Mondnacht, av Joseph von Eichendorff

Det er litt ymse med oppdateringene her på bloggen. Jeg arbeider med den når jeg har tid og inspirasjon, ellers kan den være ganske glemt i månedsvis. Noen av postene er tidkrevende å lage. Særlig gjelder dette de utenlandske diktene, der jeg både må finne diktene og oversette dem. Jeg kjenner heller ikke så godt forfatterne der som jeg gjør med de norske, og det er heller ikke så lett å skumlese et stort antall dikt for å finne et det er verdt å poste.

Verst er det med de tyske diktene. Tysk er et språk jeg ikke jobber med, annet enn her på bloggen, og når jeg leser i original kan jeg ikke alltid garantere for at jeg skjønner hva som egentlig står der. Når jeg oversetter må jeg bruke mye tid, slå opp mange ord i ordboken, og likevel aldri bli helt trygg på at jeg har fått det godt og riktig. Det er små sjanser for meg til å ta noen snarveier her.

Derfor er det også de månedene det mangler et tysk dikt det tar lengst tid å få bloggen oppdatert og diktet på plass. Verst av alle er desember 2011, da jeg skulle ha postet et tysk dikt en av søndagene, men diktet ikke faller på plass før nå. Jeg skriver dette sommeren 2016. Verden og mitt liv er enormt forandret, bloggen og diktene er nokså de samme.

Det hjalp meg i arbeidet mitt å finne frem til Bokhylla på nasjonalbiblioteket. Det var noe som skjedde i 2016, et år jeg var i permisjon med min lille datter, og hadde tid noen morgener mens hun sov til å jobbe med dikt og med blogg. Jeg var også trett av verdenssituasjonen og dystre nyheter, greit å vende seg innover til litteraturen og poesien, finne tilbake til det som gjør livet verdt å leve. Ikke nyheter som setter folk og folkegrupper opp mot hverandre.

Det var på Bokhylla jeg fant en bok som het Over alle tindar – tyske dikt i utvalg og gjendiktning, og det var der jeg fant dette diktet av Johan von Eichendorff jeg poster i dag. Jeg tror lenken skal peke på sidetallet der diktet står i gjendiktningen til Åse Marie Nesse. Diktet er skrevet og utgitt en gang mellom 1835 og 1837, i den tyske høyromantikken, og det er svært berømt både for seg selv og blant Eichendorffs dikt. Skriver man Eichendorff inn i Google, får man forslag om Mondnacht automatisk. Tysk Wikipedia har en egen side om diktet, og det er rikelig med andre små analyser og kommentarer og beskrivelser på tysk, og også noen på engelsk.

Robert Schumann inkluderte diktet i sin Liederkreises, gav det en sentral plass der, og mente diktet var viktig i overgangen fra høyromantikken til senromantikken. Modernister som Thomas Mann og Theodor Adorno verdsatte også diktet, Mann kalte det «perlenes perle», og Adorno at det var «som om det spilte med en buestreng». Dette har jeg fra tysk Wikipedia, som også nevner andre og mindre kjente navn som har kommentert og verdsatt diktet.

Jeg fant raskt ut det var på tide jeg verdsatte diktet jeg også, og satte det her på bloggen, slik at året 2011 endelig blir fullendt og diktene som skal postes er postet. Det er slik et fint og ettertenksomt dikt, passende når et år går mot slutten, og et nytt år skal begynne.

Mondnacht

Es war, als hätt’ der Himmel
Die Erde still geküßt,
Daß sie im Blütenschimmer
Von ihm nun träumen müßt’.

Die Luft ging durch die Felder,
Die Ähren wogten sacht,
Es rauschten leis’ die Wälder,
So sternklar war die Nacht.

Und meine Seele spannte
Weit ihre Flügel aus,
Flog durch die stillen Lande,
Als flöge sie nach Haus.

1835-37

Min oversettelse

Måneskinnsnatt

Det var som hadde himmelen
stille kysset jorden,
At hun i blomsterskinnet
Fra den bare må drømme.

Vinden går over markene,
Vogger aksen sakte,
Den bruser stille skogene,
Så stjerneklar var natten.

Og min sjel spente
Vidt sine vinger ut,
Fløy over det stille landet,
Som om den fløy i hus.

Min gjendiktning

I min litt primitive gjendiktning forsøker jeg å få sånn halvveis rim og litt rytme på plass, som om jeg selv skrev et dikt basert på Eichendorffs original. Eller, i oversettelsen gjengir jeg meningen, i gjendiktningen forsøker jeg å få det til slik at det kan fungere som et dikt også på norsk.

Måneskinnsnatt

Det var som selve himmelen
Kysset jorden ømt,
At hun i blomsterskimmeren
Liksom hadde drømt.

Og vinden går over landskapet,
Vogger sakte aksen,
Bruser stille i skogene,
Så stjerneklar var natten.

Og jeg lot sjelen vandre
Med sine vinger sus,
Fløy stille over landet,
Som om den fløy i hus.

Kommentarer til språket og oversettelsen

Som alltid er det verbplasseringen som skaper hodebry for en skandinavisk oversetter av tysk lyrikk. Vi kan plassere verbet sist vi også, men det som er naturlig og riktig på tysk blir kunstig og feil på norsk, så om vi velger å følge det tyske mønsteret blir det lett litt anstrengt.

 

Jeg har slått opp glosene jeg er usikker på, og sjekket videre Ähren som betyr aks for å finne ut nøyaktig hva det er. Store norske leksikon skriver det er en blomsterstand der blomster uten stilk sitter på en ugrenet hovedakse. På dagligspråket snakker vi her om kornsorter og vanlig gress, hvete, rug og havre er det som kalles aks-bærende planter. Så når aksen vogger i strofe to, er det selve kornet på gresset som vogger frem og tilbake, slik vi alle har sett det gjøre i vinden.

Gloser

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

Blütenschimmer -> sammensetning -> Blüte die blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt

Schimmer der 1. skinn, skimmer, glans, lysskjær 2. anelse; nicht den leisesten Schimmer von etwas haben

Felder die -> nominativ, plural -> Feld das felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet

Ähren -> Ähre die aks

wogten -> plural, preteritum -> wogen bølge

sacht(e)  sakte, stille, varsomt, mykt

rauschten -> plural, preteritum -> rauschen bruse, suse, rasle

leise svak, stille, lett

Wälder -> plural -> Wald der skog

spannte -> spannen spenne, stramme

Flügel der 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger) 3. flygel

 

Kommentar til diktet

Noe av poenget med at så mange av de som arbeider med dikt og litteratur er opptatt av å plassere tekstene i sine riktige perioder er at dette utvider forståelsen av teksten og av perioden den er skrevet i. I romantikken var det en enhet mellom mennesket og naturen man ikke finner i andre perioder, eller det ble søkt etter en slik enhet, og det ble skrevet svært mange tekster der mennesket spiller rollen som observatøren i naturen. Naturen er stor og mektig, større enn det er gitt mennesket å forstå, men når mennesket finner sin riktige plass i den finner det også fred i seg selv og sin sjel.

Dette diktet av Eichendorff er et prakteksempel. Det er en måneskinnsnatt, og jeg-personen er til stede og iaktar hvordan månen liksom kysser jorden og hvordan vinden (eller luften) får alt til å bevege seg, nesten som i en stor harmoni, stor enhet. Sjelen til iaktageren tar også del i denne enheten, og sprer sine vinger og flyr med. På denne måten flyr den i hus, flyr den hjem, og jeg-personen kan være – og er – helt avslappet og trygg.

Formen i diktet er med på å bygge opp under harmonien og freden. Her er det faste rim og fast rytme, ordnede forhold, alt er under kontroll. Det er ingen vanskeligheter og utfordringer. Språket er stort sett direkte, her er ingen vanskelige referanser (slik som diktene i klassisismen er så full av, noe som gjør dem vanskelige å lese for en moderne leser) og metaforene og de andre litterære virkemidlene er ganske umiddelbare (som at himmelen kysser jorden, ingen skulle ha vanskeligheter med å forstå den).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s