Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s