Aust-Vågøy, av Inger Hagerup

Inger Hagerup er en allsidig kvinne. Hun tilhørte den politiske venstresiden, kalte seg gjerne kommunist, men var aldri fanatisk. Hun var opptatt av kvinnesak, som enhver skrivende kvinne måtte være den gang. Hun var opptatt av å være kvinne, i erotikk og i kjærlighet, i elsk og i ekteskap. Hun var opptatt av identitet, noen av hennes beste dikt er utforskning av sitt eget jeg. Hun skrev barnedikt, der mange av dem er blitt klassikere.

Hennes aller mest kjente dikt er imidlertid et motstandsdikt. Det er også det mest kjente av motstandsdiktene. Det er skrevet under krigen og den tyske okkupasjonen. Tyskerne hadde for vane å gi kollektiv straff. Fant de ikke den skyldige, straffet de gjerne noen de skyldige sympatiserte med, om forbindelsen var aldri så lite direkte. Slik fikk det lille fiskeværet på Austvågøy unngjelde for et alliert angrep i Lofoten. Selv om fiskeværet ikke hadde noe med angrepet å gjøre, ble det brent ned, og innbyggerne arrestert eller skutt.

Det lille fiskeværet delte skjebne med hundrevis og tusenvis av andre småsteder rundt omkring i Europa. I Norge fikk det stå som symbol for uretten tyskerne gjorde mot oss, men også – gjennom Hagerups dikt – den tross vi viste for å nekte å bøye oss mot den.

Aust-Vågøy

De brente våre gårder
De drepte våre menn
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vond slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Fra Videre, 1945

Min kommentar

Diktet er en typisk skoleoppgave og er analysert flere andre steder på nettet. Kraften i diktet ligger i rytmen. Det er trokeisk versefot med opptakt i alle første- og tredjelinjer i diktet, mens andre og fjerde linje alltid har trykktung utgang. Det er hjerterytmen, det er rytmen til springmarsj, det er galopp. Ordene hogger seg inn, som det også står skrevet i strofe 2. Det er hjertet som hogger ordene inn. Det gjør vondt, men det vil aldri bli glemt.

De to første strofene har bare beskrivelsen. Det blir alt sammen gjentatt, gårdene er brent, mennene er drept, hjertene skal hamre det inn, om og om igjen, som det også gjør i diktet, siden det står to ganger. Tredje strofe gjentar enda en gang, men i andre halvdel av den kommer oppmuntringen. Bak hver eneste en av de som døde, står tusener igjen, levende og klar til kamp. Disse tusen blir hentet opp igjen i neste og siste strofe, de står samlet i steil og naken tross. Ordet steil er et brudd med rytmen, overalt ellers har vi tostavelsesord her, steil og blir ikke det samme som drepte (strofe 1 og 3) og harde (strofe 2). Ordet stiller seg opp, så å si, steilt i mot rytmen. Diftongen i det gjør at leseren kan holde på det så lenge han eller hun vil. Det er steil tross, den bøyer seg aldri.

Å. døde kamerater bryter også rytmen. Samme rytme hele tiden sløver sinnet. Når den plutselig blir brutt, blir hjernen ekstra oppmerksom på hva som blir sagt. Siste linje blir værende: de kuer aldri oss.

One thought on “Aust-Vågøy, av Inger Hagerup

  1. Veldig mye bra om forfatteren! Du har et veldig muntlig språk, og det blir derfor mye mer interessant og lese det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s