Sonett 8, av meg selv

Her poster jeg enda en av mine sonetter, der jeg strengt tatt gjør vold på sjangeren.  Det kan kanskje synes underlig at det tar tatt så lang tid å skrive et dikt som er så enkelt, så underlig, der ord og stavelser ganske pussig er utelatt for å få verseføttene til å stemme, men hvor belønningen ikke akkurat tilsvarer den man får når Shakespeare og mesterne gjør det samme. Å forsøke å skrive litt selv kan kanskje best av alt bidra til å øke forståelsen hvor vanskelig det er å skrive dikt, særlig når det alt sammen skal stemme, og man ikke bare kan gjemme seg unna med å si at det er en uhøytidelig hobby, som jeg gjør. Det sagt, så er denne sonetten det denne bloggen skal være, helt grei poesi.

Sonett VIII

Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’

I verden med andre og alene

Skal ingen få sagt hvor lykk’lig jeg er

Nei, se det skulle ingen få mene.

Jeg spør ingen spørsmål gjør ikke jeg

Og sier til alle jeg har det bra

Ingen får lov til å endre på meg

Jeg sier nei, og jeg smiler, er glad.

For jeg har en verden når lykken steil

Der jeg selv skriver ut alt som skal skje

Og enkelt kan endre alt som er feil

Med simple ord dikter jeg meg helt med

For jeg er verden, min konge og prins

Selveste keiseren ingenting fins.

ES2009-11

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s