Hold deg til veven, av Gunvor Hofmo

Forrige søndag så jeg på diktet Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo. Det er et dikt der hun bruker bunden form til å uttrykke modernistisk mening. Det er faste strofer, bundet rimmønster, men det er et rop om hjelp i en gudløs verden. Her i diktet Hold deg til veven, skrevet 8 år senere, er det de samme tankene som blir uttrykt. Men nå er rim og faste rytmer, enn si faste holdepunkter, helt forlatt. Det er som om hele tilværelsen løser seg opp, den blir bare en vev, og henger like lite sammen som veven gjør det.

Med Gunvor Hofmo blir mange av diktene hennes mer forståelige om man kjenner bakgrunnen hennes. Mange av linjene i diktene hennes kan da tolkes helt konkret, jeg vet nesten ikke om noen norsk dikter som skriver så personlig som henne. Samtidig var hun ganske avvisende til folk som prøvde å komme i kontakt med henne, hun levde ganske isolert store deler av sitt liv. Det skyldes sjokket som fulgte med andre verdenskrig,  der flere av hennes slektninger og hennes beste venninner, Ruth Maier, ble sendt i konsentrasjonsleir. Det er forståelig at man mister troen på mennesket etter noe slikt.

For meg blir diktene hennes meget vakre mot denne bakgrunnen. Det er en sann og ektefølt fortvilelse hun skildrer. Samtidig er det ikke riktig å  grafse i andre menneskers tragedie, diktene hennes står også utmerket godt på egne ben, og hennes beskrivelse av smerten av å leve gir også mening for oss som ikke har opplevd noe så grusomt som hun har gjort.

Hold deg til veven

Som kveg, dyr
drives vi fra våre horisonter
(værelser, piano
ansikter vi var bundet til).
Vårt sinn oversvømmes av tåke.
Et annet liv
en fortid
dunkel som en sti vi våkner opp på
og ikke kjenner.
Hold deg til veven!
En hvit frakk,
ord som veier et annet liv enn vårt.
Hold deg til veven!
Og vi vever.
Håndkler! Lys som holder fast.
Et annet liv.
Lakner! Mørket vi gikk igjennom:
Ofret som ser seg selv
i evig møte med sin morder
bærende ens eget ansikt.
Hold deg til veven!
Og vi vever de tomme hus
der Kristus står bakbundet.

Fra I en våkenatt, 1954

Kommentar til diktet

Det er nærliggende å sammenligne litt med diktet jeg behandlet forrige søndag. Der går Hofmo rett ut i en vokativ, hun henvender seg til Gud, selv om hun kanskje ikke tror han finnes, og i hvert fall ikke tror han kan hjelpe. Det er ingen hverdag mer, og kan ikke bli det. Her er diktet som skildrer tilværelsen åtte år etter at hverdagen opphører. Da er det en annen hverdag, en galskapens hverdag. «Hvit frakk», «håndkler» og «lakner» er slik vi kan finne på sykehus, og andre institusjoner, som galehuset der hun selv var innlagt. Slik lest blir diktet veldig sterkt, et forsøk på å binde sammen en verden som har løst seg helt opp, å gripe tak i noe, der alt flyter.

Første linje begynner med en sammenligning, menneske og kveg. Dette er bølingen som drives uten sin egen vilje, uten å vite hvor vi er på vei, eller hvorfor. Horisontene vi drives fra står i parentesen, våre horisonter er værelser, piano / ansikter vi var bundet til. Jeg liker aldri å overfortolke dikt, det skal ikke være en til en mellom ord og mening, et dikt har ingen nøkkel som gjør at man forstår det, meningene kan være mange. Her i starten bærer imidlertid de gamle horisonter preg av å være lukkede, det er værelser, og ting man kan finne i værelser. De korte ordene som bare antyder hva den gamle verden bestod i underbygger dette. Her står det ansikter, og ikke noe om menneskene bak ansiktene. Det er altså ingen enkel verden den gamle verden man drives vekk fra heller. Det er også en verden der man kan streve med å holde tingene fast. Et rom med et piano er konkret, det kan man forholde seg til. Men siden man drives vekk fra det, så er det ikke så fast dette heller, det er en del av veven. Det er slik jeg leser diktet.

Vårt sinn oversvømmes av tåke.

Etter dette forsøket på å gripe fast i noe, si noe meningsfylt, si dette om kveget vi er og horisontene vi drives bort fra, så blir sinnet vårt oversvømmet av tåke. Det er en poetisk, vakker setning, hvor meningen også gir seg selv. Det er en overflod av tåke, og i tåken ser man ingenting. Det andre livet, fortiden, er dunkel som en sti man våkner opp på/ og ikke kjenner. Forsøket på å binde livet sammen, å la fortiden gi mening til nåtiden, lykkes altså ikke. Det er en dunkel sti, der man plutselig befinner seg, og ikke kjenner veien videre, eller hvor man kom fra. Merk også orddelingen her, det kan være vanskelig nok å våkne opp på en dunkel sti. Så kommer neste linje, og man kjenner ikke engang stien. Man kjenner ikke sitt eget liv, veien gjennom det.

Hold deg til veven!

Setningen er utstyrt med utropstegn. Det er kraftropet, det hun sier til seg selv

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s