Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

Dette diktet fikk en oppussing februar 2017. Oversettelse og gjendiktning er forbedret, gloseliste er lagt til, og i resten av posten er det gjort noen forbedringer og fylt på med litt mer stoff.

*

Mikhail Jurevitsj Lermontov (1814  – 1841) var en bråmoden dikter. Både på det personlige plan og som russer i Russland levde han allerede fra tidlig av et rikt, om enn delvis tragisk, liv. Moren var en rik aristokrat som døde da lille Mikhail var 3 år gammel. Han ble så oppdradd hos bestemoren som ikke tålte synet av Mikhails far som bare var en fattig soldat. Unge Mikhail Lermontov hadde derfor erfaringer å høste av da han begynte å skrive dikt som 14 åring.

På det politiske plan ble Mikhail født to år etter Napoelons mislykkede erobringsforsøk av Russland. Napoleonskrigene raste imidlertid fortsatt, og Napoleon var også for Mikhail en stor, romantisk helt. Hjemme i Russland forsøkte først tsar Aleksander I, så Nikolai I, å holde styr på reform- og opprørsbevegelser. Kunstnerisk er dikteren Aleksander Pusjkin i ferd med å etablere en ekte russisk nasjonallitteratur, riktignok inspirert av franske, britiske og tyske romantikere, men med noe helt særeget russisk som også unge Mikhail lar seg gripe av. Byron og Pusjkin er hans forbilder.

Sommeren 2009 postet jeg Seilet som Lermontov skrev da han var bare 18 år gammel. I dag skal jeg poste et dikt Lermontov skrev 8 år senere, året før sitt dødsår. Begge diktene er så kjente at mange russere ennå kan dem utenatt.

И скучно и грустно…

И скучно и грустно, и некому руку подать
	В минуту душевной невзгоды...
Желанья!.. что пользы напрасно и вечно желать?..
	А годы проходят - все лучшие годы!

Любить... но кого же?.. на время - не стоит труда,
	А вечно любить невозможно.
В себя ли заглянешь? - там прошлого нет и следа:
	И радость, и муки, и всё там ничтожно...

Что страсти? - ведь рано иль поздно их сладкий недуг
	Исчезнет при слове рассудка;
И жизнь, как посмотришь с холодным вниманьем вокруг -
	Такая пустая и глупая шутка...

1840

Min oversettelse

Både kjedelig og trist…

Både kjedelig og trist, og ingen å rekke hånden til
	Minuttet for sjelens gjenvordigheter...
Ønsker!.. hva nytte er i å ønske forgjeves og evig?..
	Og årene passerer - alle de beste årene!

Å elske... hvem da?.. For en tid er det ikke verd bryet,
	Og å elske evig er ikke mulig.
Du ser inn i deg selv? - Der er ingen spor av fortiden:
	Og glede, og kvaler, og alt er der ubetydelig...

Hva er lidenskapene? - Du ser, før eller senere vil deres søte lidelse
	Forsvinne for ord av fornuft;
Og livet, som du ser på med kald oppmerksomhet -
	Det er slik en tom og dum spøk...

Kommentar til oversettelsen og språket

Starten av diktet er enkel og umiddelbar for russere, men utenlandske oversettere som jeg, må nok streve litt for å finne ut av hva som her er underforstått, og hvordan dette skal komme over til norsk. Некому står i dativ og betyr da «til ingen», hånden руку står i akkusativ og er direkte objekt. Verbet er подать er ikke perfektiv av дать «å gi», som jeg først trodde og skrev, men et selvstendig verb med mange betydninger (se gloselisten). В минуту står i akkusativ, noe som på russisk som på tysk indikerer at det er bevegelse til, altså noe sånt som «i det man går inn i minuttet for sjelens gjenvordigheter. Linjen er på russisk ikke knyttet sammen med noen preposisjon, men душевной («sjelens») невзгоды («gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter») er satt i akkusativ flertall, og jeg tror ikke det blir helt galt å sette inn et norsk «for» i mellom der. En prosaisk gjengivelse av de to første linjene kunne være «Livet er både kjedelig og trist, og det finnes ingen man kan rekke hånden i tiden for sjelens ulykker». Jeg ser andre oversetter med at det er ingen som gir deg hånden når du har vanskeligheter, men jeg kan ikke se annet enn at dette er oversetterens verk, og ikke noe som står der i originalen. Videre blir det enklere. Желание betyr «ønske» eller «lyst», og er her satt i flertall, желанья. Польза betyr «nytte», «gagn», «fordel», og står også i flertall, пользы. напрасно betyr «forgjeves» og вечно «evig». Проходить bruker russerne når de vil ha noen til «å gå videre», eller «gå forbi» og slikt noe. Meningen i de to siste linjene i første strofe er hva det nytter å ønske, når ønskene er forgjeves og aldri tar de slutt, og i mens går årene forbi, de beste årene man har (= ungdomsårene).

I strofe to begynner Lermontov med spørsmålet om å elske. Så lenge kjærligheten bare er midlertidig er det ikke verd alt strevet som følger med, og å elske evig er ikke mennesket gitt i livet. Derfor kan ikke kjærligheten være noen redning. Det lille ordet ли er en partikkel som vanligvis blir brukt i spørresetninger, det er vanskelig å peke på noe tilsvarede ord i norsk. Заглянуть er perfektivt verb og det betyr «å titte» eller «kikke» inn i. Прошлое betyr fortid, og står her i genitiv styrt av nektingen (нет). След betyr «spor», og er også satt i genitiv. Det henger altså sammen med прошлое, forsterket av и, og det vil på norsk bli noe sånt som «det finnes ikke engang spor av fortiden». Радость er «glede» og мука betyr her «plage, pine, kval» (det kan også bety «mel»). Ничтожно betyr «ubetydelig, uendelig liten» eller «ubetydelig, tom, intetsigende». Meningen er altså at man kan se inn i seg selv, men der ser man ingenting. Alt er bare gleder og sorger, som alle sammen er ubetydelige.

Ведь er også en partikkel, den betyr noe sånt som «du ser, du skjønner, ser du, skjønner du». Сладкий er «søt», «behagelig», недуг er et boklig uttrykk som betyr «lidelse», «sykdom». Рассудок betyr «fornuft», «forstand, vett», og står her i genitiv (med vokalbortfall). Meningen er at lidenskapene ikke kan stå seg mot fornuften, før eller senere tar rasjonaliteten over og kveler lidenskapene. Как betyr egentlig «hvordan», men kan også brukes som relativpronomen som her. Вокруг betyr «rundt», og kan ikke høre sammen med annet enn жизнь («livet»), på norsk er det lettere å forstå om hele dette ordet sløyfes. Meningen er noe sånt som at når du ser på livet med kjølig oppmerksomhet, altså uten lidenskapene og forstyrrelsene, så er det bare en tom og dum spøk.

Gloseliste

подать/подавать 1. (дать) gi, rekke 2. (поставить не стол) servere 3. (дать милостьыню) gi almisser 4. (повести для посадки и т.д.) kjøre frem; ~ машину к подьезду kjøre en bil frem til inngangen 5. (доставить) bringe, levere; tilføre, forsyne 6. (заявление, жалобу и т.д.) inngi, sende inn; ~ заявление об уходе sende inn avskjedssøknad 7. разг. (подвинуть, переместить) flytte; ~ машину назад rygge 8. спорт. serve 9. (изобразить) skildre; fremstille; главный герой подан в романе схематично 10. ~ помощь; совет ; команду ;сигнал gi hjelp; tegn; komando; signal

невзгоды мн <ед невзгода>  gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter

ничтожно -> ничтожный 1. (очень малый) ubetydelig; uendelig liten 2. (незначительный) ubetydelig; tom, intetsigende 3. ubetydelig (о человеке)

недуг книжн. lidelse, sykdom

Kommentar til diktet

Dette er diktet til livsleden. Da jeg sommeren 2007 var i Minsk for å lære russisk studerte vi dette diktet her. Lærerinnen som var av den gamle, gode sovjetiske skolen, likte naturligvis diktet godt, men syntes det var fryktelig trist og lite optimistisk. Hun mente det skyldtes at Lermontov var pen, og at det var umulig for en pen ung mann å bli lykkelig. Hun sammenlignet med Pusjkin, som rett å melde ikke er særlig billedskjønn, men som levde noenlunde lykkelig hele sitt liv. Han skrev aldri slike livsleie dikt som Lermontov skrev så mange av. Jeg vil si det finnes vel bedre forklaringer enn dette på at Lermontov skrev som han gjorde.

Formelt er det ikke noe kaos i dette diktet. Følelsene er kanskje dystre, men de er under full kontroll. Det er kryssrim, abab, i alle strofene, og alle linjene har trykklett utgang.

Lermontov er ikke mer enn 26 år når han skriver dette diktet. Men han har allerede drukket livet tomt, og tror ikke det har mer å gi. Alt som til vanlig skal gi glede i livet, slik som ønsker, lidenskaper og kjærlighet, det er hos denne poeten nå tomt og uten innhold. Man kan godt ønske seg noe i livet, men man vil aldri få det man ønsker seg, og om man gir etter for denne følelsen, vil man gå gjennom livet full av ønsker om ting man aldri får. Det er tidlig å få denne følelsen allerede 26 år gammel, at livet ikke har mer man kan strebe etter. Lermontov var bråmoden, og har hatt denne følelsen lenge. Han ser årene passere, og vet dette er ungdommens år, de årene som skal være best. Når heller ikke de kan gi ham noe, hva da med det som skal komme?

Kjærligheten, eller det å elske, har en godside og en vrangside. Poeten ser bare vrangsiden, alle kvalene og alt slitet med å få den man elsker, og å holde ut med henne. Kjærligheten, eller det at man elsker noen, varer bare for en tid, og da er det spørsmål om det er verd alt det negative, alt slitet som følger med? Om kjærligheten kunne vedvare kunne det være verd anstrengelsene, men det gjør den ikke, og da konkluderer denne poeten at det er like bra å frasi seg hele kjærligheten. Regnskapet går ikke opp.

For en mann i midten av 20-årene skulle minnene fortsatt være glødende og betydingsfulle. For denne poeten er de ikke det. Han ser på det som tidligere har betydd noe for ham, men som ikke gjør det lenger nå. Hva er vel gleder og sorger man har hatt verd, når man ikke har dem lenger? De er ubetydelige.

Lidenskapene kunne kanskje live opp den livsleie poeten, men i siste strofe lar han rasjonaliteten ta knekken på dem. For dem som gjerne vil lese optimisme og livsmuligheter inn i ethvert dikt er det kanskje her mulighet til en litt mer positiv tolkning enn i resten av diktet. Gjennom hele diktet har jo poeten latt nettopp fornuften ødelegge tilløpene til livsutfoldelse som måtte være, det er bare fornuften som kan konkludere med at elskoven ikke er verd noe, fordi den vil gå over. Her i siste strofe kan det se ut som poeten har et visst ønske om at lidenskapene på ny skal gjelde, han har altså kanskje ikke helt gitt seg hen til livsleden, men det er fornuften eller bare ordet fornuft, som vil kvele enhver lidenskap allerede i starten. Man skal altså anstrenge seg for å lese livsglede inn i dette diktet her.

Konklusjonen på diktet er vakker. Når man ser på livet som det egentlig er, så er det bare en tom og dum spøk. Det er ikke verd noen ting.

Året etter dør altså Lermontov i en duell, et dødsfall man nesten kan se på som et slags selvmord. Han døde meget ung, men har etterlatt seg noen av de vakreste og mest livstrette tekstene som er skrevet. Dette diktet her, både kjedelig og trist er livet, er kanskje det som tar prisen. Selv om man ikke vil gå med på et fullt så fornektende syn på livsmulighetene, er det her sunne og gode tanker om at det man føler betyr så mye når det står på, kanskje ikke betyr så mye allikevel. Slik leser jeg diktet, og har stort utbytte av det.

Min gjendiktning

Selv forbedret er gjendiktningen langt unna å komme opp mot kvalitetene i originalen. Det skal være enkelt og uanstrengt, konstaterende, uten forsterkende følelser, alt holdt igjen, alt i kontroll og ro. Jeg tar meg friheter, og omskriver en del for å få det til å gå opp.

Både kjedelig og trist…

Kjedelig og trist, og ingen å rekke
En hånd til i sjelens plage
Ønsker!.. hva nytter vel det?
Mens årene går – de beste av dine dager.

Å elske… hvem da? Det er for en stund ikke verd bryet
Og å elske evig er en umulighet.
Du ser inn i deg selv? Der er ikke så mye
Og gleder og sorger, og alt ubetydelighet.

Lidenskapene? Før eller siden vil den søte lidelse
Forsvinne for fornuftens ord
Og livet, om du ser det uten fortvilelse
Er det en tom vits, dum og stor.


Advertisements

3 thoughts on “Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

  1. her er ei attdikting:
    Og keisamt og sorgsamt og ingen å gjeva si hand
    I stunder av sjeleleg pine.
    Å ønskja? Til fånyttes er det, ein draum er ‘kje sann
    Og rikaste åra går vegane sine
    Å elska, men kven? for ein dag – det er utan verdi .
    Og å elska for evig, umuleg
    Og ser du inn i deg, til fortida går ingen sti,
    Nei, gleder og pinsler forsvann reint utruleg
    Og lidenskap? Tidleg ell seint, den sjukdommen søte,
    Blir borte, i handa di att ein ørliten brøk
    Og livet? Ja sjå deg no kjøleg omkring, lat auga ditt møte,
    Det sanne, ein tom og ein tåpeleg spøk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s