Sonett 50, av William Shakespeare – How heavy do I journey on the way

Sonett 50 av William Shakespeare er en vakker sonett der den elskende poeten er på en reise bort fra hans elskede. Den duver langsomt av gårde, som hesten den reisende sitter på, og på elegant vis blir også hesten med i lidelsen siden også den er med på reise bort  fra rytterens elskede. Da blir det slik både i tid og rom så ligger sorgen foran, mens gleden er lagt igjen bak.

Sonnet 50

How heavy do I journey on the way,
When what I seek, my weary travel’s end,
Doth teach that ease and that repose to say,
‘Thus far the miles are measured from thy friend!’
The beast that bears me, tired with my woe,
Plods dully on, to bear that weight in me,
As if by some instinct the wretch did know
His rider lov’d not speed being made from thee.
The bloody spur cannot provoke him on,
That sometimes anger thrusts into his hide,
Which heavily he answers with a groan,
More sharp to me than spurring to his side;
For that same groan doth put this in my mind,
My grief lies onward, and my joy behind.

Min oversettelse

Hvor tungt reiser jeg på veien
Når hva jeg søker, mine slitne reisers ende
Lærer den lettelse og fred å si
Så mange mil er du unna din venn
Hesten som bærer meg, trøtt med min sorg
Trasker sløvt av gårde, til å bære vekten i meg
Som om ved instinkt stakkaren visste
Hans rytter ikke likte fart på vei bort fra deg
Det blodige spyd kan ikke få fart på ham
Som noen ganger sinne tørste i hans skjul
Som tungt han svarer med et rumling
Skarpere til meg enn spydet til hans side
For den samme rumling setter i mitt sinn
Min sorg er foran, min glede bak.

Kommentar til oversettelsen

Første linje er oversatt til litt klønete norsk, men det er denne formuleringen Shakespeare bruker. Journey (= reise) er brukt som verb. Respose betyr blant annet «hvile, hvile ut; ro, fred». Ease and respose betyr derfor noe sånt som «lettelse og hvile», eller på en måte avkobling og hvile fra den slitsomme reisen. Thus betyr fortsatt «så (ledes), derfor, på denne måten», men det gir dårlig mening her på norsk å bruke et årsaksord, så jeg velger «så». De første fire linjer tar tid å skjønne meningen med i originalen. Det er altså at jeg-personen tungt reiser av gårde, når det han søker er reisens ende, men denne enden lærer ham bare hvor langt unna han er vennen sin, det vil si den han elsker.

The beast er her ikke noe «beist», men hesten som bærer ham. Jeg finner kanskje på en bedre omskriving en gang. Plod betyr «traske, trakke, labbe; henge i», dully er adverb av adjektivet dull, som betyr «dunkel, matt, sløv, kjedelig». Wretch betyr «ulykkelig menneske, stakkar, usling; pusling, spjæling».

Å oversette provoke him on med «få fart på ham» er selvsagt en omskriving, men meningen er beholdt.

Kommentar til sonetten

Det er særlig de to siste linjene i denne sonetten som betyr mye for meg. Det er enkelt og direkte sagt, og inneholder ikke noe forbehold. Den gode tiden som har vært er forbi, fremover venter sorgen. Det har også direkte betydning, siden han reiser bort fra sin elskede, og den elskede – gleden – er bak ham.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s