Oft in the stilly night, av Thomas Moore

I dag er det et dikt av den irske poeten Thomas Moore (1779  – 1852) som skal presenteres.

Jeg merker at jeg kommer litt til kort når det er nasjonalskalden i den irske kulturen som skal presenteres, for denne kulturen kjenner jeg ikke særlig godt. Diktet er imidlertid brukt av størrelser som James Joyce i Portrait of the artist as a young man, og Samuel  Beckett i hans siste skuespill What where. Ingen av disse verkene har jeg lest, og jeg har heller ikke støtt på Thomas Moore noe særlig i øvrig litteratur jeg har lest. Så min kjennskap er litt overflatisk, og jeg uttaler meg litt forsiktig.

Thomas Moore er født i Dublin, faren var kjøpmann, og begge foreldrene var katolske. Han studerte ved en protestantisk skole, som like før han begynte der hadde åpnet også for katolikker, og etter grunnskolen flyttet han til London for å studere Juss. Etter utdannelsen reiste han over Atlanteren til en stilling på Bermuda, hvorfra han også fikk reist og besøkt Canada og USA. Thomas Moore begynte tidlig å skrive poesi, og ble tidlig populær. Hans talent omfattet også det musikalske, og mange av tekstene hans er tonsatt av ham selv eller andre, eller han har skrevet dem til kjente, irske folkemelodier.

Interesserte i biografien hans kan sjekke aktuelle nettsider like lett som jeg, her er også en tidslinje over livet hans.

Oft in the stilly night

Oft, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Fond memory brings the light
Of other days around me;
The smiles, the tears,
Of boyhood’s years,
The words of love then spoken;
The eyes that shone,
Now dimm’d and gone,
The cheerful hearts now broken!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain hath bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

When I remember all
The friends, so link’d together,
I’ve seen around me fall,
Like leaves in wintry weather;
I feel like one
Who treads alone
Some banquet-hall deserted,
Whose lights are fled,
Whose garlands dead,
And all but he departed!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

1817

Min oversettelse

Ofte i den stille natt

Ofte i den stille natt
Før søvnens lenker har bundet meg
Bringer glade minner lys
Fra andre dager rundt meg;
Smilene, tårene 
Fra barndommens år,
Kjærlighetens ord ble sagt;
Øynene som skinte,
Er nå matte og borte,
De glade hjerter er nå knust!
Således, i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minne lys
Fra andre dager rundt meg.

Når jeg tenker på alle
Vennene som har holdt så godt sammen,
Jeg har sett dem falle rundt meg,
Som løv i vintervær;
Jeg føler meg som en
Som vandrer alene
I en forlatt bankett-hall,
Der lysene er borte,
Der kransene er døde,
Og alle utenom meg er reist bort!
Således i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minner lys
Fra andre dager rundt meg.

Kommentar til oversettelsen

Slumber blir direkte oversatt med «slumre», men Slumber’s chain blir bedre oversatt med «søvnens lenker», siden dette er et uttrykk vi bruker på norsk. Jeg oversetter dimm’d med «matte», selv om «dimmet» innebærer en svekkelse som også finnes i originalen.Vanligvis blir broken oversatt med «knust» i betydningen som er siktet til her, og jeg ser ingen grunn til å endre på dette. «Brutt» kunne også vært brukt, og ville gjerne være mer presis. Thus betyr «således, på denne måte; derfor».

Remember betyr selvfølgelig «husker», men i meningen her gir det en bedre norsk oversettelse med «tenker på». Linje 2 og 3 gir en liten utfordring siden det er to relativsetninger som skal knyttes til «vennene» (the friends). Norsk språk liker ikke dette, og jeg løser det ved å dele setningen i to, og legge til et pronomen («dem») i linje 3. Wintry weather kunne også vært oversatt med «vinterlig vær». Primærbetydningen til tread er «tre, trå, tråkke», men i diktet gjør det seg bedre med betydningen «vandre». Fled betyr flyktet, men «lysene er flyktet» syntes jeg ble mer komisk enn poetisk på norsk. He i linje 10 (strofe 2) referer til han som vandrer alene i bankett-hallen, altså jeg-personen.

Kommentar til diktet

Det er et enkelt dikt om tanker man får når man legger seg. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d-e-e-d og så gjentas de fire første linjene av diktet til slutt i begge de to strofene, bare at fond (= «glad) byttes ut med sad (= «trist»). Rimmønsteret er dermed litt mer komplisert enn det helt enkle, men rytmen er slik at man kan la seg friste til å bruke et ord som kjempeenkel. Etter den sakte innledningen i hvert vers Oft in the stilly night, kommer helt faste og standard rytmemønstre med to jambiske verseføtter i linje 5 og 6, og nye jamber fulgt av lett-tung-tung (bakkisk) i linje 7. Denne rytmen gjentas i linjene 8, 9 og 10. Hvis man leser kun med trykket, hører man lett at dette er rytme man har hørt før ta-TA,ta-TA/ ta-Ta-ta-TA/ ta-TA-ta-TA-ta-TA-TA x2. Jeg har alltid tenkt at det er nettopp slike rytmemønstre modernistene vil bort fra, fordi man er blitt så vant med dem at man leser dem liksom i svime. Man får ikke med seg ordene.

Thomas Moore var imidlertid ingen modernist, han var romantiker hundre år tidligere, og da skulle man skrive på denne måten. Jeg liker dette diktet fordi det har en elegant overgang fra den lyse starten, der natteslumringen bringer lys til glade minner, til slutten der minnene nå er triste. Det skjer så å si mens de glade minner forklares. Han tenker på smilene, tårene fra barndommens dager i en god stemning (fond memory), hvor kjærlighetens ord ble sagt (The words of love then spoken). Siden tenker han på at øynene som den gang skinte ikke skinner så mye lenger, og at de en gang så lystige hjerter nå er knust (broken). Således gjør minnene den lyriske jeg-personen trist.

I andre strofe er det ikke engang noen forsøk på å være glad. Her er alle gode, gamle venner nå falt fra, og det lyriske jeg er som en ensom vandrer i en enorm bankett-hall (banquet-hall). Alle som har vært alene i en slik hall, vet hvordan ensomheten der blir forsterket.

Slik blir diktet et vakkert uttrykk for hvordan det er med muligheter man en gang har hatt, men nå ikke har lenger. Diktet ser bare tilbake, og gjør ingen forsøk på å bekjempe den melankolske stemningen som da oppstår. Denne formen for sinnstemning mener jeg peker langt fremover, og er med god sikkerhet også noe mange i dag kan kjenne seg igjen i.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s