Gamle dikt: Dette diktet vil jeg ikke huske…

Så er vi ved desember, og det er på tide å poste det siste diktet fra 19-åringen Eivind Salen, det siste han skrev før han forlot tenårene. Jeg vet ikke om flere av diktene hans vil bli postet, hvem vet hvordan jeg kommer til å opprettholde denne bloggen til neste år, og hvem andre enn jeg vil kunne finne på å poste dikt fra 19-åringen Eivind Salen? Det var bare han som kunne skrive dem, og bare jeg som kan poste dem. Og som avslutningsdikt for i år og kanskje for alltid vil jeg poste diktet han skrev da han kom hjem fra nyttårsfesten, og strengt tatt allerede var 20, og det allerede var 1994, i alle fall, men før man sover, er ingen ny dag, og dette er det siste mulige diktet tenåringen Eivind Salen skrev. De siste linjene har en humor og en humor og en snert jeg den dag i dag ofte bruker, og således blir vi forenet, den på vei mot 20-årige Eivind Salen, og jeg, 16 år eldre.

Dette diktet vil jeg ikke huske, jeg er altfor full

Likevel styrer jeg unna klisjeer, tull rimer på gull

Ingen andre er som meg, men det er merkelig

Hvor jeg enn går på min vei, folk ser meg lykkelig.

Dette er ekstrem lykke. Verken mer eller mindre.

Eller kanskje mindre.

ES1993

Det er forresten uklart om disse linjene egentlig hører sammen, eller om de er skrevet hver for seg to og to. Det kommer ikke frem fra kildene, kan man si. Takk for et godt år, 1993, må det bli glemt og husket akkurat slik som det skal.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s