Min gave er ynkelig (Мой дар убог), av Jevgenij Abramovitsj Baratynskij

Denne posten ble gjennomarbeidet på nytt februar 2017. Det ble lagt til gloseliste og gjendiktning, og mer utfyllende kommentarer.

*

I dag poster vi et dikt av den russiske poeten Jevgenij Abramovitsj Baratynskij (1800 – 1844). Jeg tenkte at nå som det bare er plass til 3 russiske dikt i året, så bør jeg prøve å få i alle fall en av dem til å være skrevet av en poet jeg ikke har postet noe av tidligere. Noen nye bekjentskaper må det jo være, hvert år. Baratanskij var samtidig med Aleksander Pusjkin, og også en god venn av ham. Da skulle man vite at han har sine røtter i klassisismen, men at han i likhet med Pusjkin bryter ut av dem, og over i en slags russisk romantikk. Her er strenge rytme- og rimmønster, men følelser sterkere enn de man forventer å finne i klassesismens diktning. Diktet jeg poster er således helt representativt. Det tar opp det evige lyriske temaet om diktet som kan leve og bli husket i en forgjengelig verden.

Мой дар убог

Мой дар убог, и голос мой не громок,
Но я живу, и на земли моё
Кому-нибудь любезно бытиё:
Его найдёт далекий мой потомок
В моих стихах; как знать? душа моя
Окажется с душой его в сношенье,
И как нашёл я друга в поколенье,
Читателя найду в потомстве я.

1828

Min transkripsjon

Moj dar ubog

Moj dar ubog, i golos moj ne gromok,
No ja zjivu, i na zemli mojo
Komu-nibud ljubezno bytio:
Jevo naidjot dalekij moj potomok
V moikh stikhakh; kak znatj? Dusja moja
Okazjetsja s dusjoj jevo v snosjenie,
I kak nasjol ja druga v pokolénie,
Tsjitatelja najdu v potomstve ja.

Min oversettelse

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, og stemmen min ikke høy,
Men jeg lever, og på jorden min
Med en eller annen elskelig væren:
Vil den finne en fjern etterkommer
Hvem vet? Kanskje vil det i mine vers
Vise seg at min sjel har en forbindelse med hans,
Og slik fant jeg en venn i et slektledd,
I ettertiden vil jeg finne en leser.

Kommentar til oversettelsen

De første årene la jeg vekt på å oversette tettest mulig til originalen, selv når resultatet da kunne bli tilnærmet uforståelig på norsk. Nå skriver jeg om, for å gjøre resultatet leselig. Her i kommentarene skriver jeg hva jeg har gjort.

I første linje er убог og громок kortformer av adjektivene убогий (Forkrøplet, elendig, ynkelig, tarvelig, ussel) og громкий («høy, kraftig» (om lyd)). Kortformen er russernes måte å uttrykke predikativ funksjon, noe vi på norsk vanligvis uttrykker med det lille ordet er. Russerne bruker ikke kopulaverb, typisk «å være», må da gjøre noe annet for å skille mellom «mannen er ynkelig» og «en ynkelig mann». Det gjør de med å skille mellom kortformen, убог, og langformen, убогий. Der kortformen har predikativ funksjon, har langformen attributiv. Den uttrykker en iboende egenskap.

Videre er det noen vanskeligheter i hva som hører til hvor, i linjene som følger. Det er typisk når en utlending som jeg, skal oversette russisk. Problemet begynner etter kommaet i linje 2, delsetningen som går и на земли мое/ Кому-нибудь любезно бытие frem til kolonet i enden av linje 3. Кому-нибудь står i dativ (nominativ кто-нибудь, «en eller annen»), en kasus som uttrykker den som nyter godt (eller vondt) av en handling, typisk den som får brevet eller gaven (man gir henne (dativ) en gave (akkusativ), man gir ham (dativ) juling (akkusativ)).  Her skal det altså være en eller annen som får noe, eller nyter godt av noe. Adjektivet любезно er på ny kortform, dette av лыбезный «elskelig, elskverdig», og det står til бытие, som betyr «tilværlese». Ofte kan dativ på norsk bli uttrykt med preposisjonen «til» eller «for». Det er det jeg prøver her. Kortformen любезно får jeg ikke inn, jeg bruker adjektivet attributivt.

Его найдет i linje fire er finner det, i hankjønn, «finn han», på nynorsk. Его står i akkusativ, så det er noe som blir funnet, noe som er i hankjønn og entall. Verbet, найдет, er også i tredje person entall, så det er noe som finner ham. Его kan vise tilbake til голос (stemme) i linje 1, eller være потомок (etterkommer) i slutten av linjen. I første tolkning er det etterkomeren som finner stemmen, i andre er det stemmen som finner etterkommeren. Jeg tor det er den siste som er riktig, diktene skal finne sin leser, leseren skal ikke finne diktene.  Adjektivet далекий står i langform, og må høre til потомок, altså en «fjern etterkommer». Jeg må omskrive en del for å få dette tydelig frem i den norske oversettelsen.

Fjerde linje slutter ikke med noe punktum, så det er ikke absolutt klart at fjerde linje begynner på noe nytt. På den annen side er både subjekt og objekt på plass, så det er vel kanskje mest naturlig å lese første halvdel som noe avsluttet. I så fall begynner femte linje greit, В моих стихах; как знать? (I mine vers; hvem vet?), og fortsettelsen trenger bare litt forklaring: душа моя/
Окажется с душой его в сношенье, «sjelen min/ viser seg med sjelen hans i forbindelse», direkte oversatt. Så meningen må være at i versene viser det seg å være en sjelelig (eller åndelig) forbindelse mellom dikteren og etterkommeren hans.

Denne tanken fortsetter i de to siste linjene. И как нашёл я друга в поколенье betyr direkte oversatt: «Og på den måten fant jeg en venn i et slektledd», der как egentlig betyr «hvordan», og russisk ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form av substantivet, så в поколенье kan bety «i generasjonen» eller «i en generasjon», eller «i slektleddet» eller «i et slektledd». Det er jeg (я) som står i nominativ, og venn (друга) som står i akkusativ, så det er jeg som finner vennen. Читателя i siste linje står også i akkusativ, så det er også her «jeg» (я) som finner en leser, og det i ettertiden (потомстве).

Til slutt vil jeg si litt om russiske verb. De skiller mellom perfektive og ikke-perfektive aspekt, eller fullført og ikke-fullført handling. På norsk blir dette utført med en omskriving, vi sier ofte «sitter og leser», eller «går og tenker», for å få frem at vi er i gang med noe, handlingen er ikke fullført. På russisk er de opptatt av dette, og har hele verbsystemet innrettet etter det med å la alle verb komme i par, ett for det perfektive og ett for det ikke-perfektive. Det ikke-perfektive uttrykker en handling som er i gang, vanlig presens, den utføres nå, mens det perfektive uttrykker en handling som er fullført. Det vil den være i fremtiden. Her i dette er det en god del perfektive verb, det er fullført handling, og altså noe som vil bli utført i fremtiden. For de to siste linjene blir dette illustrert i det perfektive verbet найти, å finne, som i nest siste linje blir brukt i fortid, «fant», og i siste i fremtid «vil finne», eller rettere: «kommer til å finne». Det vil skje.

Jeg klarer heller ikke finne en tilfredsstillende forklaring på dativen Кому-нибудь i linje 3, jeg skjønner ikke hva det betyr. Min oversettelse her, «med en eller annen», glatter over problemet.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

убог – kortform -> Убогий 1. Forkrøplet, 2. elendig, ynkelig, tarvelig, ussel, 3. elendig, tarvelig, ussel

любезно – kortform, nøytrum -> любезный 1. (обходительный) elskverdig, imøtekommende 2. уст. или разг. (дорогой) kjær; любезный читатель! уст. kjære leser

бытие tilværelse, væren

далекий 1. (удалённый; давный) fjern: lang (длинный) 2. (чуждый) fremmed 3. я далеко от мысли упрекать его jeg berbreider ham på ingen måte

потомок 1. etterkommer; ætling 2. мн (людеи будущих поколений) etterkommere, etterslekt

Окажется -> Оказаться 1. (найтись, быть налицо) finnes, være 2. (очутиться где-л) være, befinne seg; komme i 3. (явиться на самом деле кем-л, чем-л) vise seg å være 4. безл. (выяснилось) отказалось, что… det viste seg, at…

Сношение 1. (связ) forbindelse, kontakt 2. (половой акт) samleie

поколение generasjon, slektledd

Kommentar til diktet

Diktet er kort, og uttykker en kjent, klassisk tanke, og bruker flere av de vante virkemidler i den lyriske tradisjonen. Det er neddempet i tonen, ingen romantiske stormer her, ingen store følelser, ingen proklamering av dikterens geni og inspirasjon, her går det rolig frem, nesten klassisistisk i formen. Den russiske originalen har mange myke, behagelige lyder, eller fonemer, som det heter i fonetikken, den lydlige gjengivelsen av en skrevet bokstav (sånn cirka, bare man tar i betraktning at forholdet mellom fonem og bokstav ikke alltid er 1 – 1, flere bokstaver kan uttrykke ett fonem, som norske ‘ng’, ‘sj’ og ‘skj’, alt dette er flere bokstaver, men bare én lyd, ett fonem). Diktet passer å leses langsomt, rolig. Vokalen ‘o’, nærmere norsk ‘å’, er lett å uttale og behagelig for øret, mens ‘i’ er mer anstrengt, skrikende, om leseren følger meg her.  Her er det russiske vokaler о, а, у (vår u, uttalt kontinentalt, som norsk, tradisjonell ‘o’) som dominerer, nesten totalt. Konsonantene er også myke, м, д, б, г (m, d, b, g), få av dem er skarpe, enda færre skarpe og trykktunge. Verken oversettelsen min eller gjendiktningen er i nærheten av å gjengi dette.

I innholdet begynner diktet med at poeten reduserer seg selv, og sine dikteriske evner. Han har fått et ynkelig talent i gave og kan ikke snakke med høy røst. Det siste gjør han ikke heller, diktet er rolig, men det første er en selvmotsigelse. At diktet lever og ennå blir brukt viser jo nettopp at talentet hans ikke var så ynkelig, og at gaven hans er så stor at han og hans dikt lever videre gjennom århundrene, og over landegrensene. Diktet spør ikke så mye, det er ydmykt, det vil bare ha en leser, og den leseren vil poeten føle et sjelelig fellesskap med. Det er dette sjelelige fellesskapet som blir løftet frem til noe stort og verdifullt, så stort at verken diktet eller dikteren trenger andre mål. Således slutter diktet litt triumferende, med den russiske originalen der helt naturlig og med rim setningen faller på plass: leser finner i ettertiden jeg (min uthevelse). Poeten snakker mye om min (мой), min gave, min stemme, min verden, men der til slutt kommer en tydelig og trykksterk jeg (я). Så tross sin ynkelge gave og lave stemme, så er poeten sterk i troen på seg selv, han vet og er ikke i tvil om at i verden han lever i, en gang i tiden, vil diktet finne en leser, og med det vil han finne en sjelelig kontakt. Her og nå er denne leseren jeg, og kanskje også du, som leser dette, og – forhåpentligvis – har vi skjønt diktet godt nok til at den russiske poeten Baratynskij fikk sitt ringe ønske oppfylt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen har en del av de samme problemer som oversettelsen, men er løst på en litt annen måte. Noe av poenget i originalen er at det flyter så lett og uanstrengt, noe som må være målet også i oversettelsen, om enn dette målet nok ikke er så enkelt å oppnå. Dog er det dette målet som forklarer valgene jeg har gjort.

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, min stemme svak,
Men jeg lever, og i min verden
Til en eller annen elsket væren:
Vil den finne en ætling langt der bak
Hvem vet om ikke i versene mine
Så vil min sjel ha kontakt med hans
Og slik en venn i et ledd jeg fant,
En leser i ettertiden vil jeg finne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s