Asgaardsreien, av Johan S. Welhaven

Asgaardsreien, eller Åsgårdsreien, som vi i dag vil skrive det, er et dikt av Johan Sebastian Welhaven. Det er basert på en drapssak fra et bryllup i Valdres, i 1823, og det henter inn sagnstoff fra norrøn mytologi og gammel norsk, folketro. Diktet stod første gang offentliggjort i samlingen Nyere Digte, fra 1845. Omsider har dette diktet fått en helt grei post, med en grundig redegjørelse for bakgrunnen for diktet, og en grundig gjennomgang av innholdet i det.

Om Welhaven og diktsamlingen Nyere Digte

Johan S. Welhaven var av tysk avstamning. Farfaren utvandret til Bergen, og jobbet der som klokker i Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Til langt opp på 1800-tallet fortsatte de å ha messer der på tysk. Faren arbeidet som prest ved St. Jørgens hospital for spedalske. Johan Sebastian Welhaven var altså tredje generasjon innvandrer. Familien var såpass velstående, at faren kunne finansiere skolegang og studier for alle sine tre sønner. Da faren døde, ble det imidlertid trangt, og Johan Sebastian måtte leve noen år i reell fattigdom og nød, i tiden i Oslo. Han var av finere slekt, av middelklassen, kan man si, veldig tilhørende borgerskapet, i gruppen litt laverestående embetsmenn. Men man kan aldri si om ham, at han kom lett til ting.

Kanskje kan bakgrunnen til Welhaven være med på å forklare hvorfor han havnet på den såkalte europeiske siden i kulturdebatten som raste på 1830-tallet? Wergeland og hans krets, tilhørte det norske, det som skulle vinne frem. Wergelands slekt var også norsk generasjoner bakover i tid.

Da Welhaven gav ut samlingen Nyere Digte i 1844, var han universitetslektor i filosofi ved universitetet i Oslo. Kulturfeiden med Henrik Wergeland var for det meste over, den foregikk på 1830-tallet, og gikk bittert for seg. Welhaven hadde skrevet og utgitt det sterkt anti-norske Norges Dæmring i 1834, der han virkelig kritiserer norsk kultur og norsk åndsliv. For dette havnet han i problemer, Disse problemene fulgte ham hele livet, og henger ennå ved ham i dag. Det er Wergeland som er den gode nordmann, Welhaven er utlendingen, han som ser ned på Norge.

Samlingen Nyere digte består av 3 deler. Den første er lyriske dikt, 42 dikt i tradisjonell forstand, den andre er leilighetsdikt, dikt skrevet og trykket for spesielle anledninger. Den tredje er lengre dikt med tema og historier fra norsk sagntradisjon. De er så norske som de kan få blitt, både i form og i innhold. Titlene er En vise om Hellig Olaf, Jutulsberget, Om Ridder Audun til Aarhuus, Nøkken i Kvernen, Eivind Bolt, Det omvendte Bæger, Den sunkne Stad, I Nærødalen, Paa Skibshøien og Det fredete Tre, for å nevne noen. Resten er Tomme Kæmpehøie, Buesnoren, Kyst-billede, og så dette, Asgaardsreien.

Asgaardsreien

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Thor, den stærke, med løftet Hammer,
staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget;
han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer
belyse det natlige Tog ved Slaget.
Da klinge Lurer, da er der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi,
da hyler Sværmen og Folket lytter
med stigende Angst i de dirrende Hytter.

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og farer den larmende Bygd forbi –
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!

Naar Øllet virker i Bjælkestuen
og vækker de hedenske Juleskikke,
og Ilden kaster sit Skin fra Gruen
paa svingede Knive og vilde Blikke,
da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt;
da høres de natlige Skarers Ridt,
da knager Væggen, da dandser Kruset;
thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset.

Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage
tre hellige Juledage til Ende.
Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage,
og Brudgommens ei mellem Ungersvende.
Der stod en Glands i den bonede Hal
af dækkede Borde og dyrt Metal,
der fandtes en Skat, som er kommet for Orde,
af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde.

Og lystigt durede Trommer og Giger,
og Brudgommen traadte sin Dands
mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger –
da gik vel Hallingen let og kraftigt!
Til Dandserens vældige Kast og Hop
fløi Ternen om som en surrende Top;
da strømmede Larmen og Spillet sammen,
da drønede Hallen af Liv og Gammen.

Den tredie Kveld, da Øllet var drukket
gjennem al den Helg af Gamle og Unge,
da var vel Tørsten i Laget slukket,
men Karlene vare drukne og tunge.
Vor Brud havde atter sin Krone paa;
thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae.
Og nu tog Kjøgemesteren Ordet
og krævede Stilhed med Slag i Bordet.

Da styrtede ind i det bænkede Gilde
de vidt berygtede Seims-Bersærker;
Øinene rullede mørke og vilde,
paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker.
De gjorde et Sprang over Hallens Gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nys var forskudt af Bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

De døsige Gjæster foer op med Bæven
og havde kun liden Hu til at stride.
Hver ravende Mand, der knyttede Næven,
blev grebet i Bringen og kastet til Side.
Brudgommen satte sit Bæger ned,
steeg op paa Bænken og bad om Fred.
Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte;
det var just Brudgommens Liv, det gjældte.

Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge
og danned’ en Vagt om den haardt Betrængte;
bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge,
de stode ved Høisædet indestængte.
Den ældste Kvinde i deres Flok
blottede nu sin graanede Lok,
og gav saa Brudgommen Sønnenavnet,
og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet.

Men Brødrene endsed’ ei Kvindemildhed,
de stormede frem over Borde og Bænke
og splittede Kvindernes Flok med Vildhed –
da var der ei længer paa Fred at tænke.
De greb’ deres Offer og slæbte ham hen
til Hallens Dør og ud gjennem den.
Da blev der en rasende Kamp i Gaarden,
og Gjæsterne fulgte i vild Uorden.

De styrtede ud med Blus og med Brande;
thi over Egnen rugede Mørket.
Da saae de Brudgommen opreist stande;
nu var han af Vinterens Luftning styrket.
Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød –
saa gav han igjen hvad de Andre bød.
De Trende danned’ et rædsomt Knippe,
og Ingen af dem vilde Taget slippe.

Da tumlede Grim med Eet overende,
og Blodet strømmed ham bredt af Brystet.
Des haardere brødes de andre Tvende
og holdt hinanden i Rygtag krystet.
Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord,
og Kniven alt mod hans Strube foer.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjælved og bæved som Aspeløvet.

Thi gjennem Luften i Mulmet sused
et huiende Tog paa fnysende Heste;
det foer over Skoven mod Brudehuset,
og vilde det blodige Gilde gjæste.
Da klang der Lurer, da blev der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi.
Nu var det nær – det kom over Heien –
der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien!

Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel,
der kastede Rædsel i alle Barme;
det hvirvled afsted i voxende Stimmel,
det slog med Vinger, det greb med Arme.
Da var det Ulv blev draget i Haar,
og slynget i Luften og ført af Gaard,
ja ført over Skov, over Fjeldetinde –
han spurgtes ei meer, han var ei at finde.

Da Larmen stilned om Rædselsstedet,
laae Grim af Dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen blev over Sneen ledet,
og sattes paa Hynden i Gjæsterummet.
Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød,
han svæved en Tid mellem Liv og Død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om Vaaren havde han Alt forvundet.

Nu sidder han bøiet og høit bedaget,
og kan sin Æt omkring Arnen samle,
nu sidder han ofte med Sagn i Laget
og korter Tiden for Unge og Gamle.
Saa var det seneste Julekveld,
da Ungdommen raabte: «Fortæl, fortæl!»
Da flammed hans Blik, da saae han tilbage,
da maned han frem sine Bryllupsdage.

En grundig gjennomgang av språk, form og innhold

Det er et langt dikt, så det er mye å forklare. Jeg teller 17 strofer. Det er et dikt som forteller en historie, basert på en konkret drapssak mot en bonde i Valdres. Drapet ble utført i 1823, men saken er fremstilt av protokollsekretær Jacob Rieck i Den Norske Rigstidende 1825, nr. 33, og med høyesterettsdom i nr 35. I diktet er imidlertid hendelsen lagt til Voss. Det henter også sagnstoff det er redegjort for i Andreas Faye, Norske Sagn, også fra 1833. Disse opplysningene har jeg fra Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, redigert og skrevet av J. B Halvorsen og Halvdan Koht, og på grunnlag av Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, av J. E. Kraft og Chr. Lange.

Bakgrunn

Her følger jeg Idar Handagard, og hvordan han legger frem bakgrunnsstoffet for diktet i sin bok om Welhaven fra 1926 (se kildeliste). Som ham tar jeg først for meg bryllupet, så sagnstoffet.

Bryllupet i Valdres

Det er nå snart 200 år siden drapssaken mot Ole Erichsen Dahle. Det var et arveoppgjør som fremprovoserte drapet. Tollef Tidemandsen Refling var gift med en stedatter til bonden Erich Tronsen Kjørstad, og mente seg derfor berettiget til arven hans. I juli 1823 overdrog imidlertid denne bonden gården sin til nevnte Erichsn Dahle. Rettsreferatene taler godt om Erichsen Dahle, selveste presten gir ham det beste vitnesbyrd for edruelighet, arbeidssomhet og sedelighet, mens Tollef Tidemandsen Refling og broren Knud får dårligere skussmål. De kalles Refling-brødrene, kjent for å være voldsomme, hevngjerrige og en skrekk for bygden, «i følge mange vitner».

Bryllupet følger tre dager etter at Tollef har mottatt rettslig klage på å ha fornærmet bonde Erich Tronsen på Kjørstad. Det er Ole Erichsen Dahles bror, Tidenman Erichsen, som holder det med piken Guri Knudsdatter. Refling-brødrene Tollef og Knud var ikke invitert, det var imidlertid en tredje bror, Haldor Refling, kjent for ikke å være så voldsom av seg. Erich Tronsen Kjørstad og Ole Erichsen Dahle var der også.

De to uvelkomne Refling-brødrene tar seg imidlertid til bryllupet utpå kvelden, sånn i 7-8 tiden, etter å ha tatt seg noen drammer, sies det. De skal også ha snakket seg i mellom om drap, i en samtale med de på nabogården, og de skal også ha snakket om en kniv den ene stod og skar med, som et godt egnet drapsvåpen. Da kommer, blir naturligvis Erich Tronsen Kjørstad ganske redd for sitt liv, og blir da også angrepet, men det av den tredje broren, Haldor, som er gjest i bryllupet.

Det er kjøgemesteren som får Tronsen Kjørstad i sikkerhet, nede i kjelleren. Kjøgemesteren, eller kjøkkenmesteren, opptrer også som spillemannen i Fanitullen, der det også er et bryllup i bygde-Norge som frembringer en drapssak. Den slags stoff var populært å skrive dikt om i denne perioden.

Mens bonde Tronsen Kjørstad er i sikkerhet, går brudgommen Tidemand Erichsen i møte med Tollef Refling, og ber ham holde seg i ro. Mot løfte om bare å danse og ikke lage bråk, får Tollef lov til å være i bryllupet, og han danset også en del, blir det skrevet. Men han yppet til bråk, og slengte med kjeften mot Ole Erichsen Dahle, og kalte ham både «tyv» (Daletyven har sneget sig ind på gode Gaarde) og «Fanden» (Fanden er kommen i vestbygden). Ole Erichsen Dahle svarte ikke noe på disse fornærmelsene, men holdt seg i ro borte hos sin mor. Flere av gjestene forsøkte å roe ned Tollef Refling, brudgommen lyste tre ganger fred over sitt hjem og sitt bryllup, men Tollef svarte at han var en ubunden hund, og nå måtte kastes ut med makt. Ingen ord nyttet, og brudgommen hadde ikke krefter til å kaste Tollef ut, denne var kjent som en kraftkar.

Til slutt går Tollef og hans brødre til angrep på Ole Erichsen Dahle. De trekker ham etter håret ut på gulvet, og gir seg til å denge løs på ham. Ingen av gjestene kommer Ericsen Dahle tilstrekkelig til hjelp, de er for gamle eller for unge, eller redde for å bli blandet opp i noe med de beryktede Refling-brødrene.

Så avsluttes slagsmålet med at Halldor faller blodig og snart død ned på gulvet. Tollef har også fått et stygt kutt, og dør neste dag. Kun tredjemann Knud overlever, og gir seg til å denge løs på Ole Erichsen igjen, og beskylde ham for ugjerningene. Kniven til Ole Erichsen blir funnet på gulvet, men der i bryllupet vil ikke Ole Erichsen vedgå at han er gjerningsmannen. Han benekter det heller ikke.

Straks etter bryllupet ble det innledet forhør og drapssak. Ole Erichsen Dahle innrømmer der forholdene, og sier han tok med seg kniven sin i frykt for Refling-karene. Han sier at han ikke ønsket å drepe noen, men at det liggende på gulvet og delvis i mørket var vanskelig å se hvor han stakk. Først ble han dømt for drapene, med begrunnelse av at nødvergeretten var overtrådt, men i ankesaken (det er amtet, ikke han selv som anker) vinner han frem, og blir bare dømt til å betale saksomkostninger. De dreptes arvinger og etterlatte anker imidlertid denne dommen til høyesterett, men vinner ikke frem

Myten og sagnene

Idar Handagard skriver at ordet Asgaardreien er en fordansking av et nynorskt navn, oskureidei, om et stort følge av aander som undertiden er ute og rider (Handagard, s. 86). Videre skriver Handagard at P. A. Munch mente ordet kunne tydes som gammelnorsk (norrønt) Åsgarðreið, falne helter som sammen med valyriene rir til æsenes bolig. Ivar Aasen mener imidlertid at denne forklaringen ikke passer med bygdemaals-formene oskureid, osko-reid, som heller kunne været et annet gammelt ord, nemlig ásguða-reið, et ridende følge av guder, eller æser. Marius Hægstad, en annen, og mer ukjent gigant i norsk språkhistorie (han var en av tre i nemden som vedtok den første språkreformen på 1900-tallet, 1901-reformen, og opphavet til navnet Hægstad-normalen, en modifisert utgave av Aasen-målet), mente dialektformene osko-reid og osku-reid kunne være ásgoð-reið eller ásguð-reid, et ridende ásgudfølge. Her har han støtte i et norrønt ord, goðreið, som vil si (ridende)gudefølge. Ordet er brukt i vers fra slutten av det tiende århundret. Idar Handagaard siterer dette verset, fra skalden Viga-Glum, og oversatt av Finnur Jonson) på side 87 i boken sin.

Jeg saa en stor goðreið paa tunet. Der vil blive sværd-brag. De graa spyd er komne for at hilse paa hverandre. Kampens ásynjur (det er: valyrjene) øste blod over de stridstrætte mænds skare. Høgene glæder sig.

Jeg tar også med verset i sin norrøne original:

Menstiklir sá mikla,
mun sverða brak verða,
komin es grára geira,
goðreið of trǫð, kveðja
þars ásynjur jósu
eggmóts of fǫr seggja
(valir fagna þvi) vegna
vigmoðar framm blóði.

Gudefølget i verset er ásynjur, gudinner, og det er lett å se at de er kamplystne. Dette passer til hedenskapet, og den norrøne mytologien, men før kristendommen er det ennå ikke snakk om onde ånder. Med kristendommen blir de gamle gudene og åndene fordrevet, det var ingen plass til dem, og de blandes i folketroen med onde vetter, tusser og troll.

Ideen om et følge av overjordiske som rir i følge gjennom luften finnes allerede i det gamle Håvamål. Der er det btukt uttrykket túnriður, om troll som på denne måten gjester tun og gård. I Hárbarðsljóð, et av diktene i den eldre Edda, nevnes myrkriður og i Helgakviða kveldriður. Det går an å kjenne igjen ordene «mørk» og «kveld» der, så det blir «mørkeritt» og «kveldsritt», et følge som kommer i mørket og om nettene. I Helgakviða er rittet et varsel om Helges død.

Ivar Aasen vil bruke navnet Gandferd på oskureidi, og forbinde det med norrøne gandreið. Gand betyr trolldom, og er også den kjeppen heksene brukte til triksene sine og til å ri på. I Njåls saga, eller Njála, er det beskrevet et slikt ritt. Det er Hildeglum Runolvson som ser den, i kapittel 125. I denne sagaen varsler den store hendelser. Varselet slår til da Njål og hans sønner blir brent inne. Dette er en islendigesaga, og vi ser at deres ord gandferd er nært beslektet med vårt oskureid, eller Åsgårdsrei.

Det er også en rekke med senere tekster og sagnstoff der ideen om et ridende følge av guder og ånder er brukt på varierende måter. Det blir knyttet navn til dem, Gudrun Gjukesdatter, hun som spiller en av hovedrollene i mytene og kvadene om Sigurd Fåvnsbane og valkyrjen Brynhild. I følge sagnet blir Gudrun fra seg av sorg da Brynhild sørger for Sigurds død, og hun blir siden flakkende hvileløst omkring, hard og hevngjerrig. Hvor hun kom, voldte hun ulykker. Dette har jeg direkte fra Handagard.

Handagard går så videre til å nevne flere navn, i flere kvad, og ulike tradisjoner i ulike områder av Norge. Navnet Gudrun, og historien hennes, går igjen. Opphavet er fra Færøyene, Sjurðkvædi, og Island. I den islandske sagaen, som hos Handagard ikke er navngitt, er det slik at Gudrun viser seg i drømmer som varsler ond. Hun rir på en hest nord fra dødsriket, og til hesten er det bundet en mann (Handagard, s. 91). Den norske vise om «Sigurd svein» har bare bruddstykker med av denne historien. Moralen der er at Gudrun og hennes følge ikke er noe å ri med, selv om man der får være den fremste og viktigste, som Sigurd ville blitt. Da heller være den minste i himmerik, kristendommen har inntatt Norge.

Sagnene om Åsgårdsreien levde særlig godt i Telemark og Setesdal, men også i Valdres og Hallingdal, nord i Gudbrandsdalen og i Sogn og Hardanger. Altså i det tradisjonelle bygdenorge. Fra Telemark fortelles det at åndene ikke er gode nok til å komme til Himmelen, ikke dårlige nok for Helvete, så de er på evig ferd i ingenting. Det passer godt med at ånderne er hedenske guder og helter, altså ikke gode kristne, men heller ikke dårlige mennesker. Med i følget er også andre, ikke bare heltene.

Det er mulig rittet skjer om dagen, men som oftest er det om natten, i mørket, og den vanligste natten er torsdags-natt. Som en legmannshobbyobservasjon kan det ha sammenheng med at det er Tors dag, tordenguden, og at ordet reið foruten ridende følge og vogn betyr tor-dyn, lyden av ferdsel. Det var Tor som var ute og red med vognen sin som forårsaket lyn og torden, i gammel folketro. Men om det er dette som har gjort at torsdagen er den vanligste dagen for Åsgårdsreien, skal ikke jeg uttale meg. Aller vanligst er det i julen, hvorav vi har navnene jolereid og joleskreid. I forlengelsen av dette har vi også tradisjonen med å gå julebukk.

Det er virkelig å anbefale slik Handagard skriver fra side 93 i boken sin. Den er fra 1926, sikkert lite lest nå om dagen, men oppsummerer flott hvordan sagnene om oskureidi, eller Åsårdsreien, blander sammen gude- og heltesagn, naturmyter, troll, forestillingene om livet etter døden, og hvordan denne gamle overtroen støter mot den nye kristendommen. Folkefantasien beholdt den gamle redselen, det var en konkret fare at oskureien kunne fare forbi, larmende og støyende. Visste man ikke å beskytte seg, ville man bli fanget, og tvunget med på ferden sammen med de andre åndene. Karakteristisk var det kristentroen som kunne beskytte, å si Jesu’ navn eller vise korset på et vis, ikke være redd, stole på Frelseren. Dette trass i at oskureien ikke er en del av kristen tradisjon, og at det er et brudd mot første bud å tro på den, du skal ikke ha andre guder enn meg. Om du ikke selv ble fanget av oskureien, så varslet det slagsmål, dødsfall og ulykker. Det var sikkert.

Welhaven kjente antagelig disse sagnene og fortellingene ganske godt. En skriftlig redegjørelse har han i Andreas Faye, Norske Sagn, fra 1833, og annet opplag i 1844. Disse er tilgjengelige på nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften gjør dem vanskeligere å lese for oss som ikke har trening i den. Det er også godt mulig at Welhaven har fått mange muntlige opplysninger fra sin venn, P. A. Munch. Norsk sagnstoff og folklore var viktig i tiden, så Welhaven har nok kunnet ha hatt rikelig med opplysninger fra andre steder også. Det er fort å se at Welhaven har inngående kjennskap til stoffet, og har fått alle detaljer riktig.

Språk og ordforklaringer

Åsgard er på æsenes borg, stedet der gudene bodde i norrøn mytologi. En rei eller ei rei er et ridende følge, avledet av norrøn reið, ridning, ritt. Asgaardsreien blir da på en måte «det ridende følget til Åsgard», men i folketroen er det mer konkret enn som så. Oskorei eller Åsgårdsrei er et ridende følge av avdødes ånder, ofte ved juletider. Det er en variant av et slikt ridende følge av ånder eller guder tittelen sikter til. Men se også hva jeg skriver under Bakgrunn, Myten og sagnene.

[1] Vang er en gressvoll eller gresslette ved seter, kirke og lignende. Hei er en nokså høytliggende, skogløs, gress- eller lyngkledt område i naturen. Mulm er mørke. Veir, eller vejr, er vær, men kanskje litt mer i betydningen «vind» og «luft» enn vanlig.

Øvre-Flage er gardsnavn ved Voss. Welhaven har altså flyttet bryllupet geografisk. Ungersvend, eller ungersvenn, er en ung, ugift mann. I dag sier vi ungkar.

En gige er et strengeinstrument fra Middelalderen. Nynorsk ordbok har ordet stavet gigje, dansk er gige, svensk giga og tysk Geige. Instrumentet har to eller tre strenger, og spilles på som en fiolin.

Selvanden er dansk, og betyr selv + annen, altså seg selv i sammen med en annen.

Bringen er brystet.

Skjød er fang. Når hun tar ham i skjødet og holder ham favnet, tar hun ham i fanget og omfavner ham, altså holder rundt ham. Dette er også hva det står i rettsreferatene at moren gjorde.

[12] Brande er branner, her faklene de tok med seg ut (Bluss og Brande ≈ fakler og ild). Egn er strøk, distrikt, etter norrøn eign, «eiendom». Stande er stå, så opreist stande er stå oppreist. De Trende er de tre.

[13] Tvende er to. Å kryste er å klemme eller presse hardt. Så når de holder ham i ryggtak krystet, så holder de ham hardt i et tak rundt ryggen hans. Aspeløvet er det bladet som skjelver mest, på grunn av den lange, tynne stilken.

[14] Mulm er mørke.

Form

Verseformen fornyrdislag, eller norrønt  fornyrðislag, ble brukt i den norrøne  eddadiktningen. Den består av langlinjer, der fire stavelser har hovedtrykk, og et ubetstemt antall stavelser har nulltrykk. Alt dette har jeg fra artikkelen om fornyridislag på Store norske leksikon. Mer utfyllende skriver Asbjørn Aarnes i Litterært leksikon: begreper og betegnelser  (1967, ny utgave 1977), tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Ordet er først brukt av Snorre, strofen har 8 linjer, 4 metriske stavelser og 2 trykkstavelser (topper) i hver linje. To og to linjer bindes sammen av stavrim, det vil si lydlikhet før første trykksterke vokal. Et beslektet begrep for dette alliterasjon, men bruken av og betydningen til alliterasjon og stavrim er ikke identisk. Stavrimet lar seg beskrive som en strengt normert bruk av alliterasjon, skriver Aarnes. Formen stammer fra gammelgermanske versemål, brukt i kjente episke dikt som Beowulf og Hildebrandslied. Også i eddadiktningen er fornyrdislag det episke versemål. Alt jeg har skrevet her, er svært tett på kildene.

Den andre, og beslektede verseformen fra norrøn tid, er målahått. Den har normalt fem stavelser, og normalt en halvtung stavelse i tillegg til de to med hovedtrykket. Igjen er jeg tett på artikkelen i Store norske leksikon, og igjen utfyller jeg med det litterære leksikonet til Aarnes, igjen fra nasjonalbibliotekets bokhylle. Aarnes opererer med uttrykket senkningsstavelse, med det mener han trykk, og han skriver de har en slik stavelse mer, i tillegg til at de ofte har bitrykk. Med det virker Målahått vektigere og verdigere i sin rytmegang. Den av tekstene i eddadiktene som mest konsekvent har gjennomført det 5-leddete målåhått-skjemaet, er Atlamål. Aarnes siterer Hallvard Lie, som sier at stavrimets forhold til setningsaksenten er mindre strengt fulgt.

Så vet vi det. Hallvard Lie omtaler også diktet Asgaardsreien i sin verselære, standardverket fra 1967. Han siterer en E. von der Recke, som jeg ikke klarer å oppsøke å kontrollere, men som karakteristerer Asgaardsreien som «maskert fornyrðislag-rytme». Hallvard Lie, guruen i norsk versevitenskap, er imidlertid skeptisk. Riktignok bringer diktet tankene til norrøn tid, og det melder seg et visst inntrykk av de norrøne verseformene å lese diktet, men Lie regner det likevel som tvilsomt at norrøne assosiasjoner har vært virksomme hos Welhaven i utformingen av diktet. Som belegg hevder han en opplysning fra dikteren selv, gjengitt i Løchen: J. S. Welhaven, på s. 396. I følge dette sitatet, kom den rytmiske bevegelsen i stoffet til Welhaven fra en kveld han gikk ute ved Grønlien, og hørte fra en dansebod en strygende feier.

Dette var mye avskrift fra kildene til denne bloggen å være, men stoffet er interessant, og mye av det er sånn jeg ikke er trygg nok på til å skrive fritt fra egen viten. Jeg synes også det er viktig at informasjon om vår gamle norrøne diktning ligger fritt og enkelt tilgjengelig for dem som er interessert. Det er også spennende å se hvordan fagpersoner siterer hverandre, og hvordan nyanser i hvordan stoffet legges frem gjør at det viser seg forskjeller i hvordan det oppfattes. For oss som ikke leser så mange av disse gamle tekstene direkte, kan det være fort gjort å tro vi skjønner noe vi egentlig ikke har skjønt. Det kan for eksempel se ut som von der Recke forveksler målahått og fornyrdislag, litt, og at Hallvard Lie korrigerer ham litt.

Alt dette fjerner oss litt fra diktet til Welhaven. Asgaardreien har 8 linjer i hver strofer, hører til fire-fire gruppen, hver av linjene har fire trykktunge stavelser. Antall trykklette mellom dem varierer, én eller to, og noen av linjene har opptakt. Linje 6 har sågar to trykklette stavelser som opptakt. Rimene går ABABccDD, først kryssrim, så parrim. Store bokstaver betegner trykklett utgang, altså trykklett siste stavelse linjen. Jeg viser trykkene i første strofe:

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Siden det er foreslått fornyrdislag for diktet, bør man kanskje være på jakt etter alliterasjon. Stavrim krever bokstavrim i to eller tre ord i linjen, og i fornyrdislag-strofen skal det være bokstavrim. Etter definisjonen skal det være lydlikhet mellom alle konsonantene før hovedvokalen, og ikke bare første bokstav, som mange i dag vil oppfatte som «bokstavrim». Det er bare Lydt og Luften i første linje som oppfyller definisjonen. Skummendesorte og stormgangskarer er ikke det samme, der er det sks og stsk.

Innhold

I første strofe er det Asgaardsreien som kommer,

Kommentar

En kommentar vil følge når resten av arbeidet er ferdig.

Kilder

Andreas Faye: Norske Sagn, Arendal, 1833

J. B Halvorsen (medvirkende Halvdan Koht): Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880 paa Grundlag af J. E. Kraft og Chr. Lange Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, Kristiania, 1908

Idar Handagard: Johan Welhaven : liv og digtning – ethisk livssyn og praktisk reform-arbeide, Oslo 1926

Hallvard Lie: Norsk verselære, Oslo, 1967

Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon: begreper og betegnelser, (1967, ny utgave 1977)

Ingard Hauge (red): J. S. Welhaven: Samlede verker, bind 2, Oslo 1990

Modernisert norsk

Avslutningsvis setter jeg diktet om til modernisert norsk. Det er moderne rettskriving jeg følger, med ordene sånn som de skrives i dag, om det da ikke er nødvendig å beholde gammel skrivemåte for takten i diktet (for eksempel I Stormgang drager, i stedet for I stormagang drar, som er dagens skrivemåte, eller I Stormgang drage, som er originalen – likeledes haver for har, Fotefeste for fotfeste , og så videre).

Et spesielt problem dukker opp i intetkjønn flertall. Der er det hos Welhaven endingen, -e, eller -de, mens i moderne norsk er det ingen ending. Å legge til en slik ending for å få takten til å gå opp virker veldig kunstig. Problemet finnes i strofe 3, der det i originalen står Trolde, mens det i dag heter (flere) troll. Der setter jeg den korrekte formen, selv om jeg med det kanskje kutter en stavelse (-de). I de andre strofene før denne er ikke denne trykklette stavelsen med på dette stedet i strofen: (skyer til fotefeste, (..) // .. natlige tog ved slaget (..) // .. Fest hos Trol(de) og Jetter). Ønsker man den ekstra stavelsen, må det bli fest hos trolle. Det samme gjelder i strofe 5, der det blir dekkede bord, ikke dekkede borde.

I strofe 7 må det være vare for var. Det er en gammel flertallsbøyning av verbet, karen var, karene vare. Denne formen brukes ikke lenger, men stavelsen er nødvendig for takten og rytmen. I originalen har Welhaven det motsatte problemet flere ganger, at verbet skulle stått i flertall, men takten tillater ikke noen ekstra stavelse. I originalen er det da markert med en apostrof, for e-en som er falt bort. Dette gjelder for eksempel i strofe 10.

Jeg beholder dansk skrivemåte i ord som ikke er i brukt på norsk, sånn som selvanden i strofe 8. Om betydningen av dette og andre ord er det å se ordforklaringene under Språk og ordforklaringer. Strofe 9 har også noen uvanlige former av ordene reve (for rev, fortid av «å rive») og gjeldte (for gjaldt) for å få rytmen til å gå opp. I strofe 13 beholder jeg skjelvet, der korrekt form er skalv.

I denne utgaven av diktet setter jeg nummeret på strofen i klammer først, så det blir lettere å orientere seg i dem. Denne nummereringen finnes ikke i originalen, eller i noen av de andre offisielle utgavene av diktet. Denne nummereringen viser også hvor langt jeg har kommet i omskrivingen.

Åsgårdsreien

[1]

Lydt gjennem luften i natten farer
et tog på skummende sorte hester.
I stormgang drager de ville skarer.
de haver kun skyer til fotefeste.
Det går over dal, over vang og hei,
gjennom mulm og vær; de enser det ei.
Vandreren kaster seg redd på veien.
Hør hvilket gny – det er Åsgårdsreien!

[2]

Tor, den sterke, med løftet hammer,
står høyt i sin karm, er forrest i laget;
han slår på skjoldet, og røde flammer
belyser det nattlige tog ved slaget.
Da klinger lurer, da er der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy,
da hyler svermen og folket lytter
med stigende angst i de dirrende hytter.

[3]

Åsgårdsreien i fylking rider
ved høst og vinter i barske netter,
men helst den ferdes ved juletider;
da holder den fest hos troll og jetter,
da stryker den lavt over eng og sti
og farer den larmende bygd forbi –
da vokt deg bonde, hold skikk og orden;
thi Åsgårdsreien er snart ved gården!

[4]

Når ølet virker i bjelkestuen
og vekker de hedenske juleskikker,
og ilden kaster sitt skinn fra gruen
på svingede kniver og ville blikk,
da går der et gys gjennom tumlen titt;
da høres de nattlige skarers ritt,
da knaker veggen, da danser kruset;
ti Åsgårdsreien slår krets om huset.

[5]

Der holdtes et bryllup på Øvre-Flage
tre hellige juledage til ende.
Blant terner fantes ei brudens make,
og brudgommens ei mellom ungersvenner.
Der stod en glans i den bonede hall
av dekkede bord og dyrt metal,
der fantes en skat, som er kommet for orde,
av kobber på vegg og av sølv på bordet.

[6]

Og lystig durede trommer og giger,
og brudgommen trådte sin dans
mannhaftig; han førte sin Brud mellom svenner og piker –
da gikk vel Hallingen lett og kraftig!
Til danserens veldige kast og hopp
fløy ternen om som en surrende topp;
da strømmede larmen og spillet sammen,
da drønnede hallen av liv og gammen.

[7]

Den tredje kveld, da ølet var drukket
gjennom all den helg av gamle og unge,
da var vel tørsten i laget slukket,
men karene vare drukne og tunge.
Vår brud hadde atter sin krone på;
ti nu skulle skålen om bordet gå.
Og nu tok kjøgemesteren ordet
og krevede stillhet med slag i Bordet.

[8]

Da styrtede inn i det benkede gilde
de vidt berygtede Seims-Berserker;
Øynene rullede mørke og ville,
på pannene hadde de slagsmålsmerker.
De gjorde et sprang over hallens gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nyss var forskudt av bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

[9]

De døsige gjester for opp med beven
og hadde kun liten hu til å stride.
Hver ravende mann, der knyttede neven,
ble grepet i bringen og kastet til side.
Brudgommen satte sitt beger ned,
steg opp på benken og bad om fred.
Men brødrene reve alt kniv av belte;
det var just brudgommens liv, det gjeldte.

[10]

Da stimlede kvinnene sammen i klynge
og dannet en vakt om den hardt Betrengte;
bak bord og benker, der lå i en dynge,
de stod ved høysetet innestengte.
Den eldste kvinne i deres flokk
blottede nu sin grånede lokk,
og gav så brudgommen sønnenavnet,
og tog ham på skjødet og holdt ham favnet.

[11]

Men brødrene enset ei kvinnemildhet,
de stormede frem over bord og benker
og splittede kvinnenes flokk med villhet –
da var der ei lenger på fred å tenke.
De grep deres offer og slepte ham hen
til hallens dør og ut gjennom den.
Da ble der en rasende kamp i gården,
og gjestene fulgte i vill uorden.

[12]

De styrtede ut med bluss og med branner;
ti over egnen rugede mørket.
Da så de brudgommen oppreist stande;
nu var han av vinterens luftning styrket.
Han brukte sin kniv til snitt og til støt –
så gav han igjen hva de andre bød.
De trende dannet et redsomt knippe,
og ingen av dem ville taket slippe.

[13]

Da tumlede Grim med et overende,
og blodet strømmet ham bredt av brystet.
Des hardere brødes de andre tvende
og holdt hinanden i ryggtak krystet.
Tilsist ble brudgommen satt mod jord,
og kniven alt mod hans strupe for.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjelvet og bevet som aspeløvet.

[14]

Ti gjennom luften i mulmet suset
et huiende tog på fnysende hester;
det for over skogen mot brudehuset,
og ville det blodige gildet gjeste.
Da klang der lurer, da ble der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy.
Nu var det nær – det kom over heien –
der hørtes et skrik: Det er Åsgårdsreien!

[15]

Da ble der et vær mellem jord og himmel,
der kastede redsel i alle barmer;
det hvirvlet avsted i voksende stimmel,
det slog med vinger, det grep med armer.
Da var det Ulv blev draget i hår,
og slynget i luften og ført av gård,
ja ført over Skog, over fjelletinde –
han spurgtes ei mer, han var ei å finde.

[16]

Da larmen stilnet om redselsstedet,
lå Grim av dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen ble over sneen ledet,
og sattes på hynden i gjesterommet.
Hans hode vaklet, hans blodstrøm fløt,
han svevde en tid mellem liv og død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om våren havde han alt forvundet.

[17]

Nu sitter han bøyet og høyt bedaget,
og kan sin ætt omkring arnen samle,
nu sitter han ofte med sagn i laget
og korter tiden for unge og gamle.
så var det seneste julekveld,
da ungdommen ropte: «Fortell, fortell!»
Da flammet hans Blik, da så han tilbake,
da manet han frem sine bryllupsdager.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s