Sonett 37, av William Shakespeare – As a decrepit father father takes delight

William Shakespeare er en renessansekunstner. Ordet renessanse er som alle vet fransk for «gjenfødelse» (hva ikke alle vet, eller lurer på, er hvorfor verden valgte det franske ordet, når renessansen vitterlig mest av alt var en italiensk prestasjon – svaret er at begrepet oppsto noen århundrer senere, og da av en franskmann!), og det man skulle gjenføde, var antikkens idealer. Jeg har mine to favorittland i verden, Russland og Italia, og beundrer begge landenes kunst. Med renessansen tenker jeg derfor først og fremst på den italienske renessansen med utgangspunkt i Firenze, der det særlig var malerkunsten, skulptur og arkitektur som var de dominerende kunstformene. De første spede renessansekunstverkene oppstår allerede fra siste halvdel av 1400-tallet, så da Shakespeare skriver sine sonetter nesten 150 år senere, har tradisjonen virkelig fått modnet seg.

Jeg ser derfor ikke William Shakespeare først og fremst som noen renessansekunstner. Hans teaterstykker sprenger i alle fall rammene for det klassiske teateret, i teateret er han sin egen retning, og kan kun kalles renessanse fordi det er fullkomment. På spørsmålet hvorfor verden aldri har klart å produsere en ny Shakespeare, den har jo hatt langt flere milliarder kandidater å plukke fra i ettertid, enn den lille gruppen skrivekyndige som fantes i London rundt 1600-tallet, hvorfor var det nettopp da og bare da en forfatter av Shakespears format oppsto og var virksom? På dette spørsmålet var det en gang en hovedfagsstudent ved Griegakademiet i Bergen som enkelt svarte meg at det var fordi Shakespeare var først, renessansekunstnerne var de første, og kunne derfor ta de vakreste og reneste motivene, temaene og virkemidlene i bruk. Hvis noen skulle gjøre det samme, ville det bare bli kopi, og romantikkens overdrevne følelser, modernismens pessismisme og postmodernismens kaos kan aldri bli helhetlig som renessansekunsten. Shakespeares sonetter kan ikke bli skrevet på ny.

Denne litt lange innledningen passer godt til nettopp denne sonetten, fordi den minner meg om kjærlighetsidealet fra antikken. Idealet finnes i Platon-dialogen «Symposium», den er virkelig verd å lese, og idealet er at den vakreste kjærligheten er den mellom en gammel mann, og en ung ungdom. En gammel mann vil si over 40, en ung mann vil si rundt 20. Den eldre mannen er på høyden i visdom og erfaring, den unge i kraft og skjønnhet. De første 126 sonettene i sonettesamlingen til Shakespeare er nettopp tilegnet den unge yndling. Jeg tenker mange ganger at dette gjør den renere, ingen av de 17 første sonettene ville for eksempel være mulig å tilegne en kvinne, da ville ønsket om at hun skulle få barn bli overskygget av at man selv ønsket å gi henne dette barnet. De 31 sonettene som følger tilegnet en kvinne, er ikke vakre på samme som sonettene til den skjønne ungdom. De er av en helt annen karakter.

Sonett 37 er helt tydelig på temaet at den gamle mannen nå har sin lykke i å beundre den skjønne ungdom.

Sonnet 37

As a decrepit father takes delight
To see his active child do deeds of youth,
So I, made lame by Fortune’s dearest spite,
Take all my comfort of thy worth and truth;
For whether beauty, birth, or wealth, or wit,
Or any of these all, or all, or more,
Entitled in thy parts, do crowned sit,
I make my love engrafted to this store:
So then I am not lame, poor, nor despis’d,
Whilst that this shadow doth such substance give
That I in thy abundance am suffic’d,
And by a part of all thy glory live.
Look what is best, that best I wish in thee:
This wish I have; then ten times happy me!

Min oversettelse

Som en avfeldig far finner glede
I å se hans aktive barn gjøre ungdoms gjerning
Så jeg, gjort lam av Fortunas kjæreste agg
Ta all min komfort av din verd og sannhet
For hvorvidt skjønnet, fødsel, eller rikdom, eller vidd
Eller noen av disse, eller alle, eller mer
Er titulert i deg, og sitter kronet
Jeg gjør min kjærlighet innpodet til denne overflod.
Slik at jeg ikke er lam, fattig, eller foraktet
Mens at denne skyggen gir slik substans
At jeg i ditt fravær er tilfreds
Og lever i en liten del av all din ære.
Se hva er best, det beste ønsker jeg i deg,
Dette ønsket har jeg; så ti ganger lykkeligere meg!

Kommentar til oversettelsen

Decrepit blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «utlevd, avfeldig, falleferdig, utslitt», jeg velger «avfeldig», meningen er at faren har blitt så gammel, at han ikke lenger kan finne glede i egne prestasjoner. Det han har kunnet gjøre, har han allerede gjort. Linje 2 og 3 underbygger denne tolkningen.

Beauty, birth, or wealth, or wit er regnet som adelsidealene, eller de fremste og naturlige egenskapene til aristokratiet. Før vår tid var det regnet som selvsagt at aristokratiet sto høyt over den jevne bonde, i rikdom, så vel som i forstand og skjønnhet. Entitled in thy parts skal bety enkelt sagt «er en del av deg», men entiteled, spiller på de aristokratiske verdiene i linje 5, og jeg prøver en oversettelse som beholder denne assosiasjonen. Store betyr selvfølgelig «forråd, magasin, lager», men en slik oversettelse gjør ikke meningen helt klar, synes jeg, og velger i stedet «overflod». Meningen i linje 5-8 er fortsatt litt uklar, synes jeg, i min norske oversettelse. Det skal være at poeten skriver seg selv også inn i den skjønne ungdoms gode egenskaper, slik at poeten også får nyte godt av dem.

Linjene 9 og 10 har referanser som er verd å være oppmerksom på. Lame står i linje 3 i denne sonetten, despised hører til den meget vakre sonett 29  (linjen yet in this thoughts myself almost despising, nr 9) og det dristige bildet å gi skygger (shadow) substans (substance) har mange paralleller, hvorav jeg kjenner best «We are the substance that dreams are made of», fra Shakespeares siste teatrstykke, The tempest. Her i denne sonetten er det skyggen til den elskede ungdom som gir den elskende poeten substans, altså bare egenskapene hans gir den elskende konkret glede.

This wish I have er i min utmerkede hovedkilde (som jeg i arbeidet med oversettelsen av denne sonetten har måttet bruke enda mer enn vanlig, jeg skal ikke ta æren for det den har gitt meg) forklart med «mitt ønske er oppfylt» (my wish is granted). Meningen på norsk vil da bli «mitt ønske er oppfylt, så jeg er 10 ganger lykkeligere enn meg selv», altså den elskende er 10 ganger lykkeligere enn han ellers ville vært, fordi han har den elskede, og kan hente sin lykke fra ham.

Kommentar til sonetten

Dette er altså en av de sonettene hvor det kommer tydeligst frem at den elskende poeten nå er en gammel mann, og at han nå finner sin glede i kjærligheten til den skjønne ungdommen. William Shakespeare er født i 1564, så da Quarto-utgaven av sonettene kommer ut i 1609, er han 45 år gammel. Siden sonettene er skrevet tidligere, er han akkurat i den rette alderen for den fullkomne antikke kjærligheten.

For den som ikke synes det er så spennende med gamle menn som elsker unge gutter, er det bare å ta for seg de øvrige virkemidlene Shakespeare bruker. Han viser sin kjærlighet ved å redusere seg selv, og opphøye den elskede. Og ved å opphøye den elskede, for han også løftet seg selv opp til herlige høyder, fordi han er så lykkelig i kjærligheten. Det er et meget brukt virkemiddel. Men på Shakespeares tid var det fortsatt nytt og friskt, brukt på den måten han gjør det, derfor får han det vakkert og friskt på en måte jeg mener det er umulig å få til i ettertid. Men Shakespeare gav oss rikelig av den, og denne sonetten er bare en av 154. Det finnes altså 153 andre, de fleste av dem like vakre og fullkomne som denne nummer 37.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s