Åskregn, av August Strindberg

I anledning åpningen av en ny litteraturblogg hvor jeg i morgen skal levere en post om den svenske dramatikeren August Strindberg og hans teaterstykke, Carl XII, poster jeg også her på poesibloggen en post om ham. August Strindberg (1849 – 1912) var en multikunstner. Han var en stor dramatiker, med rette er det dramatikken han er mest kjent for, men han har skrevet betydelige tekster også innen andre genre. Poesien er kanskje der han gjorde minst. Der dramatikken og prosatekstene er grensesprengende og utviklende en periode der litteraturen forandret seg hurtig fra realisme til naturalisme og radikalt over til modernisme, er lyrikken hans mye mer tradisjonsbundet og uspennende. Han skrev gjerne på rim, han benyttet kjente rytmemønster og han hentet motiv fra den klassiske lyrikken. En del av diktene hans er rene bruksdikt, nærmest morovers, om litteraturkritikk, den svenske nasjonalarven og andre emner av typen man gjerne skriver leserbrev om.

Diktet jeg har valgt å poste heter Åskregn, og er det diktet jeg likte best av Strindbergs dikt som er lagt ut på nettet. Det er hentet fra samlingen Ordalek og småkonst som kom ut i 1916.

Åskregn

Det var i peonernas tid
och jasminernas.
Hon Satt vid mitt bord och var blid;
det var blommornas skuld och vinernas.
Vi blandade tanke och blick.
Och ordet det kom och det gick,
ett nät omkring oss det vävde;
vi voro ett, och vi levde
varandras liv som vårt eget;
vi talte med tankstreck förläget,
och frågetecken törhända mest – –
en själarnes bröllopsfest!
Och solen så vackert sken
på jasminerna,
som blandade doft så ren
med vinerna.
Då mörknar det plötsligt till,
och luften blir dov och still.
Nu solen har upphört lysa,
och blommorna slutas, träden rysa.

*

Vi tystnade, hon tog min hand,
när skräcken helt vår tunga band;
och endast ögat vågade en fråga
om vi nu skulle dö av samma låga…
Då faller sakta tunga stänk
på fönsterrutorna och blecken;
och dropparne de krossas – tänk!
och täcka rutorna med utropstecken.
Nu brast det över husets tak,
och molnen stå i eld och lågor.
Så svarar himlen med ett brak
på barnens alltför dumma frågor.

Kommentar til språket

Jeg ser ingen grunn til å oversette svenske dikt. Det holder med noen ordforklaringer av ord som ikke vil bli umiddelbart forstått på norsk. Jeg bruker da de svenske nettstedene Lexin og Ordlista.se til hjelp. Åskregn er en sammensetning av åska (= torden) og regn, og vil på norsk følgelig bli noe sånt som «tordenregn». Peon er blomsten, men det blir også brukt i uttrykket bli rød som en peon, altså rødme kraftig. Jasmin er også en plante. Dov kan bety «døv», men også (om luft) «dampet» eller «trykket». Träden er «trær» og rysa er «å skjelve» eller «å dirre». Første strofe handler om kjærligheten mellom hun og han, hvordan de to blir ett i sjelens bryllupsfest, og hvordan det lyse vårværet blir mørkt når det skyer opp til torden (med trykkende luft).

Låga er flamme eller ildtunge, som det også kan være på norsk. Stänk er stenk, altså «dråper», kan man si, når man «stenker» noe gjør man det fuktig. Blecken er en tynn metallplate, på norsk «blikk» eller «tinn». Täcka er «tekke», eller «dekke over» som i «tekke tak». Molnen er skyer. I andre strofe blir de to unge menneskene redde, og lurer på om deres felles skjebne er å bli drept av flammene fra tordenværet som nå skal komme. Himmelen gir svar med et tordenbrak på denne dumme frykten, og de to små menneskene som så lite forstår.

Vi kan ha med her i språkkommentaren at Strindberg leker seg litt med tegnsettingsuttrykkene i diktet. I første strofe taler de to unge med tankestrek, altså med forventning og ettertenksomhet om alt som skal komme. I andre strofe er det naturen som dekker rutene med utropstegn. Det er en ganske artig perspektivforskyvning, først alt sett gjennom øynene til de to, så er det naturen som taler – i utropstegn.

Kommentar til diktet

Vi ser at diktet er ganske tradisjonelt i oppbygningen og delvis tradisjonelt i innholdet. Det er et litt komplisert rimmønster, med begynnende kryssrim, så rim i etterfølgende linjer før nytt kryssrim, og så etterfølgende linjer igjen. I andre strofe er de første fire strofene aabb, før det blir to sett med fire strofer som har kryssrim. Verselinjene veksler også mellom trykklett og trykktung utgang. Strindberg lar seg altså ikke binde av et standard rimskjema i dette diktet, det er originalt i måten det rimer på, men det er heller ikke så fritt at det tør prøve seg uten rim. I innholdet handler det om ung kjærlighet, i peonernes tid, som kan tolkes som våren eller som tiden hvor unge mennesker rødmer, slik jeg også påpeker i kommentaren til språket. De to tidene kan jo også meget vel være sammenfallende. Andre strofe er skrevet i jeg-form, det er poeten selv som deltar i dette naturens eventyr, det naturens under hvor kjærligheten og alt liv blomstrer. Det er skrevet som et tilbakeblikk, poeten er eldre nå og skjønner mer av det han ikke skjønte den gang. Men han har ikke tapt undringen, tvert i mot, den har modnet og blitt fyldigere, og økt i styrke. Denne undringen henger sammen med tidens ånd i tiden det ble skrevet. Dette er ny-romantikken med naturens mysterium. Det er naturens kor hvor alt synger med, og hvor mennesket får lov til å ta del, men ikke fullt ut er gitt å forstå sin rolle. Naturen er et mysterium og skal få lov til å være det. Det er dette den modne poet har skjønt. Og dermed kan han la naturen svare med et tordenbrak på barnas altfor dumme spørsmål.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s