Gamle dikt: En stjerne

Dette diktet skrev jeg i oktober 1992, og er sikkert det første i mitt liv der jeg ikke bruker rim. Det er som man ser preget av ungdommens fryktløshet mot de aller største tanker og følelser, og jeg nøler heller ikke med å legge de aller største ord under min penn. Jeg har sikkert akkurat lært hvordan det er med soler og stjerner i verdensrommet. Og når jeg nå leser det på ny, med respekt for den unge forfatteren, som jeg den gang var, så lar jeg meg sjarmere av en stemning så skjør at man frykter den skal sprekke hvert øyeblikk. En ung 18-åring kan vel aldri forsvare rytmevalget og ordvalget i de fire første linjene, det er så overdrevent stort og rørende at det vel aldri kan ende godt.

Så skjer et tankesprang i det som må kalles andre strofe, til en tanke som hvert eneste menneske på kloden sikkert har tenkt, men som den unge forfatter ublygt setter frem som om han var den første. Resultatet av det hele er et dikt som ikke fortjener å være uskrevet, jeg er glad jeg har det. Og nå er det også på nettet.

En stjerne

En stjerne
Så uendelig vakker
Så ubeskrivelig pen
Den lyser så stille
på deg og meg.

En stjerne
Kanskje en sol for en annen planet
Med mennesker og dyr, akkurat som oss
Og kanskje, kanskje
Akkurat nå
ser de på vår sol
og tenker
Å hviklen nydelig stjerne.

ES1992, (18 år)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s