Das trunkene Lied, av Friedrich Nietzsche

I dag skal vi presentere et dikt skrevet av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844 – 1900). Han er suverent mest kjent og betydningsfull som filosof og tenker, men han skrev også dikt. For meg er han en nøkkelperson i overgangen mellom den gamle og den moderne verden. Han er den første sanne modernist, og da mer i tanker, enn i uttrykk. Hans berømte Gud er død markerer ikke bare et oppgjør med kristendommen og et nei til religionen, det oppgjøret hadde mange andre gjort også. Nietzsche er den første som peker på de fulle konsekvensene av dette. For med mangel på Gud, mangler også det faste punkt hvor man kan skille rett og galt, godt og vondt fra. Uten en allvitende Gud til å definere det for oss, blir slike spørsmål atskillig mer problematiske, og i følge Nietzsche blir de helt umulige.

Merk også at Nietzsche er virksom mot slutten av 1800-tallet, samtidig med den russiske romanforfatteren Fjodor Dostojevskij. Dostojevskij skriver samtidig at om Gud er død, er alt tillatt, og Dostojevskij bruker sine store romanprosjekt med Brødrene Karamsov på toppen til å vise hva konsekvensene blir i en verden uten religion. Samtidig sier altså Nietzsche at Gud er død, og at religionen ikke lenger kan finnes som den gjorde. Og Nietzsches syn har blitt værende. Kristendommen og andre religioner finnes fortsatt, selvfølgelig, men den har ikke lenger autoriet til å definere rett og galt her i verden.

Og så kan man diskutere i hvilken grad denne moralens forfall var årsak til første og andre verdenskrig, til Mussolini og Hitler, til konsentrasjonsleire og holocaust. Nazistene brukte Nietzsche som sin yndlingsfilosof. Det er urettferdig mot Nietzsche, kanskje, men når man leser ham ser man at nazistene ikke var idioter. Det er absolutt et slektskap mellom tenkemåten.

Når det er sagt, trenger man slett ikke være nazist for å ha glede av Nietzsche. Dette er en tankekraft som tør stirre livsbetingelsene i hvitøyet. Han velger ingenting for at livet skal bli lettere å  leve, men tar alt så grusomt som det er. Det er en besettende kraft i tenkingen hans, og i tekstene hans. Det gjelder også i diktene, der jeg har valgt Das trunkne Lied, eller «fyllesangen». God forlystelse.

Das trunkene Lied

O Mensch! Gib Acht!
Was spricht die tiefe Mitternacht?
«Ich schlief, ich schlief —,
Aus tiefem Traum bin ich erwacht:—
Die Welt ist tief,
Und tiefer als der Tag gedacht.
Tief ist ihr Weh —,
Lust—tiefer noch als Herzeleid:
Weh spricht: Vergeh!
Doch alle Lust will Ewigkeit —,
— will tiefe, tiefe Ewigkeit!»

fra Ecce homo (1888)

Min oversettelse

Den drukne sang

O menneske! Gi akt!
Hva sier den dype natt?
«Jeg sover, jeg sover —,
Av dype drømmer er jeg vekket :—
Verden er dyp,
Og dypere enn dagen tenkte.
Dyp er dens vemod —,
Lyst — enda dypere enn hjertesorg:
Vemodet sier: Forgå!
Dog vil alle lyster evighet  —,
— vil dyp, dyp evighet!»

Kommentar til oversettelsen

Å oversette Lied trenger man kanskje ikke, Lied går på norsk også.

Jeg oversetter Weh med «vemod», etter først å ha brukt «ve» i linje 7. Årsaken er at ordet kommer igjen to linjer nedenfor, og der går det ikke med det norske «ve». Linje 8 har noen små utfordringer. Noch betyr vanligvis «enda» eller «ennå», og jeg forsøkte først en friere gjendiktning med «Lyst – dypere nok enn hjertesorg», men endte opp med en mer originaltro variant. Jeg oversetter Herzeleid med «hjertesorg», det beholder i alle fall ordet hjerte. Linje 8 er også atskillig mer elegant på tysk, der Weh og Vergeh både rimer og lydlig står svært nær hverandre.  Vemod og forgår gir ikke det samme.

Det er som jeg vil skrive den siste evighet med stor bokstav – vil dyp, dyp Evighet.

Kommentar til diktet

Jeg skriver i innledningen om Nietzsche som den første, sanne modernist. I enda større grad er han kanskje den første eksistensialist. En annen som kan gjøre krav på den betegnelsen, er dansken Søren Kirkegaard. Han skriver et sted at å gi seg hen til filosofien, er å kaste seg ut på 1000 favners dyp. Jeg har alltid sett på dette som en stor skrekk, at han uttrykker høydeskrekken og hjelpeløsheten av å svømme på toppen, mer enn at man bare kan få med seg overflaten der det finnes stor dybde.

Det er i alle fall min tolkning av Kirkegaard som passer her i diktet til Nietzsche. Dypet det er snakk om er ikke noe positivt dyp, og evigheten må ikke forstås som noe gledelig, men som en avgrunn. Dette er mennesket alene i natten, vekket fra sine drømmer, og stilt overfor livsbetingelsene.

Advertisements

2 thoughts on “Das trunkene Lied, av Friedrich Nietzsche

  1. Hei,

    Nietzsche…

    «Diktet kan også leses som kampen mellom livet og døden fra en dikter og filosof som ender sitt liv i selvmordet».

    Hvor i allverden har du dette fra, at N. begikk selvmord??

    Mvh,

    Robin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s