Med en kaffekopp til trøst

Det er lenge siden det er kommet noen nye dikt til bloggen (eller dikt i det hele tatt, det som eventuelt er blitt postet, er forhåndspostet, og glemt). Nå har jeg imidlertid fått den tid og den melankoli som så gjerne vil ha seg uttrykt i dikt. Jeg sitter i mitt barndoms hjem, i Gaupeveien 5, i en slags uvirkelig senoktoberferie, en slags pussig pause fra livet. Her i dette huset har mine barndoms minner brent seg inn, det er grunnmuren i livet mitt, og det meste som hørte huset til er borte nå. Mine søstre er ute og gift, eller forlovet, min far er død, og min mor planlegger å flytte. Selv er jeg også gift, men min kjære kone er igjen i Bergen denne ferien. Alt jeg har er en kaffekopp til trøst.

 

En kaffekopp til trøst

Jeg skriver det ned aller først

Jeg har en kaffekopp til trøst.


Så kan jeg sette meg ned

Og la tankene fare av sted

Og la livet mitt fare med.


Jeg har forsikret meg først

Jeg har en kaffekopp til trøst


Og livet har lært meg det

Man skal la sorgene sine i fred

Og velge hva man vil dvele ved.


Jeg har gjort valget først

og har en kaffekopp til trøst.

Eivind Salen, 28. okt – 2010


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s