Weinachten, av Joseph von Eichendorff

Til jul fikk jeg endelig en ordentlig tysk ordbok i gave, og med den i hånd, gav jeg meg i kast med dette julediktet til Joseph von Eichendorff (1788 – 1857) og gjorde et skikkelig arbeid med det. Men til min store skrekk og ergrelse viste det seg i dag at arbeidet var omtrent forgjeves, da hele posten var sporløst forsvunnet. Alt var tapt. Også skrekken og ergrelsen er forgjeves, posten kommer ikke tilbake av den grunn. Det er bare å hente ordboken frem på ny, og gjøre arbeidet en gang til.

Årsaken til at posten forsvant er at jeg arbeider på forskjellige datamaskiner. Jeg laget utkastet til postene på min søsters Mac, altså denne posten og posten med et tysk dikt fra i fjor jul, men fullførte diktet til Eichendorff på mine foreldres gamle, stasjonære PC. Da var fjorårets dikt fra Grillparzer vekk, og da jeg postet dette med min søsters Mac, der det fremdeles lå, forsvant diktet til Eichendorff. Så kan man lure på om det er WordPress, Macen eller PCen som har skylden. Kanskje er det til og med jeg. I alle fall er det jeg som må ordne opp, og det har jeg tenkt å gjøre.

I fjor romjul postet jeg altså diktet Weinachten, av Franz Grillparzer. Det ser ut til å kunne innlede en tradisjon med tyske juledikt i romjulen. Årsaken er at jeg poster norske, russiske, engelske og tyske dikt om søndagene, det tyske alltid den fjerde søndagen i måneden. Og siden den fjerde søndagen i desember måned gjerne faller i romjulen, ble det i år som i fjor naturlig å velge et lite juledikt. Med til den historien hører også at i fjor gikk søndagen rett og slett forbi meg. Jeg glemte hele postingen. Så postingen av fjorårets juledikt skjedde altså denne julen her, ett år senere. Kanskje var det derfor jeg ble straffet med at det beste arbeidet mitt forsvant. Men nå skal vi altså la dette ligge.

Eichendorff er en tysk poet jeg har postet fra før. 25. oktober 2009 postet jeg Den ensomme, der jeg også skrev en kort introduksjon om poeten. For den som ikke vil lete seg tilbake, kan jeg her gjenta at han hører til den romantiske tradisjonen, hvor han i Tyskland blir regnet som en av de store. I Den ensomme er det naturen og skoges lyder som er utgangspunktet for diktet, jeg ser nå at mitt arbeid med diktet etterlater en del tilbake å ønske, så jeg skal ikke si så mye mer om det. Det gjelder forresten de fleste av de tyske diktene jeg har postet. Så ordboken vil komme godt med.

Her i Weinachten er det byen som i hvert fall til å begynne med er åstedet for dikterens tankevandring. Norske lyrikkinteresserte vil sikkert kjenne igjen likheter med diktet Storbynatt, av vår egen Rudolf Nilsen. Også dette diktet er spunnet rundt en poet som vandrer gjennom bygatene. Vi ser også fellesskapet mellom romantikken og modernismen, og skjønner hvorfor det lenge ble holdt på å kalle sistnevnte periode Ny-romantikken her i Norge.

Men den tyske originalromantikeren velger en litt annen utgang på diktet sitt, enn Nilsen gjør i Storbynatt. Utgangspunktet er også forskjellig. Der Nilsen på en måte forsøker å trekke romantikernes naturdiktning inn i byen, i det som ganske sikkert er hans mest leste dikt, tar Eichendorff utgangspunkt i julefeiringen, og bruker det til å uttrykke tanker han også uttrykker i andre dikt.

Weihnachten

Markt und Straßen stehn verlassen
still erleuchtet jedes Haus
sinnend geh ich durch die Gassen
alles sieht so festlich aus.

An den Fenstern haben Frauen
buntes Spielzeug fromm geschmückt
tausend Kindlein steh’n und schauen
sind so wunderstill beglückt.

Und ich wandre aus den Mauern
bis hinaus ins freie Feld
hehres Glänzen, heil’ges Schauen
wie so weit und still die Welt!

Sterne hoch die Kreise schlingen
aus des Schnee’s Einsamkeit
steigt’s wie wunderbares Singen
Oh du gnadenreiche Zeit!

Min oversettelse

Weihnachten

Marked og gater står forlatte
Fremdeles lyser hvert ett hus
Tankefullt går jeg gjennom gatene
Alt ser så festlig ut.

I vinduene har damer
fromt pyntet kulørt leketøy
tusen barn står og stirrer
de er så understille lykkelige.

Og jeg vandrer bort fra muren
Ut dit til det frie området
Høye glans, hellige stråler
Hvor enn så vid og likevel verden!

Stjerner høyt kretsene slynger
Ut av snøens ensomhet
Stiger som vidunderlige sanger
O du nådige tid!

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en gjennomarbeidet oversettelse i første utkast, og skal nå rekonstruere (noe av) den. Jeg så også under arbeidet med diktet, at jeg kanskje ikke var helt kvalifisert til å gi meg i kast med det, selv om det er et ganske enkelt dikt.

Sinnend betyr» ettertenksom, grublende».

Bunt betyr «broket, kulørt, (fler)farget, flekket; blandet, mangfoldig». Spielzeug betyr «leketøy».

Feld har omtrent samme betydning på tysk, som det har på norsk. Det betyr felt, eller «område». Meningen i strofe 3 er at dikterjeget forlater murene, og går ut i det fri. Samme hvor langt han går, er han fremdeles i verden. Dette gjelder også metaforisk. Samme hvor langt han lar tankene vandre, vil fremdeles verden omfatte dem. De positive utropene i linje 3 i strofen klinger ikke så godt, når de blir sunget alene.

Jeg strevde en del med å oversette strofe 4 og å kommentere den, og orker ikke gjøre det samme arbeidet på ny akkurat i dag. Det er ut av snøens ensomhet vidunderlige sanger stiger, men slik jeg leser diktet, er det ikke klart om det er den direkte mening av nådig juletid dikteren vil ha frem. Kanskje er det akkurat denne tiden, kanskje er det alle tider som er nådige. Mine tyskkunnskaper legger også begrensninger på denne tolkningen.

Kommentar til diktet

Diktet er lagt til julekvelden, men inneholder lite av den tradisjonelle julestemningen. Og det den inneholder, blir ikke brukt på den vanlige måten. Diktet begynner med at det lyriske jeg går rundt i gatene på et tidspunkt da alt er stengt og forlatt for julen. Det lyser fremdeles i vinduene. Vi ser hvordan stemningen veksler fra linje til linje, først er det negativt og forlatt, så er det positivt og lys i hvert ett hus, så er det at han går ettertenksomt, eller til og med grublende, så er det setningen at alt ser festlig ut. Strofe 2 har bare det positive, alt er pyntet til jul. Oppmerksomheten mot tingene som uttrykker julestemningen, i stedet for stemningen selv, gjør kanskje at vi også her skjønner at vi har ikke med den vanlige julegleden å gjøre.

Fra strofe 3 forlater dikterjeget murene, og går metaforisk ut i det fri. Vi kan godt lese dette som den romantiske søken etter frihet, om å la sjelen klinge med naturen, og ikke med menneskene med sin julepynt. Til slutt påkaller dikteren den «nådige tid», som i vidunderlige sanger stiger mot stjernene. Jeg får imidlertid ikke til å lese dette diktet udelt positivt.

I løpet av 2011 vil mitt arbeid med tyske dikt bli bedre. Da vil også kanskje noen av feilene fra tidligere postede dikt bli rettet opp.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s