Nesten en fantasi, av Eugenio Montale

Fra og med i år har jeg bestemt meg for å poste skandinaviske, russiske, tyske og italienske dikt på søndagene, siden jeg poster engelske dikt om lørdagene og kommer til å fortsette med det til jeg har fått postet alle sonettene til Shakespeare. De italienske diktene kommer den siste søndagen i måneden i måneder med fem søndager. Det hadde vi sist gang i mai, da jeg postet et dikt av Dante Alighieri, og allerede nå igjen i juli, da jeg skal poste et dikt av Eugenio Montale (1896 – 1981).

Det har jeg gjort før. En av somrene jeg var i Italia på språkkurs kjøpte jeg Montales samlede verk, og fant der nokså tilfeldig Il professore, som jeg postet 31. mai i 2009.

Denne gangen har jeg gjort litt bedre forarbeid, og lest diktene i samlingen litt mer systematisk. Det vil si, jeg bestemte meg for at jeg ville hente ut et dikt fra debutsamlingen hans, Ossi di seppia (Bein av blekksprut), utgitt første gang i 1925. Det var en tid mye skjedde i verden, og hadde skjedd i Italia. Mussolini hadde nylig kommet til makten, den første verdenskrig var over for ikke altfor lenge siden, og Montale hadde kjempet i den, og det var høyst reelle spørsmål i verdens land hvor ferden ville gå, mot kommunisme, fascisme eller borgerskapets demokrati. Det var også et høyst reelt spørsmål hvem av de tre best, i hvert fall i Europa, og i hvert fall blant kunstnere. Det finnes ikke mange markante kunstnere som taler demokratiets sak i mellomkrigstiden.

Kunstnerisk er også mellomkrigstiden en meget spennende periode. Flere modernister hadde vært tidlig ute med fremtidspessimisme og eksistensiell angst, men ingen i nærheten så dystre som første verdenskrig ville bli. De økonomiske problemene som fulgte i flere sentrale land preget selvfølgelig også kunstnerne. Samtidig var det kunstretninger som nesten løsrev seg fra den virkelige verden, enten med en voldsom optimisme og fremtidstro, som hos futuristene, eller ved ulike former for dristige eksperimenter i form, innhold og uttrykk. Lyrikerne presset utviklingen her. Det er da også en enklere form å eksperimentere med, enn for eksempel romanen, der man vanskelig slipper unna det at det må være en forteller en historie, og – som Adorno skriver – man må hengi seg til den løgn at det finnes historier verd å fortelle. Det blir skrevet mye stor lyrikk i mellomkrigstiden, men det er ikke like lett å peke på store romaner, og enda større blir misforholdet når man ser på lyrikere og romanforfattere.

I dette landskapet er det Eugenio Montale debuterer i 1925. Han er født i Genova, inn i en ganske velstående familie, og hadde opprinnelig planer om å bli sanger, men omstendighetene skulle få ham bort fra den karriereveien. Han hadde i sine barne- og ungdomsår fått lest og studert en del litteratur og filosofi, og også lært seg det engelske språket skikkelig. Påvirkning har han fått fra folk som Schopenhauer og T.S. Elliot. Biografien er gjort med en harelabb, her, vi skal over til verket.

Ossi di seppia er en spesiell diktsamling på mange måter. Jeg nevnte at poetene eksperimenterte flittig med formen, mens romanforfatterne befant seg i en slags krise. Montale finner i Ossi di seppia en slags mellomform, en samling lyriske tekster satt opp som en slags fortelling. Fremstillingen styrer imidlertid godt unna Adornos påstand om at romanforfattere må hengi seg til en løgn for å skrive romaner, dette er tekster som vender seg innover, som ikke ønsker å formidle en historie, som ikke har et budskap å påføre leseren. Dette er pessimistiske dikt fra en som forsøker å orientere seg i en verden der alt er nytt, der alt blir sett for første gang, der sammenhengen mellom tingene ikke er til å stole på. Store norske leksikon bruker uttrykket «skumringsdikterne» her, det er et uttrykk som er nytt for meg, men som går an å skjønne i disse diktene.

Eksempelet vi kommer med – Quasi una Fantasia – er hentet fra den delen av diktene som heter bevegelse (Movimento). Dette er uttrykk fra musikken, vi kaller det på norsk «satser», mens engelsk har beholdt «movements», som italienerne. Quasi una Fantasi er også et uttrykk fra musikken, kanskje mest kjent fra Beethovens sonate nummer 14, Måneskinnssonaten, der Quasi una Fantasia (nesten en fantasi) er undertittelen. Nesten en fantasi passer også til diktsamlingen Ossi di seppias prosjekt, den beskriver en verden som nesten er som en fantasi, nesten som den verden vi lever i er det.

Quasi una Fantasia

Raggiorna, lo presento
da un albore di frusto
argento alle pareti:
lista un barlume le finestre chiuse.
Torna l’avvenimento
del sole e le diffuse
voci, i consueti strepiti non porta.

Perché? Penso ad un giorno d’incantesimo
e delle giostre d’ore troppo uguali
mi ripago. Traboccherà la forza
che mi turgeva, incosciente mago,
da grande tempo. Ora m’affaccerò,
subisserò alte case, spogli viali.

Avrò di contro un paese d’intatte nevi
ma lievi come viste in un arazzo.
Scivolerà dal cielo bioccoso un tardo raggio.
Gremite d’invisibile luce selve e colline
mi diranno l’elogio degl’ilari ritorni.

Lieto leggerò i neri
segni dei rami sul bianco
come un essenziale alfabeto.
Tutto il passato in un punto
dinanzi mi sarà comparso.
Non turberà suono alcuno
quest’allegrezza solitaria.
Filerà nell’aria
o scenderà s’un paletto
qualche galletto di marzo.

Min oversettelse

Nesten en fantasi

Det nye daggry, jeg føler den
fra en demring slitt
sølv på veggene:
Setter en stripe av lys på de lukkede vindu.
Begivenheten returnerer
fra solen og de spredte
stemmer, den vanlige larm bærer ikke.

Hvorfor? Jeg tenker på en dag av trolldom
og av karusellene av altfor lik tid
betaler jeg meg igjen. Det vil fylle opp kreftene
som fikk meg til å svulme, ubevisst trollmann,
fra en stor tid. Nå vil jeg stille meg til skue,
styrte sammen høye hus, blotte de brede veier.

Jeg vil sette i mot et land med uplettet snø
men lett som bildet i en gobelin.
Det vil gli fra himmelen en langsom stråle.
De fyller det usynlige lyset i skoger og hauger
sier meg elegien av det man får tilbake.

Glad vil jeg lese de svarte
tegnene til koppertøyet på det hvite
som et essensielt alfabet.
Hele fortiden i et punkt
overfor meg vil det være gjort kjent.
Ikke forstyrre noen lyd
denne ensomme livligheten.
Det vil spinne i luften
Eller gå ned som en slå
noen haner i mars.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har gjort oversettelsen meget ordrett. Dikt som dette krever en god del tolkning bare for å bli leselig i språket det blir satt over til. Det finnes et par oversettelser til engelsk, som man får frem ved å søke på tittelen og forfatteren av diktet, og av de oversettelsene vil man se at de er temmelig forskjellige. Min oversettelse og kommentar til oversettelsen er først og fremst for å få frem hva som står der originalt. Denne gangen vil det nok gå litt på bekostning av leseligheten.

Raggiorna er ikke oppgitt i ordboken, verken kunnskapsforlagets blå eller Dizionario Italiano di Base, men et søk på vår alles kjære World wide web (VAK) gav treff i Google Books. Ordet er brukt av Dante, Purgatorio XII,84, der jeg kan slå opp i min italienske utgave av verket, sjekke notene, og se at Vergil med det mener en dag som ikke kommer tilbake (non raggiorna). Raggiorna betyr «å gi lys igjen» , som denne ordboken viser. Albore er «morgengry», eller «demring». Frusto betyr «slitt, brukt». Merk at slitt (frusto) henger sammen med sølv (argento) i neste linje. De første tre linjer som åpner diktet danner en setning som er meget vag. Lista er her 3 person presens av verbet listare, som betyr å «bremme, kante, sette lister på». Barlume er «lysskjær». Merk at originalen her ikke har noen preposisjoner, så de jeg har satt inn er bare for å øke lesbarheten av diktet. Forbindelsen mellom ordene er løsere hos Montale. Avvenimento er «hending, begivenhet».Voce er «stemme; utsagn», et hunnkjønnsord, mens hannkjønnsordet vocio er «stadig surr, snakk», i flertall skal det bli det samme både grammatisk og i praksis. Artikkelen le i linjen over viser dog at det er hunnkjønnsordet som er ment. Consueto er «sedvanlig, tilvant». Strepito er «bråk, larm». Slik jeg leser avslutningen av første strofe, er det demringen som er begivenheten som returnerer, mens de spredte stemmer (le diffuse voci) er gåtefullt.

Incantesimo betyr «trylleri, trollskap». Giostra er enten «ridderturnering» eller «karusell». Mi ripago betyr «jeg betaler meg», selv om det er vanskelig å få inn alle tre ordene elegant i en norsk oversettelse. I italiensk er subjektet bakt inn i verbet. De første to og en halv linjer i andre strofer har også en del andre språklige utfordringer for oversetteren og tolkeren.Den åpner med et spørsmål, hvorfor (perché), men det er ikke klart til hvem eller mot hva spørsmålet er rettet. Oversetteren kan overlate dette problemet til leseren. Da er det litt mer problematisk med neste setning, der manglende tegnsetting gjør det litt uklart om han både tenker på en dag av trolldom og på karusellene av altfor lik tid, eller om han tenker på det første, gjør det andre. På norsk skal det være komma om det er et nytt subjekt etter sammenbindingsordet (e, «og»), her har vi strengt tatt å gjøre med èn setning med to subjekt. Det er strengt tatt en grammatisk umulighet.

Traboccare er «slynge, kaste; løpe, flyte, koke over; gå over sine bredder; være overfylt», her satt i en fremtidsform av verbet. Turgeva er imperfetto av Turgere, som betyr «å svulme», ordet er fra latin. Affaciare betyr «å stille ut, stille til skue», her står det i første person futuro. Subisserò er samme fremtidsform for subissare, «styrte, ødelegge; sammen». Spogliare betyr «kle av, ta av; blotte; berøve», viale «allé»

Avró er egentlig en fremtidsform av Avere, som betyr «å ha», men det blir ikke god mening med resten av setningen på norsk. Derfor en liten omskrivning med «sette i mot». Intatte er samme ord som vårt «intakt», eller «uberørt, uplettet, ren». Lieve er et litterært ord som betyr «lett, ubetydelig». arazzo er «gobelin», en form for billedvevteknikk fra fargefamilien Gobelin i Paris i 1660-årene. Vista er «syn(ssans), ansikt, blikk, øye; (ut)sikt; utseende», her satt i flertall. Jeg oversetter med «bilde» for å få meningen klarere frem. Scivolare er å «skli, gli, rutsje», her satt i tredje person futuro. Bioccoso er ikke lett å finne frem i. Det er ikke oppgitt i noen av mine ordbøker, og treffene på nettet går til dette diktet. Inntil jeg får hjelp av mer kyndige lesere, lar jeg være å oversette ordet. Gremire er å «fylle». Siste linje i tredje strofe er ikke korrekt oversatt.

Rame er «kopper; kopperpenger; kopperstikk; koppertøy». Comparso er partisipp av comparire, som betyr «møte (for retten), vise seg; gi seg til kjenne». Turbare er «forstyrre, forurolige, endevende», her satt i futurum. Solitario er «ensom, øde». Filare er «spinne; slippe ut (tau); flyte; (om lys) ose, slikke», også dette er satt i futurm. Paletto er en «liten pæl; slå; brekkjern». Galetto er en «ung (liten) hane».

Kommentar til diktet

«Nesten som en fantasi», heter dette diktet. Og slik er det også skrevet. Det er beskrevet en daggry, men det kan vel så gjerne en dagry i jeg-personens indre som er beskrevet. Sammenhengen mellom ordene og tingene er gjort løsere, som om ordene selv føler at de ikke er treffsikre nok, og derfor uttrykker seg ytterst forsiktig. De små anslag som blir presentert blir ikke utviklet til fulle. De fire strofene handler om fire forskjellige ting, slik jeg leser dem, det er bare i den første det handler om daggry. Det er nesten intenst innadvent. Hva som blir formidlet ut er vanskelig å få tak i, og det er som om det heller ikke er hovedsaken med diktet. Her er hele fortiden konsentrert i et punkt, nesten som en fantasi, det også.


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s