Sonett 48, av William Shakespeare – How careful was I when I took my way

Etter å ha lekt seg litt i de foregående sonettene er Shakespeare i nummer 48 tilbake i tungt alvor. Den elskende poeten er atskilt fra sin elskede, og det er tyngre enn at noen ordlek kan gi varig lindring som det ble forsøkt i sonett 46 og 47. I sonett 48 viser det seg at det er poeten selv som har måttet ta ut på reise, og underveis på den reisen, lurer han på alt som kan skje med hans elskede skjønne ungdom.

Sonnet 48

How careful was I when I took my way,
Each trifle under truest bars to thrust,
That to my use it might unused stay
From hands of falsehood, in sure wards of trust!
But thou, to whom my jewels trifles are,
Most worthy comfort, now my greatest grief,
Thou best of dearest, and mine only care,
Art left the prey of every vulgar thief.
Thee have I not lock’d up in any chest,
Save where thou art not, though I feel thou art,
Within the gentle closure of my breast,
From whence at pleasure thou mayst come and part;
And even thence thou wilt be stol’n I fear,
For truth proves thievish for a prize so dear.

Min oversettelse

Hvor forsiktig var jeg når jeg la i vei
Hver småting er låst forsvarlig bort
Slik til mitt bruk kan det ubrukt stå
Under sikker bevoktning fra falske hender.
Men du, til hvem mine juveler er bagateller
Mest verdifulle komfort, nå min største sorg
Du den beste av det kjæreste, og det eneste som bryr meg
Er latt igjen som bytte til hver en simpel tyv
Deg har jeg ikke låst ned i noe skrin,
Bortsett fra hvor du ikke er, men som jeg føler du er
Med den milde grense av mitt bryst
Fra hvor du kan komme og gå som du vil
Og selv fra der er jeg redd du vil bli stjålet
For ærlighet er kjeltring for så gjev en pris.

Kommentar til oversettelsen

I denne sonetten kunne trifle godt oversettes med «bagatellmessig sak». Meningen i linje 2 er at han har sikret alle de små og bagatellmessige verdigjenstandene sine, de er under truest bars, her betyr det «låst bort i sikkerhet». Hands of falsehood  blir direkte oversatt «tyver». Ordstillingen i oversettelsen er kanskje litt klønete, men det er den også i originalen.

Most worthy comfort blir direkte oversatt noe sånt som «mest verdige/verdifulle komfort», i stedet for «komfort» kan man også sette «glede» eller til og med nesten «gjenstand». Meningen er klar. Gjenstandene er bagateller, mens den skjønne ungdom er den mest verdifulle eiendelen av dem alle. Vulgar må ikke oversettes med «vulgær», men med «simpel».

Closure eller enclosure betyr «lukning; lukke; slutning» eller «innhengning; inngjerdning; inneslutning», og det det er snakk om i linje 10, er innenfor den elskedes bryst, altså innenfor grensene for hva han kan føle. Det kan også ligge en betydning her av «innenfor grensene av hva jeg kan omfavne». Whence betyr «hvorfra», at pleasure betyr i linje 12 «som du vil» eller «etter forgodtbefinnende» og part betyr i samme  linje 12 «forlate». Meningen er at den elskede kan komme og gå som han vil innenfor og ut av den elskendes bryst, eller hans omfavnelse.

Thence betyr «derfra, derav». Truth er her ikke så mye bare sannheten, som også true, eller «tro», det vil si «trofast». Man kan også oversette med «ærlighet», som jeg har gjort. Ingen norske ord dekker imidlertid fullgodt den engelske betydningen. Meningen i konklusjonen er at den elskende verdsetter den elskede så høyt, at han aldri kan være trygg for at han ikke vil bli tatt fra ham, fordi selv ærlige og trofaste mennesker kan bli kjeltringer for å oppnå noe så kjært, høyt eller verdifullt som denne skjønne elskling.

Kommentar til sonetten

I denne sonetten mener jeg man spesielt må merke seg overgangen i linj 5-8, hvor lidelsen over fraværet stiger nydelig frem. Det er akkurat som om følelsene bare velter frem med ordet thou, som om den elskende poeten da straks begynner å tenke på sin elskede, og ikke lenger klarer å holde igjen. Den elskede er selvfølgelig mye mer verdt enn alle juveler og verdisaker, og derfor er det nå så grusomt at dette også er den verdisaken den elskende slik han føler det kan være minst trygg på. Han er overbevist om at alle vil verdsette den elskede like høyt som ham selv, og at mange, mange vil forsøke å ta ham fra ham. Tanken på at noen kan lykkes, er nå blitt hans største bekymring. Og derfor er den elskede – som en gang var hans største glede – nå blitt hans største sorg.

Det er en vakker sammenligning i linjene 9 – 12, hvor den elskede forsikrer om at den elskende ikke er nedlåst i noe skrin som de andre verdisakene, bortsett fra det skrin som er innenfor hans bryst, altså «hjerteskrinet». Dette skrinet vil alltid være åpent for ham.

Men den elskende skjønner så godt at den elskede ikke egentlig er der, selv om han aldri så mye føler det. Og han konkluderer med at ingen kan være så ærlige, at de ikke kan gjøre seg til kjeltring for så gjev en pris som denne vakre elskede.

Denne sonetten står naken og ukunstlet som et direkte og umiddelbart uttrykk for hvordan det føles å kunne miste en høyt elsket man er atskilt fra. Det er en inderlig vakker sonett.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s