Jeg ser, av Sigbjørn Obstfelder

I dag poster jeg det mest kjente diktet av Stavangerdikteren Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er også mitt norske favorittdikt.

Diktet er selvfølgelig godt presentert flere steder på nettet, og de fleste interesserte vil sikkert kjenne det selv fra undervisning og kanskje også egenstudier. Jeg må tenke litt hva jeg kan ha å bidra med her, og hvorfor mine kommentarer skal være av interesse og for hvem.

I studieårene mine ved universitetet var det nettopp årene fra ca 1890-1940 jeg brukte tiden min på, det er herfra jeg har lest mest teori, og i denne perioden finner jeg mange av de forfatterne som interesserer meg mest. Inngangen min er et syn på modernismen som passer svært godt til forfattere som Franz Kafka, Michael Bulgakov og senere Samuell Beckett, teoretikeren min er Theodor Adorno, og dikteren er nettopp Sigbjørn Obstfelder. Jeg har lest hele diktsamlingen hans, hans samlede verk består av en liten bok jeg fikk kjøpt for litt under en hundrelapp. Han rakk ikke all verden av produksjon, når han debuterte i 1893 og døde i 1900. Diktet «Jeg ser» skiller seg klart ut i denne samlingen som det suverent beste, etter mitt syn. Det er bare her han får frem den eksistensielle angsten og frykten for tilværelsen som tiltrakk meg slik i universitetsårene mine, og også senere. Når man leser diktet skal man sørge for å få med seg denne angsten, og presentasjonen av det må ikke bli formalistisk og la de godt synlige litterære virkemidlene gå på bekostning av nerven i diktet. Setningen «Jeg er visst kommet til feil klode!» må oppfattes med all den frykt det skal til for å kunne skrive en slik setning, og mene det.

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

fra Digte (1893)

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at presentasjonen av diktet ikke måtte miste nerven i det, og at de litterære virkemidlene ikke må ta overhånd. Jeg må likevel påpeke disse virkemidlene, siden de nå en gang er med på å gjøre diktet effektfullt.

Allerede oppbygningen har en viss effekt. Strofene består av 3-2-1, 3-2-1 og 3-1-3 verselinjer. Den siste gruppen på tre bryter mønsteret.

Første samling strofer begynner med tre verselinjer der adjektivet har med farger å gjøre, «hvit», «graablaa» og «blodig». Den siste står i kontrast til de to første. Det samme gjelder i hver førstestrofe i samlingene på tre. Det er «høie», «tusende» og «fjerne», og «velklædte», «smilende» og «ludende». De to første er positive, det tredje er negativt.

I de to første strofesamlingene blir strofe nummer to gjentatt, med en bitte liten variasjon «Dette er altså verden(/kloden). /Dette er altsaa klodernes (/menneskenes) hjem».

Det er mulig med rike tolkninger hva «en regndraabe» skal bety i den første strofesamlingen. Er det konkret en regndråpe han ser? Er det slik at alt han ser, verden og klodenes hjem, ikke er mer enn en regndråpe?

Den neste avslutningsverselinjen er mer entydig. Her er det skyene som samler seg, og dekker for solen. Både i direkte og overført betydning gir det god mening.

I siste strofesamling er det som vanligvis er avslutningslinjen plassert som strofe nummer to, eller som en verselinje mellom de to strofene, om man vil. Den gir også god mening både i direkte og overført betydning, de graablaa skyer blir tunge. Det er også velkjent hvordan dette følger direkte etter hestene som i verselinjen før luter med hodet, altså senker hodet, slik alt i diktet mot slutten blir tungt og går nedover.

Til slutt i den berømte sistestrofen forsvinner endatil språket. Jeg ser, jeg ser… han klarer ikke lenger å uttrykke hva han ser. Tidliger var alt hva han så konkret, og mulig å sette navn på, selv om det ikke nødvendigvis gjorde observatøren lettere til sinns. Nå klarer han ikke lenger orientere seg, og kan bare konkludere med at han ikke hører hjemme her. Han forstår ikke den verden han er satt inn i.

Jeg ser
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
5 Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
10 Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
15 jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…
Advertisements

One thought on “Jeg ser, av Sigbjørn Obstfelder

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s