Mezzanotte, av Giovanni Pascoli

Det er 5 søndager i november, og da blir det som vanlig et ekstra dikt fra Italia. Jeg kommer ikke til å opprettholde samme produktivitet til neste år, så dette kan være det siste italienske diktet jeg poster på en stund.

Dikteren er Giovanni Pascoli (1855 – 1912), født i byen som den gang het San Mauro di Romagna, nå heter San Mauro Pascoli etter dikteren. Mange av diktene jeg har postet i november har vært nokså dystre, i alle fall de jeg har postet om søndagene, og fra Giovannia Pascoli skulle det heller ikke være noe problem å finne et dystert dikt. Han hadde en tragisk oppvekst, født inn i en rik familie, men faren ble myrdet, og moren og flere av hans søsken døde også tidlig. Det førte også til økonomisk nedgang og fattigdom for de gjenværende i familien.

De som vil se et av hans dystre dikt kan sjekke opp Convivio på en av de mange lenkene man får ved å søke på Google. Jeg legger ikke lenke her, for lenkene jeg fant virket ikke særlig stabile, og jeg vil gjerne slippe arbeidet å måtte gå gjennom gamle poster for å rette opp i lenker som ikke lenger virker. Convivio betyr gjestebud, men dette gjestebudet er ikke særlig lystig, og det er direkte vondt å lese hvordan diktet oppfordrer leseren som er deltaker ved dette livets gjestebud, som det er, til å trå ut i natten og svarte jorden helt til sist, alene. Det er en sterk ensomhet som her blir uttrykt.

Diktet har imidlertid en ganske komplisert italiensk, og jeg tenkte jeg derfor for en gangs skyld kunne innse min begrensning, og velge et lettere dikt på et av de språkene jeg kan nokså dårlig. Diktet heter Mezzanotte, som betyr midnatt, og er et eksempel på en stilretning man kanskje ikke så lett forbinder med tekster, nemlig impresjonismen. De fleste noenlunde oppegående og kunstinteresserte vil ha en ganske klar formening om hva impresjonismen vil si i malerkunsten, og de som følger litt med vil også se for seg noen av bildene til Monet i hodet, for eksempel de 14 og flere ulike bildene av Paris og Seinen i ulikt lys. Det er lett å skjønne impresjonismen i malerkunsten. Det er ikke hva som er, men hvilket inntrykk det gir maleren skal skildre. Dette er også en tidlig modernistisk og subjektiv stilretning.

Men hva vil impresjonismen si i tekster? I Norge har vi knapt noen impresjonistiske forfattere, og i alle fall ingen impresjonistiske poeter, mens man i Danmark hadde Herman Bang som var innom retningen, uten at han i dag blir lest av andre enn helt spesielt interesserte her i Norge. Italia hadde også noen, deriblant Giovanni Pascoli, og diktet Mezaznotte er et av dem jeg mener klart benytter seg av teknikken.

Mezzanotte

Otto… nove… anche un tocco: e lenta scorre
l’ora; ed un altro… un altro. Uggiola un cane.
Un chiù singhiozza da non so qual torre.

È mezzanotte. Un doppio suon di pesta
s’ode, che passa. C’è per vie lontane
un rotolìo di carri che s’arresta

di colpo. Tutto è chiuso, senza forme,
senza colori, senza vita. Brilla,
sola nel mezzo alla città che dorme,
una finestra, come una pupilla

aperta. Uomo che vegli nella stanza
illuminata, chi ti fa vegliare?
dolore antico o giovine speranza?

(Myricae, Il giorno dei morti – 1891)

Min oversettelse

Åtte… ni… også et anslag: og langsomt løper
tiden; og en annen… en annen. Det uler en hund.
En innhegning hulker fra jeg vet ikke hvilket tårn.

Det er midnatt. En dobbel lyd av spor
høres, som passerer. Det er for fjerne veier
en rulling av vogner som stanser

av slaget. Alt er stengt, uten former,
uten farger, uten liv. Stråler,
alene i midten av byen som sover,
et vindu, som en pupill

åpen. Mennesket som våker i rommet
opplyst, hvem får deg til å våke?
alderdommens smerte eller ungdommens håp?

Kommentar til oversettelsen

Tocco kan bety «berøre» eller – som her – «anslag». Det er klokken som går, og så slår. Uggiolare betyr å ule . Singhiozzare betyr «å hikke» eller «å hulke». Jeg antar at chiù har noe med chiudere å gjøre, det betyr «å lukke», mer italienskkyndige enn jeg må gjerne rettlede meg her. Det kan også ha noe å gjøre med chiusa, som ordboken oversetter med «sluse, demining; bergpass, innhegning». Uansett tolker jeg verselinjen slik at det er noe som ikke er levende som hulker i natten.

Pesta betyr «spor» eller «far», s’ode er italiensk sammenslåing av si ode, der si er refleksivpronomenet eller passivform og ode er uregelrett presens 3. person av udire = «å høre, lytte».Rotolio står ikke oppført i ordboken, men kan vøre beslektet med rotolare = «å rulle (sammen)» eller rotolo = «rull (tøy, papir, penge o. l)».

Colpo blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «slag, treff, skudd, støt, hogg; kupp; slagtilfelle». Brilla er presens 3. person av brillare, som betyr «å stråle, utmerke seg».

Det er ikke klart om aperta (= åpen) viser til pupilla (= pupill) eller finestra (= vindu), siden begge er hunnkjønn. Siden det ikke er komma etter pupilla, må vi anta det viser til «pupillen», og vi må ha hannkjønnsform på norsk. Illuminata betyr «opplyst», og på italiensk som på norsk er det åpent for to betydninger, den direkte at lyset er på i rommet, den overførte at mennesket som står og ser er opplyst (av viten). Vegliare betyr «våke; holde vakt, arbeide om natten». Chi ti fa veggliare

Kommentar til diktet

Dette diktet er et utmerket eksempel på et tidlig modernistisk dikt. Motivet er hentet fra byen, det er tekniske ting og ikke levende ting som gir inntrykkene. Formen er modernistisk, og det sier jeg selv om diktet rimer aldri så mye og er aldri så strengt oppbygd. Italiensk er nå en gang kanskje verdens letteste språk å rime med, og vi skal ikke bruke det mot dem når de skriver modernistiske dikt. I tradisjonelle dikt stopper setningen og meningen i hver verselinje, eller i hver tydelig atskilte periode eller sammenhengende verselinjer. Her ser det ut som om setningen stopper, og vi har en klar mening, bare for å få denne brutt av et ord i neste linje som egentlig hører til i linjen ovenfor. Det gjelder til og med fra en strofe til en annen.

Diktet er også svært subjektivt. Det er en person som sanser og observerer.

Det impresjonistiske ligger i at det er sanseinntrykkene til personen som observerer som blir skrevet. De trenger ikke være tydelig å oppfatte for andre.

Diktet slutter med et tungt spørsmål, som kanskje har et alvor sanne modernister ikke ville sette frem på den måten. Det er debutsamlingen til Pascoli, og dette var tanker han selv slet med. Skulle man være optimistisk med tanke på fremtiden, eller er det syndene fra fortiden som henger igjen og gir smerte.

 

Ytterligere kommentarer

Diktet er første dikt i en samling på 11 under tittelen Finestra Illumenta. De andre 11 diktene er

01 – Mezzanotte 02 – Un gatto nero 03 – Dopo?
04 – Un rumore 05 – Povero dono 06 – Un rondinotto
07 – Sogno d’ ombra 08 – Mistero 09 – Vagito

Hele samlingen Myricae fra 1891 finner dere (på italiensk) her .

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s