Sonett 63, av William Shakespeare

I denne sonett nummer 63 ser vi en poet som er ferdig med sjalusien i de forrige sonettene, og nå vender tilbake til bekymringene om tiden som en gang skal ødelegge den unge skjønnhet ved å gjøre ham gammel.

Sonnet 63, William Shakespeare

Against my love shall be as I am now,
With Time’s injurious hand crush’d and o’erworn;
When hours have drain’d his blood and fill’d his brow
With lines and wrinkles; when his youthful morn
Hath travell’d on to age’s steepy night;
And all those beauties whereof now he’s king
Are vanishing, or vanished out of sight,
Stealing away the treasure of his spring;
For such a time do I now fortify
Against confounding age’s cruel knife,
That he shall never cut from memory
My sweet love’s beauty, though my lover’s life:
His beauty shall in these black lines be seen,
And they shall live, and he in them still green.

Min oversettelse

Mot det at min elskede skal bli som jeg er nå,
Knuts og utbrukt av tidens skadelige hånd;
Når timer har tørket ut hans blod og fylt hans bryn
Med strekerog rynker; når hans ungdoms morgen
Til alderens bratte natt har reist videre
Og alle disse skjønne ting som han nå er konge over
Er i ferd med å forsvinne, eller er forsvunnet ut av syne
Stjeler bort skatten av hans ungdoms vår;
For slik en tid bygger jeg min befestning
Mot den ødeleggende alderens onde kniv
At han aldri skal fjerne fra minnet
Min søte elskedes skjønnhet, gjennom min elskers liv
Hans skjønnhet skal i disse svarte linjer være sett,
Og de skal leve, og han i dem i dem for alltid grønn.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i denne oversettelsen gjort noen mindre endringer fra originalen for å gjøre meningen klarere.

Meningen i første fire linjer er at poeten sammenligner den unge skjønnhet med seg selv, altså det unge vakre, med det gamle uskjønne. Som vi ser tar poeten godt i når han beskriver seg selv i sin alderdom.

Steepy er ikke noe vanlig ord, det skal oppfattes med samme betydning som steep. Linje 6 er svært upoetisk oversatt for å få klar mening. I linje 7 kunne vært lagt til et «allerede» for å understreke hvor raskt det går fra tiden hvor man har skjønnheten som en selvfølge, til tiden hvor man er gammel og ikke har den lenger. Jeg la til «ungdom» i «hans ungdoms vår» for klarhetens skyld.

Meningen i de fire siste linjene er at poeten skal bygge et festningsverk for å kjempe imot tidens ødeleggelse av den elskedes skjønnhet. Merk at tiden her (og i flere andre av Shakespears sonetter) er personifisert. Ofte blir Tiden i sonettene fremstil som en mann som hogger rundt seg med ljå, og at ingen kan stå seg i mot denne nådeløse ljåen. I linje 12 skal man være oppmerksom på at love og lovers («elskede» og «elskers») kanskje og kanskje ikke hadde den følelsesmessige og fysiske forskjellen ordet har i dag, en «elsket» er en man elsker, mens en «elsker» er en man elsker med. Jeg kjenner ikke Shakespeare og litteraturen om ham så godt at jeg på noen måte har satt meg inn i diskusjonen rundt ham, men det skal lite til for å forestille seg om at akkurat denne setningen har skapt stor debatt, siden den unge skjønnhet er en mann som poeten selv. Kanskje er det vår tids moral som har skapt diskusjonen, eller som ønsker å insistere på at ordet lover må bety at det har vært et homoseksuelt forhold mellom poeten og den.

Konklusjonen er at denne sonetten representerer forsvaret poeten ønsker å sette opp mot Tiden som skal angripe og ødelegge den unge skjønnhet. Mot diktets linjer virker ikke Tidens kraft. Fargen svart skal selvfølgelig bli sett på som en kontrast til grønn, som død er en kontrast til liv, depresjon en kontrast til lykke. Merk at på engelsk er de siste ordene still green, som er det som ringer igjen etter at sonetten er lest ferdig. Det har sterk virkning, fordi man strengt tatt ikke trenger denne ekstra fullførelsen av diktet, det gir allerede full mening når linjene skal leve, og han i dem. Still green kommer som en vakker understrekelse, og den lange vokallyden i green er også med på å understreke at dette vil vare og vare. Det er det svarte som er vekk.

Kommentar til sonetten

Denne sonetten har samme tema som flere av de andre sonettene. Det handler om den unge skjønnhet som en gang skal bli gammel, men hvor skjønnheten skal leve videre, frisk og grønn, i verselinjene poeten har skrevet. Den er kanskje en av de mindre berømte av disse, men den inneholder mange av de samme kvalitetene, og for en som for eksempel er blitt glad i sonett nummer 18, er det ingen grunn til ikke å bli glad også i nummer 63.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s