Sonett 35, av William Shakespeare – No more be grieved at that which thou hast done

Vi har i dag kommet frem til sonett 35. Den fortsettter tematikken fra de to foregående, der den elskede har gjort en eller annen ukjent forbrytelse. Her i sonett 35 blir en del juridiske begrep brukt, men ikke uten at bibelske dimensjoner også blir åpnet for i linjene 5 – 8. Jeg leser ikke sonetten på jakt etter hva forbrytelsen må bestå i, men tolker den slik at den er noe slikt som at den elskendes kjærlighet ikke blir gjengjeldt, eller en annen slik forbrytelse i følelser.

Sonnet 35

No more be grieved at that which thou hast done:
Roses have thorns, and silver fountains mud:
Clouds and eclipses stain both moon and sun,
And loathsome canker lives in sweetest bud.
All men make faults, and even I in this,
Authorizing thy trespass with compare,
Myself corrupting, salving thy amiss,
Excusing thy sins more than thy sins are;
For to thy sensual fault I bring in sense,
Thy adverse party is thy advocate,
And ‘gainst myself a lawful plea commence:
Such civil war is in my love and hate,
That I an accessary needs must be,
To that sweet thief which sourly robs from me.

Min oversettelse

Føl ingen sorg mer for hva du har gjort
Roser har torner, og sølvårene gjørme
Skyer og formørkelser flekker til måne og sol
Og avskyelig kreft bor i den vakreste spire
Alle gjør feil, til og med jeg i det
Jeg autoriserer dine synder med sammenligninger
Korrumperer meg selv med å salve dine feil
Unnskylder dine synder mer enn syndene er
For til din sanselige ugjerning bringer jeg inn fornuft
Din motpart er din advokat
Og i mot meg selv begynner en rettslig begjæring
Slik en borgerkrig var i min kjærlighet og hat
At jeg er tvunget til å være medskyldig
Med den søte tyv som stjeler surt fra meg.

Kommentar til oversettelsen

Fountains i silver fountains betyr kilde eller åre. Meningen i verselinjen er at som rosene har torner, må man også fjerne noe gjørme for å komme frem til sølvet. Eclipse er formørkelse eller solformørkelse, eller det fenomen der noen av himmellegemene kommer i skyggen av noen av de andre. Det lar seg ikke så lett oversette elegant til norsk i et dikt. Stain er et ord som inneholder mer enn det norske «flekker til», som jeg har valgt, men jeg tenkte jeg måtte ha et ord som får frem noen av den konkrete betydningen i setningen. Skyer og solformørkelser skygger for solen, og det gjør også her i overført betydning skam på den (og på månen). Loathsome er også et ord der man kan velge mellom et par kraftfulle oversettelser, og må velge en av dem. Canker blir ikke oversatt i alle ordlistene på nettet, men det er en slags form for «plantekreft», eller «plantesykdom».

Trespass betyr vanligvis «inntreden» eller «inntregning», her skal det i følge Dr. Ledger og hans utmerkede nettside oversettes med «synder». Et enklere ord for authorizing kunne her vært «rettferdiggjør» (eng justify), etter en eldre mening med ordet. Jeg mener «autorisere» virker like fremmed på norsk, som authorizing på engelsk, og bruker derfor dette upoetiske ordet. Verbet corrupt oversettes i følge blå ordbok fra kunnskapsforlaget med «skjemme, forderve, forfalske, forføre; korrumpere, bestikke; forvanske; forderves, bli skjemt, råtne» og flere andre alternativ. Det er kanskje litt feigt å velge «korrumpere», som vel er det ordet blant alternativene hvor meningen for nordmenn flest er mest uklar. Leseren ser hva jeg ellers kunne valgt. Salving thy amiss skal bety å dempe eller å unnskylde feilene dine, altså ved å «salve dem», det vil si «lindre dem». Jeg mener «salve feilene» like godt kan brukes på norsk, som på engelsk.

Sensual fault er en synd eller forbrytelse som involverer noen av de fem sansene, en forbrytelse av lyst eller begjær. Forbrytelse er forresten et forferdelig ord, poetisk, her, og jeg skulle gjerne valgt «lovbrudd», men da syntes jeg det ble litt for konkret. Adverse party er motpart i rettslig sammenheng. Commence betyr «begynner» eller «tar til», lawful plea skulle være greit oversatt med «rettslig begjæring», plea er partsinnlegg i en rettssak.

I den siste linjen er det viktig å få frem motsetning mellom sweet og sourly, så jeg skriver «stjeler surt» selv om det ikke gir så altfor god mening på norsk.

Kommentar til sonetten

Nøkkelen for min tolkning av sonetten ligger i siste linje. Når poeten skriver at den elskede sourly robs from me, leser jeg det slik at han stjeler noe innvendig, sjelelig, fra følelseslivet. Det kan for eksempel være at når den elskende elsker så sterkt, så forsvinner følelsene og tankene ut, og den elskende blir redusert, særlig når følelsene ikke blir ordentlig gjengjeldt. Slik gir det også mening til innledningslinjene, der alt som er skjønt, også har sin negative side, eller ikke alltid er så skjønt som det pleier. Det gir også god mening at disse syndene til den elskede enkelt blir tilgitt, for det er selvsagt at den som fortsatt elsker, lett tilgir alle feil og ugjerninger fra den elskede, så lenge kjærligheten består. Hvordan han stiller seg selv frem som forbryteren i linje 5-8 passer også fint inn i en slik lesning, den elskende har ingen problemer med å ta på seg feil den elskede har gjort, og si at det er en selv som har feil, om det er åpenbart at det er den elskede som har gjort den. Det blir også vakkert hvordan offeret, altså den lidende elskende, selv går inn med tappert forsvar av den elskede, som altså i min tolkning ikke bryr seg, og den elskende veksler mellom kjærlighet og hat i en civil war. Det gir alt sammen god mening for meg, og sonetten blir vakker å lese. Så hva mer kan man forlange?

Advertisements

One thought on “Sonett 35, av William Shakespeare – No more be grieved at that which thou hast done

  1. heia :) takk skal du ha :) kan du hjelpe meg å oversette denne til norsk?
    Ah, dear Juliet,
    Why art thou yet so fair? shall I believe
    That unsubstantial death is amorous,
    And that the lean abhorred monster keeps
    Thee here in dark to be his paramour?
    For fear of that, I still will stay with thee;
    And never from this palace of dim night
    Depart again: here, here will I remain
    With worms that are thy chamber-maids; O, here
    Will I set up my everlasting rest,
    And shake the yoke of inauspicious stars
    From this world-wearied flesh. Eyes, look your last!
    Arms, take your last embrace! and, lips, O you
    The doors of breath, seal with a righteous kiss
    A dateless bargain to engrossing death!
    Come, bitter conduct, come, unsavoury guide!
    Thou desperate pilot, now at once run on
    The dashing rocks thy sea-sick weary bark!
    Here’s to my love!

    det er scene 2, act 2 :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s