Gamle dikt: Jeg ser opp og får en stein i hodet

Dette diktet er fra februar 1997. Plutselig sprenger jeg noe så til de grader rammen på de seks linjer og faste rim jeg har holdt meg til, og skriver bare helt vilt. Artig.

Jeg ser opp og får en stein i hodet
eller i øyet, kan jeg tro det
Er det gøy å ha et hus i en kommode
fylt med stjerner i fra filmer
eller stjerner i fra himler
eller meg
Jeg er stjerne jeg.
 
Jeg er stjerne sol og måner
Så vakker at jeg dåner, lever
Tenker etter, detter, strever
Kommer etter hvert og faller
Tonn med tunge tennisballer
Jeg er stjerne også her
Hvor fantastisk allting er.
 
Jeg ser opp. Igjen.
Jeg kan ikke se noen andre steder
Andre skikker, andre seder
Og jeg tror jeg kan forstå den
Der jeg bor, der kan jeg ta den
Jeg er dyktig skal du vite
Og jeg klarer ikke lite
Jeg er stjerne sol og måner
Og så dyktig at jeg dåner
Jeg er måne sol og stjerner
Stjerne månesoler
Kommode bokreoler
Jeg er allting jeg
Slik er det å være me
g.

ES1997

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s