Sonett 74, av William Shakespeare

Dette er den siste av de fire sonettene som handler om alderdom og død. Starten med «Men» (But) indikerer kanskje en direkte fortsettelse fra sonett nummer 73, at denne tar tråden direkte opp derfra. Konjuksjonen kan også spille på alle de tre foregående sonettene, også nr 71 og nr 72, og danne en slags forsonende avslutning. Denne sonetten er nemlig mye mer optimistisk med tanke på alderdommen, døden og hva som skal komme.

Shakespeare er med rette sett på en forfatter som ikke tar stilling til religiøse spørsmål i verkene sine. Han står på en måte over det hele og har oversikten. Det er svært vanskelig å lese noen spesiel tro eller filosofi inn i tekstene hans. De viser bare en bemerkelsesverdig innsikt i mennesket og menneskets livsvilkår. Selv om han henter både inspirasjon og materiale fra religiøse tekster, som fra en rekke andre kilder, så tar han egentlig ikke stilling til dem. Det er derfor Harold Bloom hevdet at Shakespeare gjenoppfant mennesket, humanismen, etter at kristendommen i århundrer hadde gjort mennesket bare til en brikke i den allmektige Guds verden.

Denne sonetten deler mennesket inn i kropp og sjel. Kroppen skal bli til jord, mens ånden (spirit) vil leve videre evig. Sonetten vil imidlertid tale vel så sterkt til humanetikere, som til kristne, som til mange andre trosretninger. Det er ikke noe religiøst over ånden som skal leve videre, selv om ideen om en ånd eller sjel som lever videre kommer fra religionen. I sonetten kan ånden vel så gjerne minnet om den avdøde, også slik den nedfeller seg i verselinjene.

Sonnet 74

But be contented when that fell arrest
Without all bail shall carry me away,
My life hath in this line some interest,
Which for memorial still with thee shall stay.
When thou reviewest this, thou dost review
The very part was consecrate to thee:
The earth can have but earth, which is his due;
My spirit is thine, the better part of me:
So then thou hast but lost the dregs of life,
The prey of worms, my body being dead;
The coward conquest of a wretch’s knife,
Too base of thee to be remembered.
The worth of that is that which it contains,
And that is this, and this with thee remains.

Min oversettelse

Men vær tilfreds når den grusomme død
Uten alle løsepenger som bærer meg av sted
Mitt liv har i denne linjen interesse
Som fortsatt skal stå for deg som et minnesmerke.
Når du ser over dette en gang til vil du se
Akkurat den del som er vigslet til deg
Jorden kan ha bare jord, det er hva som tilkommer ham
Min ånd er din, den bedre del av meg
Så du har kun mistet livets grums
Det er ormers bytte, nå som min kropp er død
Den feige erobring av uslingens kniv
For jordisk for deg til å huskes
Verdien av denne er hva den inneholder
Og det er dette, og dette blir igjen med deg.

Kommentar til oversettelsen

Fell er her ikke et verb, men et adjektiv som betyr «grusom» eller «dødelig». Arrest er her brukt som et uttrykk for døden, i en slags betydning av å ta livet i arrest, under sin kontroll eller fangenskap. Bail betyr «løslatelse», «kausjon» eller «løsepenger». I våre dager er vel ordet for oss ikke engelskspråklige mest kjent fra uttrykket bail out, om redningsaksjonene fra alle de siste års finanskriser. Carry me away har i dette bildet betydningen «ta meg avsted», til arresten, eller døden, som den her betyr. This line eller «denne linjen» kan vise til verselinjen, eller livslinjen. Siden det er satt i entall, kan det også være tankelinje eller historielinje. Interest er her brukt som et uttrykk fra finansverdenen, det betyr ta del i, ha andel i, og vil også kunne kaste av seg i form av interest rate – «renter». Det norske «interesse» dekker bare sånn cirka meningen, men å velge norske uttrykk fra finansverdenen vil være for sterkt andre veien. Fjerde linje har jeg oversatt ganske prosaisk, for å rydde litt opp i en en litt vanskelig oversettelig innledningskvartett. Meningen er at den elskede ungdom kanskje ikke skal være så bekymret likevel, når døden kommer og henter den elskende gamle poeten. Det finnes en tanke som kan ha verdi, den gamle vil alltid kunne stå som et minne.

Review har på Shakespeares tid en direkte og opprinnelig betydning, re-view – «se (på) en gang til». Det kan også ha en sterkere betydning, som «undersøke en gang til», «se over på ny», eller noe slikt noe. Det er å sjekke en gang til noe man allerede har sett på. The very part er «akkurat den delen», «nøyaktig den». Concecrate er å «vigsle» eller «innvie», i denne meningen her i linje 6 er det «hellig overgitt til deg». Det trenger ikke være religiøst hellig, men «hellig i kjærlighet». Ordet er i fortid, selv om moderne engelsk i fortid bruker concecrated. Spirit er litt vanskelig, både i originalteksten og i oversettelsen. Jeg har til slutt i posten lagt inn en litt lenger diskusjon om forskjellene mellom spirit og soul, og hvilken betydning som ligger i ordene i ulike tradisjoner og hos Shakespeare. Meningen i linje 5 – 8 er at når den elskede ser gjennom sakene en gang til, så vil han se at når den elskende poeten dør, så vil de mest verdifulle delene – ånden – av ham høyt og hellig tilfalle den elskede.

Dreg har to betydninger, enten «bunnfall» eller «grums», eller overført betydning av dette, mennesker som er bunnfall og grums, altså «utskudd» og «berme». Her i linje 9 er det en vakker bruk av ordet. Kroppen er grumset av livet, den er det verdiløse bunnfallet. Verdien ligger i ånden, og den tilfaller den elskede. Prey of worms («ormers bytte», «ormers fangst») er bibelsk, teologisk for eksempel i Markus 9,48, der også ormene lever evig i Helvete og gnager på den døde , eller mer jordisk og fysisk i Apostlenes gjerninger, 12,23 (Øyeblikkelig slo en Herrens engel ham fordi han ikke hadde gitt Gud æren. Han ble spist opp av mark og døde). Jeg har vanligvis tenkt på dette når det blir brukt i en ikke-religiøs betydning, at den døde kroppen blir spist av mark, det er dette som er forråtnelsesprosessen. Å bli spist av ormer er i så fall ikke helt treffsikkert.  Det engelske worm kan bety begge deler. Wretch er en «usling» eller «elendig stakker», det er imidlertid høyst uklart hvem som er uslingen her. Det er heller ikke entydig hva som er hans kniv, om dette er noe symbolsk som forårsaket døden, om han selv er skyld i det, og har begått selvmord, eller om kniven tilhører en feig morder. Base betyr «lav», nesten «plump», også om status, men jeg oversetter med «jordisk», siden dette passer med temaet i disse linjene, om skillet mellom den jordiske kroppen og den høyere ånden. Meningen i linje 9 – 12 er å vise hvor mye bedre det er det som tilfaller den unge elskede etter den elskende poetens død. De kroppslige etterlevningene er verdiløst åtsel for mark.

That i linje 13 viser til kroppen, og verdien av den er hva den inneholder – altså ånden, spirit. That i linje 14 viser til det dette – kroppen – inneholder, og det er this, denne sonetten, eller tankene den formidler. Det er dette som blir igjen etter den avdøde, og dette vil leve fortsatt sammen med den elskede.

Kommentar til sonneten

Det er en del ting ved denne sonetten som gjør at den ikke er blant Shakespeares aller sterkeste. Noe av meningen med den er vanskelig tilgjengelig, ikke fordi selve meningen er så vanskelig, men fordi uttrykket av den er forvansket mer enn nødvendig. Noen valg av ord og ordformer gjør at man må legge inn god vilje for å få mening ut av det, sånn som at arrest er brukt som bilde på døden – det er ikke det beste bildet, siden arrest alltid vil ha mulighet  for løslate -, og valget av entall i this line.  I en 14 linjers sonett hvor man må økonomisere svært med ord, har Shakespeare to steder lagt inn samme ord to ganger i samme linje. Det gjelder review i linje 5, og earth i linje 7. Særlig i linje 5 tilfører ikke andregangsbruken av ordet noe særlig nytt.

Linje 10 er også poengløst uklar, da det blir en ren gjettelek hvem som er wretch, hva kniven betyr, og nesten litt også hva den feige erobringen egentlig går ut på. Er det så feigt å bli erobret av døden, for eksempel? Det er ingenting ellers i sonetten, eller andre steder i samlingen om man ikke leser sterkt på leting etter forsvar for Shakespeare, på at poeten gir etter for døden frivillig. Da tvinger man inn mening som skal passe.

På den annen side er det en vakker tanke som forsøkes uttrykt. Etter tre smått deprimerende sonetter om alderdom og atskillelse ved døden, kommer her et forsøk på å gjenvinne optimismen og ikke se så dystert på sakene. Det er et velkjent tema, man skiller mellom kropp og sjel, eller kropp og ånd, det som er knyttet til jorden og det som er i stand til å leve evig. Det sitter dypt i mennesket å ønske å overvinne døden, eller i det minste å gjøre den mer meningsfull. Løsningen er tradisjonelt å la noe i oss leve videre. Den religiøse kan la dette være sjelen, som går over i en ny og evig tilværelse, styrt kanskje av en guddom, eller satt inn i en ny kropp og bli født på ny. Den ikke-religiøse kan bare la minnene leve. Shakespeare levde i et samfunn der alle tilhørte den kristne tro. Men han skriver slik at tekstene hans kan forstås og gi mening uten å tilhøre troen. Her er det ingen religiøs sjel som lever videre i andre tilværelser, det er ånden kroppen hadde som produserte tanker som vil eksistere videre, for eksempel i sonettene.

Shakespeare legger så inn en maksimal kontrast for å forsterke budskapet om at det er ånden som er det beste og mest verdifulle. Kroppen er bare jordiske etterlevninger, den skal selv bli til jord, råtne og bli spist av mark. Den blir føde for jordens avskyelige kryp, som Shakespeare skriver vakkert om også i sine store tragedier, Hamlet og Kong Lear. Dette er ikke noe for noe så opphøyd og vakkert som den elskede å tenke på. Til ham skal bli gitt noe atskillig mer høyt og hellig, selveste ånden, det som gjorde kroppen verdifull.

Det er passende at de fire sonettene som handler om alderdommen avslutter med ordene this with thee remains, og aller siste ord remains. Det er en veldig måte å ta farvel på.

Spirit eller soul, ånd og sjel?

Hva mener Shakespeare med ordet spirit han bruker i linje 8? Betydningen av dette ordet ligger under hele sonetten, siden det er denne – spiriten – han vil gi videre til sin elskede etter han dør. Er det den kristne sjelen? Eller er det en annen type sjel?

Den utmerkede nettsiden ShakespeareWords har en søkbar nettside med ordene Shakespeare bruker. Et søk på Soul gir 459 treff på stykkene, 22 i poesien, søk på spirit gir henholdsvis 258 og 14. Soul har hos Shakespeare fire grunnbetydninger og en tilleggsbetydning i formuleringen half a soul («halvveis, simpel person»), i grunnbetydningene ser det ut til at ordet som regel greit kan oversettes med «sjel».  Spirit blir hos Shakespeare brukt i åtte forskjellige betydninger, som oftest til å betegne en sinnstilstand eller personlig egenskap. Kun en av dem, nummer 3 på listen her, ligger nær vår oppfatning av ordet «sjel». Det er den livsopprettholdende kraften som ble fraktet med blodet (life-supporting substance), eller den animaliske – levende – essensen, det som skiller det levende fra det ikke levende, dyr og mennesker fra ting (animating essence).

Jeg har i min oversettelse brukt grunnbetydningen fra flere indoeuropeiske språk, og sikkert mange språk og kulturer jeg ikke kjenner. Ordet spirit har sin opprinnelse i latin, jeg kjenner det fra italiensk, der spirare som betyr «å puste». Eller å ånde, dette er ånden.

Flere kulturer har ment at livskraften ligger i ånden, siden ånden – pusten – forlater en i det en dør. Denne måten å tenke på må ikke forveksles med den kristne sjelen, det i oss som Gud tar til himmelen eller sender til Helvete når vi dør. De døde sjelene puster ikke, og at vi har den, skiller oss fra dyrene som ikke har den. I indisk tradisjon blir ånden utmerket brakt videre til neste liv med reinkarnasjonen, og den kan bli satt inn i et hvilket som helst levende vesen, dyr eller menneske.

Den kristne kulturen har ånd i en helt annen betydning enn sjel. Kirkemøtet i Nikea i 325 delte i den hellige treenighet, faderen, sønnen og den hellige ånd, der den siste er klart mest vanskelig tilgjengelig. Vi feirer pinse fordi den hellige ånd åpenbarte seg for disiplene, men det er få som har klart for seg hva som egentlig da åpenbarte seg. Uttrykket blir da også etter hva jeg forstår brukt ganske forsiktig i moderne kristendom.

I romantikken fikk ordet fastsatt en betydning som er enklere å tilegne seg. Her blir ånd brukt som en slags ideenes kraft, kraften i verkene de romantiske diktere produserte, kraften i tankene de lot være igjen etter seg. Dette er hva Welhaven forsøker å skrive om i sin Digtets aand (posten om Digtets aand er uferdig og ikke lagt ut, jeg skriver imidlertid litt om diktet og Welhaven i en post om WergelandEn helt grei blogg). Mange av romantikerne kritiserer verkene som ikke har «ånd» i seg, de mangler da storhet, eller kraft. En  beslektet betydning er den vi bruker i dag, når vi feirer noe eller samler oss, eller bruker metoder, i en avdøds person ånd. Da ligger det ikke noe mystisk i dette, det er bare den avdøde personens måte å tenke på som passer inn i stemningen vi samles i. I en slik betydning er det lett å skille ånd og sjel, da sjel er noe mye mer konkret, og det hører til hver enkelt person selv. Vi ville ikke engang som en morsomhet foreslå å samles i en avdøds person sjel.

Slik jeg leser sonetten er det den romantiske betydningen av spirit – eller «ånd» – som passer best. Det er den elskede poets tankekraft og tankeproduksjon som lever videre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s