Sonett 73, av William Shakespeare

Det finnes verselinjer i dikt som går rett i hjertet på meg. Vi skolerte mennesker er trenet i å tenke distansert og analytisk til alt vi leser, vi lar alt gå gjennom et kritisk filter før vi eventuelt kan ta det inn over oss. Linje 4 i denne sonetten er en linje som for meg går rett igjennom dette filteret, som om det ikke var der. Jeg leser og føler setningen akkurat som den står, får den inn i meg akkurat som den var ment. Det er nakne kor, hvor tidligere de søte fugler sang. Det er ikke all verdens komplisert, men hvordan skal man få komplisert mening inn i bare 10 stavelser? Det er noe med stemningen i denne sonetten, som gjør at denne linjen treffer meg direkte.

Sonett nummer 73 er en av Shakespeares mest kjente. I gjennomganger der man gjør et utvalg av noen få, er dette gjerne en av dem.

I Sonett nummer 73 behandler Shakespeare alderdommen, og hvordan den til slutt med døden vil gjøre ende på kjærligheten. Det er en visshet som gjelder i alle liv, og det er tung sorg som ligger i dette. Her i denne sonetten får det et mektig uttrykk.

Sonnet 73

That time of year thou mayst in me behold
When yellow leaves, or none, or few, do hang
Upon those boughs which shake against the cold,
Bare ruined choirs, where late the sweet birds sang.
In me thou see’st the twilight of such day
As after sunset fadeth in the west;
Which by and by black night doth take away,
Death’s second self, that seals up all in rest.
In me thou see’st the glowing of such fire,
That on the ashes of his youth doth lie,
As the death-bed, whereon it must expire,
Consum’d with that which it was nourish’d by.
This thou perceiv’st, which makes thy love more strong,
To love that well, which thou must leave ere long.

Høstblader i jord, Blader i jord, Høst

Min oversettelse

På den tiden av året du kan skue i meg
Når løvet henger gult, sparsomt og få, eller ingen
Oppå greinen som skjelver mot kulden
Står igjen det nakne kor, hvor tidligere de søte fugler sang
I meg ser du skumringslyset av en slik dag
Som etter solnedgangen fader i vest
Og smått om senn den svarte natten tar av sted
Dødens andre selv, som forsegler alt i hvile
I meg ser du gloen av slik ild
Som på asken av hans ungdom ligger
Lik dødssengen hvorpå den må dø ut
Kvalt av det som gav den næring.
Dette ser du, som gjør din kjærlighet sterkere
Til å elske godt det du snart må forlate.

Min gjendiktning

Den tid av året som du skuer i meg
Da det gule løv ei, eller tynt der hang
På de kalde greiner som skjelver i vei
Kun ruiner der før søte fugler sang
I meg ser du skumring av slik en dag
Som med solens nedgang i vest et sted
Den svarte natt vil snart ta sine drag
Og dødens andre forsegle alt i fred
I meg ser du gloen av slik en ild
På asken av hans ungdom vil være
Som den dødsseng hvorpå dø ut han vil
Kvalt av det som gav hans flamme nære.
Når du skjønner dette kjærlig på topp
Vil du elske sterkt det du snart må gi opp.

Kommentar til oversettelsen

Behold er et ord som sikkert bør gjentas oversatt noen ganger, det er ikke mye brukt og ikke altfor kjent for dem som ikke har engelsk som morsmål. Det betyr altså «å se» eller «å beskue», og brukes når man ser noe der man må la inntrykkene synke lite grann. For eksempel når man beskuer et vakkert og stort landskap. Bough betyr «grein». Bare står her i betydningen «bar», i min oversettelse flertall «bare». Ruined betyr selvsagt «ruinert» eller «ødelagt», men jeg fikk ikke de riktige assosiasjoner med noen av de ordene og valgte i stedet å forsterke betydningen «bar» eller «naken». Choir er her kirkekoret, altså stedet helt øverst i kirken, og det er dette stedet som nå står tomt. Sjekk for øvrig nettsiden Shakespeare’s sonnets for kommentarer om hvordan bildet med ruinerte kirkekor passer med Henrik VIIIs brudd med den katolske kirke. Meningen i linje 4 er at det er høst, og høsten er den årstiden som er like før vinteren og døden. I overført betydning er det alderdommen.

På norsk har vi to ord for morgenlyset og kveldslyset når solen ennå ikke helt har kommet over horisonten, og jorden ikke tar i mot solstrålene direkte, men gjennom refleksjoner i atmosfæren. Om morgenen heter fenomenet demring, i overført betydning blir det brukt når det er noe som gryr eller er i emning. Kveldsfenomenet heter skumring, det blir i overført betydning brukt sjeldnere, men da om noe som nærmer seg sin avslutning. På engelsk er twillight ordet for begge deler, så i overført betydning kan det bli brukt både positivt og negativt, om dagen begynner eller avsluttes. Her nærmer dagen seg sin ende, derfor er det skumringslyset som må brukes i oversettelsen. Linje 8 er litt problematisk. Dødens andre selv har med søvn å gjøre, som det er når dag går mot natt og man skal sove. Døden blir av og til omtalt som den evige søvn. For meg blir imidlertid meningen litt klar, om denne linjen henger samen med linjen ovenfor, og det er den svarte natten som tar med seg dødens andre selv, altså søvnen, eller om linje 7 hører med linje 6, og den svarte natten tar med seg dagslyset. Den andre tolkningen passer best, synes jeg, men da blir linje 8 hengende litt i løse luften. Uansett blir meningen i den andre kvartetten er at dagen går mot natt, og at søvnen så overtar. Når livets dag går mot natt, er søvnen døden.

Expire er et ord som sjelden lar seg oversette godt i poesi. Det betyr utløpe, slutte å gjelde, opphøre å eksistere og slike ting. Jeg oversetter med det mer direkte «dø ut». Først prøvde jeg å oversette consumed med «konsumert», men det fungerte dårlig og jeg valte «kvalt» i stedet. Det går direkte på meningen i linjene. I siste kvartett fra linje 9 – 12 er den at poeten sammenligner seg med en ild som er i ferd med å dø ut. Nå ligger bare de siste glørne i asken, hvor de snart vil slokne og selv bli en del av asken, det som en gang var brenselet som gav ilden næring. I overført betydning blir det et kraftfullt og originalt bilde på kjærligheten, der kjærligheten er brennsstoffet som gir den levende næring, og som til slutt vil fortære flammen den brant med.

Percive betyr «sanse», «legge merke til» eller «oppfatte».Sonetten konkluderer med at når den elskede ungdom blir oppmerksom på dette, at den elskende gamle er i ferd med å brenne ut, så vil den unges kjærlighet bli sterkere. Konklusjonen kan nok like godt forstås som et uttrykt ønske, som en konstatering av faktum. Ønsket er at kjærligheten blir sterkere, når den ikke har lenge igjen.

Kommentar til sonneten

Det er et kjennetegn på stor poesi at språket blir pakket med mening. Den store poeten økonomiserer med ordene, og klarer å få mening på mange nivå selv i noen ganske få setninger. Slik får poeten sagt det man ellers måtte bruke flere sider på å få sagt i prosa. Og han får sagt det i en stemning som ikke lar seg gjennskape i tørr prosa.

Hvis man godtar denne definisjonen på stor poesi, kommer de aller fleste av Shakespeares sonetter trygt innenfor definisjonen. Denne sonetten er ikke noe unntak, snarere er den et ypperlig eksempel på hvordan Shakespeare uttrykker seg på flere nivå, og holder både direkte og overført betydning trygt under kontroll.

Det er bare 14 linjer, selvsagt, som det alltid er i sonettene. Tredelingen i kvartetter med fire linjer er klar og tydelig, og fra hver kvartett til den neste er det en like klar og tydelig utvikling. De første fire linjene omhandler høsten, høstlyset og høstfargene, som den siste årstiden før vinteren. De neste fire omhandler skumringslyset når dagen går mot natt, det er enda litt mørkere, og enda litt kortere tid før døden. I den siste kvartetten er bare glørne i asken igjen, lyset er snart utbrent. Dette er det som leverer sonetten til konklusjonen.

Vi kan også se hvordan metaforene henger sammen gjennom sonetten. I første kvartett er bildet som blir brukt høsten som kommer, og greinene som mister sine blader. Så kommer bildet om ruinene av det som en gang var kor, der man tidligere kunne høre den deilige fuglesang. Det kunne man også på greinene, før høsten kom. Og man kunne det i livet, i overført og kanskje direkte betydning, før alderdommen kom. Billedbruken holder også om man velger å tolke fuglene som metafor for menneskesangen i korene.

I den andre kvartetten kan natten og dens mørke leses som et direkte symbol på døden. Den kommer og legger seg over alt, og sluker både dagen, solen og lyset. Slik er det også med døden, for den som dør. Natten legger alt til hvile, to rest, døden gjør det evig.

Ilden i siste kvartett kan være både livet og kjærligheten, eller begge deler på en gang. Den får sin næring i ungdommen, men dette vil brenne opp, og asken vil ligge igjen. Nå er ikke det som før ble brent brennstoff lenger, som aske er det tvert i mot i stand til å kvele flammen. Når ungdommen er brent opp vil livsgnisten eller kjærligheten bli kvalt, antyder sonetten. Det er i hvert fall helt tydelig at noe er i stand til å dø ut.

Det er antatt at Shakespeare skrev sine sonetter rundt 1600. Han ville i så fall være 36 år. Selv om han skrev dem nær opp til utgivelsen i 1609, ville han da bare være 45 år. Det er sterkt å skrive så mørkt om alderdommen i så ung alder. Jeg mener imidlertid at sonetten older også for en lysere tolkning. Ulikt andre sonetter, er det ingenting her som tyder på at poeten på tross av sin alderdom føler seg uverdig å elske. Tvert i mot mener han at kjærligheten nå skal bli sterkere, siden vissheten om døden som kommer gjør det nødvendig å utnytte tiden som er igjen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s