Skal vi vandre ned i Haven til det gode tyste Bord
midt paa Plænen under Asken, hvor i Skjul saa mange Gange
jeg har siddet lunt og lyttet til den sommervarme Jord,
munter med min slukte Pibe, medens Mulmet rundt om gror,
og du skimted næppe Bordet, naar du bragte mig mit Glas,
som jeg tømte under Træet, øm og frydefuld tilpas.

Skumringsstunder, lune Aftener, Nattetimer.
Har du set, at det nye Skud paa Rosen, det har skudt igen i Dag —?
Stryg en Tændstik og se efter — — Se, vor Have er beredt,
selv i Mørke har vi Roser, selv i Tavshed Velbehag.
Fra Heroica, 192

Språk, form og innhold

Jeg setter det opp som en deloverskrift, men jeg har ikke tid til å gå skikkelig inn på det nå.

Strofeformen er ujevn. Første strofe har 8 linjer, andre 6 og den tredje fire. Det er balladerim oaoa, og i noen av firerparene også abab. Strofe nummer 2 har rimmønsteret aBaacc. Stor bokstav betegner trykklett siste stavelse.

Det er ujevnt med trykktunge stavelser i hver linje også. Jeg viser hvordan det kan være i starten, men her vil jeg ikke gå ut og være kategorisk.

Skumringsstunder. Lune Aftener. Nattetimer.
Lad os tale, medens alting bliver stille: vi har mer at tale om.
Ræk mig endnu dine Hænder, naar du synes, vi skal tie,
de er hvide, de er milde, deres Tryk en venlig Dom.

Jeg har brukt min egen lille privat notasjon, med fetkursiv for bitrykk, og kursiv for svakt trykk. Fet skrift er trykk, og vanlig skrift er uten trykk. Første linje skiller seg ut, og i de to siste ser det ut til å danne seg et mønster med hele tre trykklette stavelser mellom hvert trykk. Det nærmeste jeg kommer er anapest, med to trykklette stavelser fulgt av en trykktung.

I akkurat dette diktet sitter jeg med en følelse av at lengden på stavelsene er vel så viktig som trykket. Det er noen stavelser som skal trekkes ut, og noen som skal leses fort. Hva som skal leses fort og sakte, samsvarer med de trykklette og trykktunge stavelsene.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i et vanskelig meter. Jeg har skrevet litt om det over, men ikke gjort noe egentlig forsøk på å sette meg skikkelig inn i det. Det er et spørsmål om tid dette her, tiden går langsomt i tusmørket i diktet, men i min virkeligheten går den gjerne ganske fort, og jeg har som andre lite av den. Hva jeg vil fremheve, er de lange, rolige linjer i diktet. Det er som selve natteroen senker seg. Det blir mørkere der de to sitter. Etterhvert blir det så mørkt at de knapt ser hverandre. Siden de heller ikke snakker sammen, kan det nesten være tvil om den andre er der i det hele tatt, som om skillet mellom dem viskes ut. En fyrstikk kan lyse opp for et øyeblikk, og vise at alt er der. Rosene ligger der skjult i mørket, velbehaget skjult i tausheten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s