Sonett 77, av William Shakespeare

Forrige sonett: Sonett 76

I vår gjennomgang av Shakespeares sonetter har vi i dag kommet frem til nummer 77. Den handler som så mange andre av dem om hvordan vi eldes, og mister den skjønnhet vi en gang hadde. Selv en så vakker ungdom som den sonettene er tilegnet, vil ikke kunne stå seg mot alderdommen. Igjen er det dikterkunsten som må komme til for å bevare den skjønnhet som ellers vil gå tapt. Denne sonetten er ikke den sterkeste av dem som behandler dette temaet, og noen steder trengs godvilje for å forstå hva teksten vil si og noen steder må man også hjelpe til med å legge mening inn i den.

Sonnet 77

Thy glass will show thee how thy beauties wear,
Thy dial how thy precious minutes waste;
The vacant leaves thy mind’s imprint will bear,
And of this book, this learning mayst thou taste.
The wrinkles which thy glass will truly show
Of mouthed graves will give thee memory;
Thou by thy dial’s shady stealth mayst know
Time’s thievish progress to eternity.
Look what thy memory cannot contain,
Commit to these waste blanks, and thou shalt find
Those children nursed, deliver’d from thy brain,
To take a new acquaintance of thy mind.
These offices, so oft as thou wilt look,
Shall profit thee and much enrich thy book.

Min oversettelse

Ditt speil vil vise deg hvordan dine skjønnheter brukes opp,
Urskiven hvordan dine dyrbare minutt kastes bort
De ledige blad vil bære din tankes avtrykk
Og fra denne boken, vil du denne læren erfare.
Rynkene som ditt speil vil sannelig vise
Frem gapende graver vil gi deg minne
Du vil med din urskives skyggefulle sniken vite
Tidens tyvaktige vandring til evigheten
Se hva ditt minne ikke kan inneholde
Overgi deg til disse tomme blad, og du skal finne
Disse barna stelt, levert fra din hjerne
For å ta en ny forbindelse til din tanke
Disse oppgavene, så ofte du vil se
Skal  gi profitt og berike din bok veldig.

Kommentar til språket og oversettelsen

Glass er speil, det er mye brukt i sonettene og andre steder hos Shakespeare. Resten av første linje har noen vanskeligheter for å få til en fin og lettlest oversettelse. Beauties er beauty – skjønnhet – satt i flertall, men det norske «skjønnheter» gjør seg ikke i blankvers, der det skal være jambisk versefot med sine annenhver lette og tunge stavelser. Mange av enstavelsesordene som i originalen blir brukt er på norsk tostavede, og jeg kutter dem ut for å få en noenlunde bedre flyt. Det er tre utgaver av ditt (thy), deg (thee) og dine (thy). Det er selvsagt dumt, for en tredjedel av ordene i førstelinjen understreker at poeten henvender seg direkte til den skjønne elskede. Det engelske wear er «bruke» eller «ha på oss», slik vi bruker eller har på oss klær. Når vi har på oss klærne blir de slitt, og engelsk har sitt worn-out slik vi har vårt utbrukt. Jeg har forsøkt å få til en variant av dette, men løsningen er et kompromiss, og i kompromisser er ingen fornøyde. Dial er en «urskive» eller «nummerskive». På den kan ungdommen se hvordan tiden går. Vacant er «ledig, tom», og andre ord som kan betegne der det ikke er noe, men skal være noe. Sammensatt med leaves i vacant leaves, er det nok ikke manglende løv på trærne, men de blanke sider i boken som betegnes. Det norske ordet «blad»får frem begge meningene, om enn «ledige blad» kanske ser litt rart ut før man forstår meningen. Imprint brukt som substantiv er «avtrykk» eller «merke», her altså det som er trykket på de ledige bladene i livets bok. Fra denne boken vil han få denne læren å kjenne. Både hva «denne læren» og «denne boken» er for noe, er ikke helt klart. Det er ikke helt den samme meningen som begynner setningen, som den som avslutter den. Jeg tolker det dit at boken er mannens liv som ligger foran ham, og at hans tanker skal fylle den. Blant de tankene som vil komme, er de tankene som nå kommer i resten av sonetten. Det er tanker den elskede ungdom vil få, det er erfaring han vil gjøre seg. Men meningen halter litt. Alternativ er å lese «denne boken» mer konkret, at det kan være samlingen sonetter eller en annen bok den unge mannen får i gave. Det kan være så konkret at det er en bok med blanke sider ungdommen selv skal fylle ut.

Linje 5 griper opp igjen det som står i linje 1 og 2. Det er ikke helt elegant gjort, siden linje 3 og 4 er forstyrrende i mellom, og det vel så mye er gjentakelse som utvidelse i det som står her og det som står i starten. Linje 5 glir heller ikke helt godt over i linje 6, der mouthed skal bety «gapende», i betydningen åpne graver som gaper mot en. For å gi mening må det være synet av rynker i ansiktet som gir minne om åpne graver, altså døden som skal komme. Dial er fremdeles urskiven, kanskje til et solur, der shade er skyggen som fungerer som viser, og stealth er «det å snike seg», «gå i smug». Dette blir så sammenlignet med tyvens snikende vandring når han vil stjele noe, og ikke vil bli oppdaget. Jeg synes linje 5 til 8 halter skikkelig, både i originalen og i oversettelsen. Den ser rett og slett ut til ikke å være helt gjennomarbeidet.

Commit er «å begå», men det kan også bety «forplikte seg» eller «binde seg». I forlengelsen av dette kan man oversette med «overgi seg», som er forslaget i Oxford utgaven av sonettene. Blank er «blank», selvsagt, og referer her til de blanke blad i linje 3. Her skal vi kanskje ta med at førsteutgaven fra 1609 har ordet black, men det er allment akseptert at dette er en trykkfeil.

Office er nok mer å se her som «plikter», enn som «kontor».

Kommentar til sonetten

Det er vanskelig å kommentere ytterligere en sonett der så mye av meningen er uklar. Den trenger hjelp fra leseren for å gi mening. Det er to hovetolkninger.I den ene er den blanke boken metaforisk for livet, da skal alt som senere kommer også forstås metaforisk. I den andre er den blanke boken konkret, da skal det forstås som et sted den skjønne ungdom kan skrive inn sine tanker. For meg blir dette å tvinge mening inn i sonetten. Jeg har litt problemer med å konstruere en situasjon for å få ordene i sonetten til å gå opp. Men siden det er Shakespeare bruker mange – også jeg – mange timer på å tenke etter om det kanskje kan være noe der allikevel.

Det gjort, så må jeg nok gi kommentatorene rett. Det er veldig vanskelig å lese sonetten hvis ikke boken skal oppfattes konkret. Det er denne som er det nye barnet den elskede skal få, boken blir også for ham det som kan gi ham varig eksistens. Det er i så fall en merkelig reduksjon av poeten selv, som i sin relative alderdom skriver så mange vakre vers. Er det dette den skjønne ungdom nå skal la seg henfalle til? Shakespeare må da ha vært selvbevisst nok til å skjønne at han var noe for seg selv, og at det ikke er gitt hvem som helst å skrive vers som kan vare.

Hele sonetten blir med det ganske merkelig og uforståelig. Jeg tror den er uferdig, og at Shakespeare ikke fikk til eller aldri tok seg tid til å rette opp feilene med den.

Neste sonett: Sonett 78

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s