Sonett 71, av William Shakespeare

Sonett nummer 71 er en uvanlig vakker og sørgmodig sonett, der poeten reduserer seg selv til støvet han vil bli etter han er død, og ber om at han ikke må bli husket om det gjør den elskede vondt. I lesningen av denne sonetten er jeg uenig i konklusjonene til min viktigste kilde til informasjon om sonettene, nettsiden Shakespeare-sonnets, der uttrykk som harsh, nasty og contradiction blir brukt for å beskrive sonetten.

Det siste er det lett å være enig i, for det er unektelig noe motsetningsfylt i å skrive et dikt som ber leseren glemme den som har skrevet det. Men det ligger i sjangeren, og slik jeg mener det skal være, må det gå an å uttrykke et genuint ønske om å bli glemt, om bare det å forsøke å uttrykke det gjør at man blir bedre husket, enn om man hadde holdt kjeft.

Kanskje er det bare jeg som er følsom, men jeg blir ganske grepet av dette diktet, som jeg kanskje leser mer oppriktig enn det er dekning for. Følelsen om å ønske å forsvinne uten at det skal gjøre vondt for dem jeg er glad i vekker gjenklang hos meg. Jeg kan til og med gå med på at det går an å skrive et dikt som ber om å bli lest, for så å bli kastet i søpla, og bli glemt for alltid. Lest på denne måten blir denne sonetten i hvert fall for meg veldig vakker, og det byr meg i mot å kalle den «harsk» eller «vemmelig».

Leserne får dømme selv.

Sonetten

No longer mourn for me when I am dead
Than you shall hear the surly sullen bell
Give warning to the world that I am fled
From this vile world with vilest worms to dwell:
Nay, if you read this line, remember not
The hand that writ it, for I love you so,
That I in your sweet thoughts would be forgot,
If thinking on me then should make you woe.
O! if, I say, you look upon this verse,
When I perhaps compounded am with clay,
Do not so much as my poor name rehearse;
But let your love even with my life decay;
Lest the wise world should look into your moan,
And mock you with me after I am gone.
Sørg ikke over meg når jeg er død
Da skal du høre dødsklokken
Advare verden om at jeg er flyktet
Fra denne råtne verden for å hvile med ekle marker:
Nei, hvis du leser denne linje, husk ikke
Den hånd som skrev den, for jeg elsker deg slik
At jeg i dine søte tanker heller vil bli glemt
Hvis det å tenke på meg skulle gjøre deg vondt.
Åh, hvis jeg sa, du ser på dette vers
Når jeg kanskje er blandet med leire
Nevn ikke så mye som mitt navn
Men la din kjærlighet forfalle likt med mitt liv
For at ikke den kloke verden se nærmere på din klage
Og håne deg med meg etter jeg er borte.

Kommentar til oversettelsen

Surly sullen bell kan oversettes med «dødsklokken». Hver for seg betyr ordene noe sånt som «dunkel, dyster klokke», med surly og sullen oppgitt å ha omtrent samme synonym (gloomy, dismal) på nettsiden Shakespearewords. Vile blir på Freedictonary oppgitt å bety «gemen, ekkel, råtten», når samme ord blir brukt to ganger til og med i samme linje, bør også oversettelsen ha det samme ordet. Jeg velger imidlertid å oversette først med råtne, så med ekle, siden ekkel på norsk mer er assosisert med små kryp, enn et ord man kan bruke for en hel verden. Meningen er at poeten nå er død, og da er det markene som spiser av ham og tar seg av forråtningsprosessen. Shakespeare bruker flere steder både i poesien og i teaterstykkene sine dette bildet på mennesket, livet og døden, at det alt sammen ender med at vi skal bli spist av mark, worms.

Meningen i linjene 5 – 8 skulle være ganske rett frem. Poeten vil heller bli glemt, enn at minnet om ham skal gjøre den elskede vondt.

Compound betyr «blandet med», eller egentlig «sammensatt med», altså et ord som brukes om noe som er satt sammen av flere bestanddeler. Når jeg-personen i diktene er compounded with clay, så er han satt sammen med leire. Det skjer når han er død og begravet, og hans kroppslige legeme virkelig blir blandet med leire. Decay er et flott ord engelskmennene har, som må oversettes litt forskjellig etter hvordan det blir brukt. Det betyr «å reduseres, «å gå ned», «forfalle», «råtne» og «bli brutt ned», også i presise, vitenskaplige betegnelser innen fysikken og biologien. Meningen, slik jeg leser den, er at den elskedes kjærlighet til den elskende skal forfalle (eller brytes ned) slik den elskendes døde og råtnende legeme. Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter har decay oversatt med die («dø») her.

Lest er i Freedictionary oversatt med «for at (ikke)», mens det der og andre steder er brukt synonym som for fear that (i frykt for). Look into har her en mening av «å undersøke nærmere», altså at den kloke verden (her brukt ironisk) skal bruke litt tid på å finne ut hva den elskede klager for. Meningen er at den elskede må glemme den elskende poeten så snart han er død, og gjerne før, og ikke ha ham i tankene sine, for det vil kunne gjøre ham til gjenstand for hån, så uverdig den elskede er ham. Dette er vel og merke den direkte meningen, og så kan man diskutere hvor troverdig det er å be om å bli glemt, i en sonett som garantert vil bli husket.

Kommentar til sonetten

En av teknikkene Shakespeare bruker her er å bruke menneskekroppen veldit materielt. Mennesket er på den ene siden en fantastisk skapning, intet levende vesen er i nærheten av vår hjernekapasitet, vi er helt overlegne alle dyr og alt annet vi kjenner, men vi er også en kropp av kjøtt og blod, og denne er det ingenting magisk med. Den forfaller som alt annet liv, og når den dør, så råtner den. I denne prosessen ligger vi i jorden, blandet med leire og spist på av mark. Etter en stund forsvinner vi, og blir som jorden vi ligger i. Da er det lite som minner om det fantastiske vi engang var. Når Shakespeare bruker denne teknikken på diktets jeg-person, som når han henvender seg til sin elskede, henleder oppmerksomheten nettopp mot det at han skal bli spist av mark og forvandlet til leire, så er det klart at det oppstår en svært selvutslettende effekt. Det er ikke slik man vil henvende seg til en man vil bli elsket av.

Jeg leser denne sonetten som skrevet av en som i en tung stund vil utslette seg selv, ikke bare fysisk fra jordens overflate, men også i minnet til dem som kjenner ham. Dette er også en del av kjærligheten, den er av og til håpløs. Jeg mener det er en urimelig kritikk å innvende at om det var så viktig å bli glemt, så burde man ikke skrive en så sterk sonett. Det er også urimelig å mene konklusjonen til slutt er uverdig det tunge temaet ellers i sonetten. Om den elskende virkelig skal dø, og om han virkelig ville bli glemt, så burde det være viktigere grunner for å ønske det, enn at den elskede vil bli hånet for sin sorg over ham. Jeg leser også dette som et uttrykk for den elskendes mindreverdighetskompleks. Han er ikke bare uverdig den elskedes kjærlighet og omtanke, han er også mulig gjenstand for hån fra hele verden. Det skal ikke den gode personen han elsker få unngjelde for. Det er alt sammen for meg rimelige følelser. Bare at her er de langt bedre uttrykt, enn det de aller fleste som går igjennom slike følelser er i stand til.

 

 

Advertisements

One thought on “Sonett 71, av William Shakespeare

  1. Tenk på den vidunderlige ironien i at verdens mest berømte poet skrev denne oppfordringen om å glemme ham og diktet hans.. :-)

    Gjetter at han var veldig klar over at dette diktet ikke ville bli glemt

    Flott blogg du har forresten – made my night !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s