Sonett 29, av William Shakespeare – When in disgrace with fortune and men’s eyes

Dette er ingenting mindre enn min favoritt blant sonettene til Shakespeare. Ideen bak den er enkel, men den er ingen steder jeg kjenner så nydelig uttrykt som her. Hvem har vel ikke hverdagslig sagt at «jeg ville ikke byttet med kongen» en eller annen gang, uten at det skal være noen stor visdom forbundet med det. Det samme gjelder i et kjærlighetsforhold, der man mange ganger både kan tenke og si at sammen med den man elsker, kan ikke lykken være større. Så lenge jeg er med han eller henne, har jeg det godt.

Sonett 29 uttrykker akkurat denne tanken. Og virkemiddelet er også det enkleste og mest naturlige når man skal skrive lyrikk bygget på den. Det er kontrast mellom hvordan han føler seg egentlig, eller når han har det aller verst, og hvordan han føler seg når han tenker på den elskede.

Man kan dele sonetten opp i tre deler.

De åtte første linjene går med til å beskrive den misebrable selvfølelsen en elskende av og til kan ha. Han føler seg i unåde med både lykken og andre mennesker, han er alene og vet at ingen vil høre eller bry seg om hans klager og elendige situasjon. Han forbanner seg selv og livet han lever, «hvorfor skulle jeg bli akkurat jeg», er et naturlig spørsmål for ham å stille. Det er de fire første linjene. De fire neste går med til å beskrive de andre og bedre, som han gjerne skulle være. De har større sjanser, mer håp, har lett for å få venner, og har mange av dem. De har også evner og talenter, kan sette seg mål og nå dem. Det kunne være et tenåringsdikt, om det ikke var så overjordisk uttrykt.

Den neste delen blir brukt til å bygge opp til den nesten himmelske konklusjonen. «Himmelsk» er ikke et tilfeldig valgt ord, her, Shakespeare bruker det selv, og det like før konklusjonen skal komme. Poeten står da ved himmelens port, og det fordi han er i ferd med å tenke på den han elsker. Kontrasten blir slående til elendigheten i første del, og virkningen er «sluggering», som jeg ville sagt det på engelsk. Det går rett i hjertet på meg.

Sonnet 29

When in disgrace with fortune and men’s eyes
I all alone beweep my outcast state,
And trouble deaf heaven with my bootless cries,
And look upon myself, and curse my fate,
Wishing me like to one more rich in hope,
Featured like him, like him with friends possessed,
Desiring this man’s art, and that man’s scope,
With what I most enjoy contented least;
Yet in these thoughts my self almost despising,
Haply I think on thee, and then my state,
Like to the lark at break of day arising
From sullen earth, sings hymns at heaven’s gate;
For thy sweet love remembered such wealth brings
That then I scorn to change my state with kings.

Min oversettelse

Når jeg i unåde med lykken og menns øyne
Helt alene gråter over min usle tilværelse
Og bryr den døve himmelen med mine fåfengte skrik
Og ser på meg selv, og forbanner min skjebne.
Ønsker meg lik en med rikere muligheter,
Med trekk som den, som den som har venner
Higer etter denne mannens kunst, denne mannens mål
Med hva jeg liker mest inneholder minst
Selv i disse tankene når jeg forakter meg selv
Lykkelig jeg tenker på deg, og så mitt liv
Som lerken når den nye dag oppstiger
Fra den usle jord, synger hymner ved himmelens port.
For tanken på din herlige kjærlighet gir meg sånn rikdom
At jeg ville ikke byttet min plass med konger.

Kommentar til oversettelsen

Jeg oversetter hope med «muligheter», det betyr selvfølgelig «håp». En av utfordringene i sonetten er å få til en elegant oversettelse av linje 6, featured betyr «med trekk», men meningen blir med det ikke helt klar på norsk, synes jeg. Posessed betyr enkelt og greit «besitte» eller «inneha», men «inneha venner» fungerer dårlig, og jeg valgte den enklest mulige utvei. 

Kommentar til sonetten

Det er mange lesninger av sonetten, mange måter å lese den på og med det tenke på den. Den er musikalsk, der første del er mørke toner nede i bassregisteret, her er det usselt og mørkt. Så stiger det i linje 9 til 12, og ved konklusjonen er tonen så lys og vakker som den kan bli. Det musikalske stemmer også med det at akkurat her er det lerken synger hymner, og det ved himmelens port. Og hvilken hymne er det den synger? At tanken på den elskede gir sånn rikdom at kongen selv ikke er rikere.

Ordentlig nærlesing av sonetten viser også at første del har mørkere vokaler, her er overvekt av «o», «ou» og «oo», mens mot slutten overtar de lyseste med «ee», «a» (med engelsk uttale ‘ai’) og «i». Legg også merke til hvordan første del har ord med lyder som liksom må spyttes ut, mye «t», «st» og «rs», den engelske vokallyden i «curse» er jo også lik med lyden man lager når man kaster opp. I konklusjonen er det s’er som kan holdes lenge i ord med lange vokaler som kan synges lenge, og de lengste er alltid en i-lyd, aller lengst i ordene sweet, brings og kings. Ordene passer godt inn i effekten.  Sweet er jo det aller vakreste ordet, med å holde på brings får man følelse av at det ikke holder opp, det blir hele tiden brakt nye rikdommer til. Og kings er nøkkelordet, den miserable elskeren blir selv en konge i tanken på den elskede.

Få steder kommer sonetterytmen så klart til sin rett som her, som i konklusjonen. That then I scorn to change my state, blir lest raskt, og så kan man ta en pause, før with kings. Husk at alt dette foregår i lyse toner og lerkesang ved himmelensport. Jeg kjenner ingen bedre sonett. Dette er min favoritt. God lesning!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s