Sleggja, av Olav H. Hauge

Olav H. Hauge (1908 – 1994) er en herlig dikter. Han levde hele sitt liv i Ulvik i Hardanger, hvor han dyrket frukthagen sin. Slik plasserte han seg trygt og utrygt mellom to stoler. Blant bygdefolket i Hardanger ble han sett på som en raring som skrev dikt. Blant det diktlesende publikum i byene ble han sett på som en raring som bodde på bygda og dyrket frukttrær. Mye er skrevet om dette, og jeg vil ikke gå inn i det materialet. Jeg mener Hauge ikke skal gjøres til en gåte, han valgte en for meg helt utmerket livsvei. Det er det beste fra to verdener, naturen og kulturen. Diktene hans er usedvanlig friske. Her er ikke noe av den av og til kunstlete problematiseringen av livet og tilværelsen, ingen omfavnelse av fremmedfølelsen, ikke noe av politisk motediktning. Han får sagt tingene enkelt og greit, og er selve mesteren i å få helt vanlige konkrete gjenstander til å få poetisk slagkraft.

Sleggja

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på

Fra Dropar i austavind, 1966.

Kommentar til diktet

Det er tre setninger. Alle begynner med «eg». Ingen av dem er kompliserte. De er skrevet så enkelt som mulig. De eneste ordene som kunne vært fjernet er «berre», som står to ganger. Setningene har ikke engang objekt, her er det predikativ og adverbial. Diktet kan leses langsomt.

Midtsetningen Eg stend der no er den tyngste. Den har fire trykktunge stavelser. Her hviler alt. Bruken av no passer godt i dialekten, i lynnet og måten man snakker på i Hardanger og store deler av vestlandet. Det er dobbelbetydning, både at «jeg står der «, altså at dette er noe betydningsfullt midlertidig. Det gjelder , men hvem vet hvor lenge det vil vare, plutselig vil sleggen slå. Men det kan også oppfattes som «jeg står nå her», i betydningen at det er nå en gang det jeg gjør, det er ikke så farlig med det.

Siste setning bygger med rytmen opp til et fint heng om hva som skal komme til slutt. Det passer med en pause etter til, den kan henge lenge, før den morsomme løsningen på gåten om hva det er med denne sleggen kommer. Den skal til verks når det røyner på.

Diktet gir seg ikke ut for å være stor kunst og komplisert skrevet. Det kan utmerket godt bare være en slegge, som endelig får komme til orde lite grann. Sleggen står uvirksom, så lenge den ikke blir brukt. Da står den der. Den hentes bare frem når det er store ting som skal gjøres, når det er noe som skal slås i stykker, når det virkelig skal hamres, når det røyner på. Det kan også leses i overført betydning. Sleggen kan være dikteren eller hvem som helst, en som står stille og uvirksom deler av tiden, men som kan slå til og hamre løs på alt som er galt i kulturen og i samfunnet, eller hvor det måtte være.

Lest i overført betydning blir diktet litt komplisert. Da må leseren se muligheten i hva sleggen kan være, og det hjelper å være skolert. Men det er ingenting i diktet som tilsier at dette er den nødvendige lesningen. Slik blir det den avanserte leser som holder seg selv for narr, om han leser fullt av politikk og samfunnskritikk inn i et dikt som bare handler om en slegge. Da har sleggen Olav H. Hauge slått til også på denne måten.

One thought on “Sleggja, av Olav H. Hauge

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s