Gamle dikt: Et lite menneske på en liten klode…

Jeg liker den 19 årige dikteren Eivind Salen aller best når han kategorisk avviser alt han mangler av livserfaring og boklig lærdom, og skriver som den kloke, gamle vismannen mett av dage. Jeg liker ham når han kategorisk griper verden han like kategorisk avviser kan begripes, når han opphøyer seg til læremesteren, når han uten tegn til sjenanse skriver om noe han tror han er alene om å ha sett, som om ingen andre kan ha sett. Og som om de andre øyeblikkelig vil forstå og godta hans tanke om hvordan alt henger sammen, om de bare får lest diktet hans. Dette er den unge, uvitende dikters forhold, det er uskyldens gave, og den kommer ikke igjen, og jeg kan ikke skjønne at ikke også andre 16 år etter vil la seg sjarmere av denne 19 åringen i mengden som skriver om det lille mennesket i den store virkeligheten. Ja, jeg er glad disse tankene ikke er tapt.

Et lite menneske på en liten klode

Kan ha store tanker i et lite hode

Sitter så uskyldig, tenker så hardt

Finner ikke svar, men er det så rart

Han er bare et menneske på vår lille jord

Men har havnet i en virkelighet som er så stor.

ES, 1993

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s