Sonett 64, av William Shakespeare

Dette er en svært vakker sonett. Hovedkilden min har kommentarer her, og ytterligere kommentarer her. Sonetten handler om å elske så høyt at det gjør vondt å ha det i sin besittelse, fordi man er så redd for å miste det.

Sonnet 64, William Shakespeare

When I have seen by Time’s fell hand defac’d
The rich proud cost of outworn buried age;
When sometime lofty towers I see down-raz’d,
And brass eternal slave to mortal rage;
When I have seen the hungry ocean gain
Advantage on the kingdom of the shore,
And the firm soil win of the watery main,
Increasing store with loss, and loss with store;
When I have seen such interchange of state,
Or state itself confounded to decay;
Ruin hath taught me thus to ruminate
That Time will come and take my love away.
This thought is as a death which cannot choose
But weep to have that which it fears to lose.

Min oversettelse

Når jeg har sett vansiret fra tidens hånd
De stolte rikdommer fra hensvunne tider
Når jeg noen ganger ser mektige tårn nedraset
Og messing som evig slave til dødelig sinne
Når jeg ser det sultne havet vinne
Land på kystens kongerike
Og den faste jord vinne på vannet
Økende kyst med tap, og tap med kyst
Når jeg har sett slik veksling av tilstand
Eller tilstand selv forbløffet til nedgang
Slik har ruinen lært meg å gruble
Over at tiden en gang tar min kjærlighet bort
Denne tanken er lik en død som ikke kan annet
Enn å gråte over å ha hva den frykter å miste.

Kommentar til oversettelsen og språket

Fell er her ikke preteritum av å falle, men i følge kilden min «vill» (savage, fierce). Jeg har strøket adjektivet i min oversettelse. Deface betyr «skjemme, vansire» eller «skamfere» i følge FreeDictionary. I de videre kommentarene til hovedkilden min står det at ordet i renessansen ble brukt om prosessen som gikk ut på å male over bilder i kirker og lignende. Linje 2 har som man ser en litt fri oversettelse. Linje 4 er vanskelig å forstå både på norsk og  engelsk. Jeg har valgt å gjøre en tolkning ved å legge til et «som», slik at messingen tydelig er slave til (tidens) dødelige sinne.

Bildet i andre kvartett (linjene 5-8) er at sjøen skyller inn over land, og slik spiser av kysten. Jeg har oversatt for å få frem dette bildet.

Ruminate betyr å tenke gjennom saker flere ganger, «meditere», «kontemplere» eller «reflektere» over dem. Eller simpelthen «gruble». På engelsk har ordet selvsagt lydlikhet med ruin og ruinate.

Pronomenet (it, «den») i siste linje kan enten vise tilbake til tanken eller poeten.

Min kommentar

I den første kvarteten sammenligner poeten med tiden som tærer ned menneskets byggverk. I den andre er det hav og land som veksler på å tære på hverandre. Den tredje kvartetten har den fryktsomme refleksjonen over hva dette betyr for mennesket og våre liv. Alle ting som har vært, vil tiden en gang ta bort, ingen ting vil bestå. Heller ikke kjærligheten til den elskede ungdom. Og dette gjør poeten så vondt, at han kan ikke annet enn å gråte over å eie noe så gjevt at det blir uutholdelig å miste det.


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s