Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo

I de første to diktene jeg har skrevet om av Gunvor Hofmo, har jeg lagt stor vekt på hennes livshistorie og vennskap med Ruth Maier tolkningen av diktene. Denne gangen skal jeg la teksten være tekst alene, og tolke den som den står.

Diktet Det er ingen hverdag mer er et flott møte mellom tradisjonell og moderne lyrikk. Det vil si, det er ikke tradisjonelt i det hele tatt. Det er kun i sin sterkt bundne form og enkle rimmønster det er tradisjonelt, tema og motiv er moderne og meningen er – om man kan få lov til å ta i i ivalg av uttrykk – hypermoderne.

I den tradisjonelle lyrikken tjener de faste formene og rimmønsteret til å skape en følelse av orden og harmoni. Denne passer inn i den gamle forståelsen av verden. Den var styrt av Gud, hadde sine faste lover det var gitt noen få innsikt i, og den var god og skjønn. Dikteren gir uttrykk for klarhet i forhold til omgivelsene, også når han sloss mot sine følelser og mot sin lidenskap, og føler at alt er i kaos. Kaos uttrykt gjennom orden er ikke noe godt kaos.

Med modernismen forsvinner Gud som et fast punkt å orientere seg fra. Det gjelder både i forståelsen av verden, og i forståelsen av morallovene som skal gjelde i den. Plutselig er mennesket overlatt til seg selv, alene, og det er naturligvis så stort et sjokk at det er få som egentlig tar det inn over seg. Situasjonen er på en måte snudd på hodet. Tidligere var det den store hop som ikke forsto verden, og følte alt var vanskelig, mens diktergeniet kunne gi uttrykk for den orden og harmoni som egentlig rådet. Nå var det den store hop, som fordi de ikke forsto verden, følte at egentlig alt var ganske greit i den, mens diktergeniet våger å se tilværelsen i hvitøyet, og gi uttrykk for det kaos og den meningsløsheten som råder.

Slik forlater modernistene rimene. I de aller fleste diktene sine har også Gunvor Hofmo gjort det, men diktet jeg presenterer i dag er et unntak.

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.

Fra Jeg vil hjem til menneskene, 1946

Kommentar til diktet

Det er syv strofer, alle på to linjer, og med rim i trykktung utgang.Verseføttene før denne utgangen er trokeiske, noen med opptakt, trykket på siste stavelse er enormt. Det er alltid, med ett unntak, enstavelsesord. Slik tvungen form, med enkle parrim i strofer på to verselinjer, det er slik nybegynnere ofte finner seg nødt å måtte skrive, det er nå en gang det enkleste.

Hos Hofmo ligger kontrast i den tvugne formen og den veldige meningsfylden, her er det Kirkegård som legger ut på tusen favners dyp. Hun har også lagt inn noen lettelser i den tvugne formen, slik at diktet fremstår friskt, og noen av linjene får annerledes tyngde.

Det begynner nærmest vokativt, med en henvendelse til Gud. Hofmo hadde et spesielt forhold til religionen, det hører med til hennes livshistorie, og er ikke noe jeg tar opp her. En sann, engstelig modernist burde nok om enn han og hun avviser Gud, føle en lengsel mot ham, det ville jo være godt om noen kunne komme og ordne opp. Det kan sammenlignes med det voksne barnet som vil ha tilbake mor og far, i rollen som den som alltid løste flokene når det var noen.

Henvendelsen i første strofe er også uvanlig kraftfull. Selv om jeg ikke er noen stor kjenner av Hofmo, jeg har bare lest diktene som ligger fritt tilgjengelig og som har kommet seg med i antologier, så vil jeg si at denne vendingen er ganske typisk henne. Det er ingen hverdag mer, det er selve det vanlige som har tatt slutt, ingenting er lenger som det var. Parallellen til barnet som ønsker mor og far tilbake passer godt. Se hva som har skjedd mens dere var borte, ingenting er som før.

Neste strofe er svært passende å bruke til å trekke inn livshistorien, de stumme skrikene og sorte likene kan tolkes meget konkret, men her skal altså min lesning være atskilt fra livshistorien. Da er det heller å gripe tak i virkemidlene, et sant oksymoron, to ting satt ved siden av hverandre, og som motsier hverandre. Et skrik kan ikke være stumt, selvsagt.Videre er det sorte lik i røde trær. Sort er fargen til aske, rødt er fargen til blod.

Vi ser også at setningsstrukturen ikke strengt følger strofeoppsettet i diktet. Man forventer liksom at hver strofe skal gjøre seg ferdig med sin setning, eller sine setninger.  Her fortsetter setningen i strofe 2 inn i strofe 3, og etterlater bare en halv strofe for neste setning som skal komme. Hør hvor stille det er, sier den. Meningen i setningen får desto større effekt, da det er en naturlig pause både før og etter den, siden man akkurat her har brutt setningsmønsteret. Det er også akkurat her man nettop har snakket om sorte lik i røde trær. Det er tid for ettertenksomhet.

Midtstrofen har et av de mest nærliggende rim i det norske språk, hjem rimer på dem. Hvem «dem» er er tydelig åpent og fint, det kan meget vel være nettopp de sorte likene i de røde trærne, pronomenet kan godt vise til det som kommer både før og etter i diktet. Kanskje må det en noe mer anstrengt tolkning for å finne hva «hjem», er for noe, jeg vil ikke gå i spekulasjoner om det.

Strofe 5 har en ny kontrasterende sammensetning som grenser mot oksymoron, det kommer ingen åndedrag fra drepte. Men her er det en erfart motsetning, mer enn det er en logisk, så det er kanskje ikke pinlig korrekt å bruke begrepet oksymoron her.

Det er mer kraft i strofe 6, der dikteren ikke åpner for glemselen, for det vil uansett være i asken fra menneskelik vi trår. Dette forklarer fargebruken i strofe 2, oger svært sterkt skrevet. Hvor umenneskelige vil vi være om vi går rundt i asken til andre mennesker, uten å tenke på det? Hvordan kan vi glemme?

Etter dette sterke uttrykket, gjentas første strofe med henvendelsen til Gud. Betydningen Det er ingen hverdag mer har nå større, og mer grufull, klarhet.

Til slutt vil jeg ta med for dem som leser bare denne posten, og ikke kjenner Hofmo så godt, så ble hennes beste venninne, Ruth Maier, tatt av tyskerne og sendt i utryddelsesleir fordi hun var jøde. Ingen hørte mer fra henne, og Hofmo hadde hele sitt liv store problemer med å leve videre med denne opplevelsen. Mange av diktene hennes kan leses på denne bakgrunn. Men som jeg her har forsøkt å vise, er diktene hennes så sterke og gode at de leses godt også uten denne forklaringsnøkkelen.

Neste uke skal jeg se på diktet hennes Hold deg til veven, som er skrevet på en ganske annen måte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s