Sonett 49, av William Shakespeare – Against that time, if ever that time come

Sonett 49 er en av de mest resingnerte av alle William Shakespeares sonetter. I denne ser poeten frem til en tid da den elskende ikke elsker ham lenger, og mot en slik tanke har han ingenting å stille opp. Det er en sonett som står naken og alene, og ikke etterlater noe håp.

Sonnet 49

Against that time (if ever that time come),
When I shall see thee frown on my defects,
When as thy love hath cast his utmost sum,
Called to that audit by advis’d respects;
Against that time when thou shalt strangely pass,
And scarcely greet me with that sun, thine eye,
When love, converted from the thing it was,
Shall reasons find of settled gravity;
Against that time do I ensconce me here,
Within the knowledge of mine own desert,
And this my hand, against my self uprear,
To guard the lawful reasons on thy part:
To leave poor me thou hast the strength of laws,
Since why to love I can allege no cause.

Min oversettelse

Mot den tiden (hvis den tid skulle komme)
Når jeg ser deg gremmes over mine feil
Når din kjærlighet har fordelt sin sum
Tilkalt til revisjonen av rådet for respekt
Mot den tiden når du skal passere meg som en fremmed
Og så vidt hilse meg med solen, ditt øye
Når kjærlighet, forvandlet fra hva det en gang var
Skal finne årsak til etablert nøkternhet;
Mot den tiden jeg forskanser meg her
Med kunnskapen om min egen fortjeneste
Og denne min hånd reiser seg mot meg selv
Til å forsvare den lovlige rett for din del
Til å forlate stakkars meg har du lovenes makt
Siden jeg ikke kan anføre noen grunn til å elske meg.

Kommentar til oversettelsen

Frown  eller «å rynke pannen» over noe som ikke er så bra blir ofte brukt mer ironisk i dag, den gang ble det brukt i sin opprinnelige mening. Denne sonetten vil jeg oversette vakkert, og velger derfor en lett omskriving som beholder meningen. Utmost blir godt oversatt med «ytterste», jeg sløyfer ordet. Audit betyr «revisjon». Linje 4 åpner for flere tolkninger, hvorav alle dreier seg om å gjøre opp regnskapet for den kjærlighet som er gitt. Min oversettelse beholder noe av uklarheten som finnes i originalen.

Against that time som jeg oversetter med «opp i mot den tiden» både i linje 1, 5 og 9 har underforstått betydning av «målt opp mot den tiden», eventuelt «når jeg tenker på den tiden…». Strangely som jeg oversetter med «fremmed» eller «som en fremmed», kan også forstås som «rart» eller «underlig», eller i gammelengelsk til og med «uvennlig». Convert, eller «konvertere», er et formelt ord, der jeg velger det vanligere norske ordet «forvandle». Gravity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «alvor, verdighet, høytidelighet; gravitet; betydning, vekt; tyngde; dybde (om tone)». Ordet kommer opprinnelig fra latin, der grave betyr noe sånt som «dyp» eller «verdig», og gravitas var et ord brukt om velstående patrisierne.

Ensocnce betyr «anbringe (trygt), forskanse, dekke» eller «slå seg ned». Desert er her ikke «ørken» eller «forlatt, øde sted», men «fortjeneste», brukt med samme stamme som deserve. Quarto har for øvrig desart, her,  slik at også rimet med part er bevart. Uprear betyr «løfte opp, reise seg». Det kan være ment i overført betydning, eller helt direkte, med det at det er hånden som skriver dette diktet som anklage mot dikteren selv.

Allege blir i ordboken oversatt med «anføre; hevde; påstå; vise til». Jeg har lagt til «meg» i konklusjonen for å få klarere mening på norsk.

Kommentar til sonetten

Shakespeares sonetter handler alle om kjærligheten i forskjellige former (kanskje bortsett fra de to siste sonettene som er litt spesielle), og samlet blir omtrent alle sider av kjærligheten behandlet. Her er det frykten for at kjærligheten skal ta slutt, når den glir over i vissheten om at den kommer til å gjøre det. Den elskende og elskede blir satt i kontrast til hverandre, det er premiss for hele sonetten, den elskede er så vakker og verdifull, som den elskende føler seg liten og mindreverdig. Den elskende kan ikke se for seg at denne kjærligheten vil vare, og ser med resignert gru frem mot den tid da den elskede skal passer ham som en fremmed.

Gjentakelsen i åpningen av hver kvartett underbygger at denne tiden er uunngåelig, «against the time» blir gjentatt så ofte at han til slutt tror det selv. Bare første gang blir det tatt forbehold, if ever that time come.

Det er ingenting i denne sonetten om at den elskende da vil kjempe for å vinne den elskede tilbake. Noe slikt kan det ikke bli snakk om. For den elskede er i sin fulle rett til å finne en annen, og underforstått mer verdig. Konklusjonen sier det helt i klartekst, det er ingen grunn til å elske meg, why to love I can allege no cause.

En følelse av mindreverdighet overfor den elskede kan vi alle føle av og til, men denne følelsen blir sjelden så definitivt og uomgåelig som her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s