Kvardag, av Olav H. Hauge

De to første diktene jeg har postet i år av Olav H. Hauge har vært forholdsvis enkle. I dag poster jeg Kvardag, som er noe mer komplisert.

Dette kommer også fra samlingen Dropar i austavind, som kom ut i 1966, og hvorfra de fleste av de mest kjente diktene til Olav H. Hauge er hentet. Mange av diktene er som vi har sett hverdagslig muntre. Olav H. Hauge er ingen dikter som forsøker å gi uttrykk for livsleden, eller setter seg som litterært mål å gjøre sitt eget følelsesliv interessant for andre enn ham selv. Det er hverdagslige dikt, om slegger, om sag, om katten og om månen. De inneholder litt hverdagsfilosofi, men ikke av typen som insisterer på å bli tatt alvorlig.

Olav H. Hauge kjente nok tyngden av tilværelsen, om også vi som skriver om ham skal få uttrykke oss litt poetisk. Han levde nokså ensomt på gården sin i Ullvik, det er bygdenorge. Der skriver man ikke dikt. Han hadde heller ikke noen fast kjæreste før han var veldig langt oppe i årene. Det er ikke det at han ikke selv følte så sterkt, som gjør at diktene til Hauge ikke er av de mest følelsesladde.

Diktet Kvardag er også et hverdagsdikt, med elementer fra livet på gården og vekt på det praktiske liv. Men her blir det satt opp mot de store begivenhetene, i livet og i litteraturen. Her får ikke sagen bare si skrat, og sleggen stå og vente til den trengs, her er det noe som kunne vært, men som ikke er. Eller det er noe som er, uten at en selv får ta del i det. Og det kommer ikke helt klart frem i diktet om dette er helt greit, om det er en undertrykt lengsel, eller en uttrykt ro i det.

Les diktet oppmerksomt.

Kvardag

Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom frå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leve
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkje på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.

Fra Dropar i austavind, 1966

Ordforklaringer og kommentar til språket

Normalt har jeg ikke kommentarer til språket i norske dikt, men i dette diktet er det noen ord som ikke er umiddelbart forståelige for alle. De fleste med interesse for litteratur og dikt vil nok vite hva Troja er for noe, og hvorfor heltene sloss der. Dette er den kanskje aller mest klassiske av alle klassiske legender, med enorm betydning for gresk og romersk kultur og all kultur som senere følger av disse. Det er imidlertid andre ord og uttrykk som kanskje trenger litt forklaring.

Attum deg har jeg fått en kommentator til å forklare, det betyr «bak deg» (se kommentaren til Sis).

Kvi er kvifor, eller «hvorfor».

Steikja flesk må nok leses i litt videreført betydning, om enn Hauge er en modernist som helst lar tingene stå for det de er, og ikke har noe behov for å symbolisere så voldsomt. Men flesk er fett, det er sånn du må være forsiktig med så du ikke får for mye av det, det er godt i små mengder, det er luksus og overskudd. Steke flesk og lese kinesiske vers er sånn du kan gjøre når du har for mye av noe. Og det er veldig greit å ha for mye av noe av og til.

Gamle Laertes er far til Odyssevs, en av heltene fra Troja.

Klunger er en viltvoksende roseplante, med torner, så det blir et slags tornekratt ut av det. Man skjærer dette som om det var ugress, man lar hverdagen gå sin gang, om det er aldri så store begivenheter som går for seg ellers.

En prosaisk gjenfortelling ville være noe slikt som at du har de store hendelsene rundt deg. Det er ingen som spør deg hvem du er og hvor du kommer fra når det står på, da står du bare i det. Men det går an å leve i den grå hverdag også, uten de store hendelsene. Der du gjør vanlige ting som å så poteter og rake løv og bære ris. Det er så mye å tenke på og lære seg her i verden, at man rekker ikke å sette seg inn i alt. Du må bruke tid på arbeidet også, og først etterpå kan du unne deg litt ekstra. Som eksempel står gamle Laertes, som tok seg av det daglige livet på godset, mens sønnen Odyssevs sloss i den legendariske krigen ved Troja.

Kommentar til diktet

I dette diktet setter Olav H. Hauge sammenn det store og det lille. Det er hverdagen, med sine poteter og dagligdagse gjøremål, og de store begivenheter, her valgt den aller største, slaget om Troja. Det går an å leve i hverdagen også, sier Olav H. Hauge. Og så er spørsmålet om han med det mener at livet i hverdagen er fint, det går an å ha det bra om det ikke hender så mye alltid, eller om han mener det er noen som må leve i hverdagen også, at noen utfører store bedrifter, mens noen sanker poteter. Jeg heller absolutt til den første tolkningen.

DSC_0894

Advertisements

2 thoughts on “Kvardag, av Olav H. Hauge

  1. Attum deg betyr bak deg, i denne samanheng truleg ein referanse til ungdomstida med meir turbulente og intense kjensler og relasjonar.
    Att betyr altså tilbake, som i att og fram (fram og tilbake), attende (bakover) osv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s