Sonett 51, av William Shakespeare

Sonett 51 fortsetter der den forrige slapp, i det den elskende poeten er på vei bort fra den elskede skjønnhet. Denne er imidlertid mer komplisert. Der den forrige bare dreide seg om reisen bort og hvor smertefull den er, så veksler denne mellom å reise langsomt bort i virkeligheten, og raskt tilbake i tankene. Vekslingen er bemerkelsesverdig, og foregår bokstavlig talt fra linje til linje, med et vell av uttrykk for hastighet og langsomhet. Mot slutten blir det nesten litt vanskelig for leseren å henge med, og selv skolerte har vanskeligheter med å finne ut hva linjene 9 til 14 betyr. Særlig vorder linje 11 vanskeligheter, noe som også skyldes problemer i originalteksten fra 1609. Jeg har orientert meg så godt jeg kan, og vil gi her gi min tolkning av sonetten. De som er interessert i videre kommentarer kan sjekke siden til Amazing web site of Shakespeare sonnets, nettsiden jeg bruker som hovedkilde til alle sonettpostene mine, eller denne til suite101, som jeg ikke kjenner så godt (og som her ikke ser ut til å ha så mye å bidra med). De som virkelig er interessert i å finne ut av det, må selvsagt ut av cyberspace og inn i virkeligheten, og skaffe seg en skikkelig bok om saken. Det skulle være nok å velge i. Her er i alle fall min oversettelse, kommentar og tolkning.

Sonnet 51

Thus can my love excuse the slow offence
Of my dull bearer when from thee I speed:
From where thou art why should I haste me thence?
Till I return, of posting is no need.
O! what excuse will my poor beast then find,
When swift extremity can seem but slow?
Then should I spur, though mounted on the wind,
In winged speed no motion shall I know,
Then can no horse with my desire keep pace,
Therefore desire, (of perfect’st love being made)
Shall neigh, no dull flesh, in his fiery race;
But love, for love, thus shall excuse my jade-
Since from thee going, he went wilful-slow,
Towards thee I’ll run, and give him leave to go.

Min oversettelse

Så kan min elskede unnskylde den langsomme forbrytelse
Som min kjedelige bærer begår når jeg haster bort fra deg:
Hvorfor skulle jeg forhaste meg vekk fra der du er?
Til jeg kommer tilbake er ikke noe behov for hurtig reise.
Å! hvilken unnskyldning vil min stakkars hest finne da,
Når fart i det ekstreme kan virke langsomt?
Da skulle jeg bruke spydet, som satt jeg ridende på vinden,
I bevinget hastighet skal jeg ikke kjenne noen bevegelse,
Da kan ingen hest holde tritt med mitt ønske.
Derfor begjær, (av fullkommen kjærlighet bli gjort)
Skal knegge, ikke noe kjedelig kjød, i dette ville race;
Men kjærlighet, for kjærlighet, skal unnskylde min gamle gamp
Siden gående fra deg, han gikk frivillig sakte
Mot deg skal jeg løpe, og gi ham løyve til å gå.

Kommentar til oversettelsen

Man skal velge med varsomhet det norske ordet for offence, som kan bety «fornærmelse, krenking, forbrytelse, forseelse; forargelse; vrede; sinne». Er det en fornærmelse, en krenkelse eller forbrytelse hesten gjør, når den beveger seg så raskt bort fra den elskede ( from thee I speed). Ordet «begår» er satt inn for å gi klarere mening på norsk, hva som står i den engelske originalen skulle være klart nok for alle interesserte nok til å lese sonetten.Thence betyr derfra, men jeg har omskrevet linje 3 litt i oversettelsen, også det for å få meningen bedre frem. Posting er samme ord på engelsk som på norsk, det blir brukt her i betydningen posthester, den raskeste måten å reise på. Årsakene er at posthestene blir skiftet ut når de er slitne, mens når man reiser på sin egen hest, må følge tempoet denne hesten klarer å holde. Det betyr altså «hurtig reise», og jeg valgte den oversettelsen, siden å bruke «posting» bare ville være forvirrende. Meningen er altså at det ikke er noe poeng med å reise raskt, så lenge bevegelsen skjer bort fra den han elsker.

Swift extremity betyr ekstrem raskhet, eller raskhet til det ekstreme, det er bare måten ordene her er sammensatt på som kan virke forvirrende. Spur betyr fortsatt «spyd», som det også gjorde i den forrige sonetten. To mount blir brukt om å bestige en hest. Norsk mangler et slikt verb som kan bli brukt på samme måten, så jeg må ta en lett omskriving til «satt jeg ridende på vinden» for å få frem hva som skjer. In winged speed betyr selvsagt «i bevinget hastighet», så det er kanskje litt uriktig å oversette med «flyvende hastighet», siden engelsk også har flying speed for å uttrykke dette. Jeg rettet derfor tilbake til «bevinget», etter å ha brukt «flyvende» en stund. Det skyldes også at den bevingede hest er Pegasus, og den assosisasjonen kommer ikke like lett frem om jeg bruker «flyvende». Ordet går jo også tilbake til det som skjer når man rir på vinden, da flyr man som hadde man vinger. Men likevel føler han det altså som om han ikke beveger seg (no motion shall I know), siden han har så lyst til å komme tilbake til sin kjære

Deretter kommer utfordringen. Deler av problemet skyldes at originalen – det vil si Quartoversjonen fra 1609 – ikke har annen tegnsetting enn komma fra linje 5 til 14. Spørsmålstegnet i linje 6 og punktumet i linje 9 kommer altså ikke fra Shakespeare selv, men av moderne forleggere og andre som publiserer sonettene. Jeg holder meg til versjonene til Gerhard Ledger på Amazing Website, som igjen holder seg til utgavene som blir brukt i de fleste skikkelige utgivelsene. Linje 9 er grei, eller hva skal man egentlig si om et ønske som beveger seg raskere tilbake til den elskede, enn noen hest kan gjøre? Går man med på at det betyr at man beveger seg raskere i tankene enn den raskeste hest kan gjøre, er det greit. For en gangs skyld er min oversettelse i linje 10 klarere enn originalen, men det er bare fordi jeg ignorerer problemene. Quarto har perfects, som i moderne engelsk må bli perfect, eller perfec’st. Det er en ‘s’ der, men hva den betyr, går jeg bare ikke inn på. For meg gir det mening at begjæret er gjort av perfekt (eller fullkommen) kjærlighet. Linje 11 er den store vanskeligheten. Ord for ord skal det være greit oversatt, neigh betyr som verb «knegge» som substantiv «knegging, vrinsk». Jeg bruker engelsk skrivemåte i «race», selv om «res» er lov, og det er slik jeg ville uttalt ordet i en norsk opplesning. Men hva betyr altså denne linjen? Det er forskere som har argumentert for at Quartoens «naigh» ikke er neigh («knegge»), men waigh, som blir til weigh, altså «veie, overveie, prøve, lette anker, lette, veie, ha vekt» (men her i betydningen «å regnes som en byrde» (consider as a burden), i følge kommentarene til sonetten i G. Blackmore Evans: The sonnets, som er å finne i utdrag på Google Books. Jeg har ikke sjekket dette verket selv, men dette er argumentert for av MacDonald P. Jackson How many horses had sonnet 51? Textual and literary criticism in Shakespeare sonnets’, English language Notes 27/3 (1990). Min referanse til dette verket er The Oxford Shakespeare: Complete Sonnets and poems, der Collin Burrow er redaktør. Denne utgaven er trykket med ordet weigh, og utførlig kommentar på sidene 493 og 494. At det kan argumenteres for to så forskjellige ord som veie og knegge sier litt om vanskelighetene med å trenge inn i denne linjen, og hva det egentlig er Shakespeare vil si her mot slutten av sonetten. Skal begjæret av fullkommen kjærlighet knegge, eller hva? Og hvordan får man inn no dull flesh på en meningsfull måte? Skal dette veies? Jeg lar det bety at begjæret skal spille hest, og knegge, men uten å ha noe tregt kjød (dull flesh) å drasse på. Med det vil begjæret få et godt forsprang og vinne dette racet, der hesten og rytteren i virkeligheten rir bort fra den elskede, mens den elskende rytterpoeten i tankene rir enda raskere tilbake. Men elegant er det ikke gjort. Jade er for øvrig i dette tilfellet (linje 12) en «gammel gamp», eller «fillemerr», altså en ubrukelig hest. Love, for love er «kjærlighet for kjærlighetns skyld», «for sin egen skyld», «i kjærlighetens navn».

Meningen i konklusjonen er at hesten godvillig går sakte (wilful-slow) bort fra den elskede. Det skal den få lov til, for rytteren skal løpe tilbake til sin elskede i tankene.

Kommentar til sonetten

Så hvordan skal man kommentere en sonett som man egentlig står et stykke unna fra å forstå? Om Shakespeare hadde fått sjansen til å revidere verkene sine, hadde han nok tatt en god titt på denne her. Den forrige sonetten, med samme tema, er behagelig å lese. Den er klar og fin, går i langsomt tempo i takt med reisen, og har et vart vemod ut fra følelsen om at den elskende nå forlater sin elskede. Så kommer altså denne, der den elskende fortsatt forlater den elskede, men nå gjør et slags forsøk på å komme seg tilbake i tankene. De to tingene blir satt opp i kontrast mot hverandre, den langsomme ferden bort, mot den hurtige ferden tilbake. I de første linjene er dette imponerende, nesten umulig, gjort, med temposkift linje for linje, og fullt av ord som betegner rask og sakte fart. Så er det akkurat som om meningen faller litt sammen. Man kan nesten lese det slik som at sammenstøtet mellom den langsomme og raske ferden virkelig blir umulig, at det går i tullball, og det blir en samling ord som betyr noe hver for seg, men ikke sammen. Så kommer den forløsende konklusjonen, der den gamle gampen får gå videre vekk fra den elskede, mens den elskende skynder seg tilbake i tankene. En slik tolkning krever veldig mye godvilje. Jeg lar resten stå åpent.

MacDonald P. Jackson, ‘How Many
Horses has Sonnet 51? Textual and
Literary Criticism in Shakespeare’s
Sonnets’, English Language Notes 27/3
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s