Sonett 8 – Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’

Her poster jeg enda en av mine sonetter, der jeg strengt tatt gjør vold på sjangeren.  Det kan kanskje synes underlig at det tar tatt så lang tid å skrive et dikt som er så enkelt, så underlig, der ord og stavelser ganske pussig er utelatt for å få verseføttene til å stemme, men hvor belønningen ikke akkurat tilsvarer den man får når Shakespeare og mesterne gjør det samme. Å forsøke å skrive litt selv kan kanskje best av alt bidra til å øke forståelsen hvor vanskelig det er å skrive dikt, særlig når det alt sammen skal stemme, og man ikke bare kan gjemme seg unna med å si at det er en uhøytidelig hobby, som jeg gjør. Det sagt, så er denne sonetten det denne bloggen skal være, helt grei poesi.

Sonett XIII

Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’
I verden med andre og alene
Skal ingen få sagt hvor lykk’lig jeg er
Nei, se det skulle ingen få mene.
Jeg spør ingen spørsmål gjør ikke jeg
Og sier til alle jeg har det bra
Ingen får lov til å endre på meg
Jeg sier nei, og jeg smiler, er glad.
For jeg har en verden når lykken steil
Der jeg selv skriver ut alt som skal skje
Og enkelt kan endre alt som er feil
Med simple ord dikter jeg meg helt med
For jeg er verden, min konge og prins
Selveste keiseren ingenting fins.

ES2009-11

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s