Francesca, av Ezra Pound

Idag blir det postet et riktig flott dikt, men jeg har ikke tid til å behandle det skikkelig på denne siden av sommeren. Så mesteparten av arbeidet med denne posten er gjort i ettertid. Diktet er skrevet av den modernistiske og nesten statsløse poeten, Ezra Pound (1885-1972),  og det er usedvanlig kraftfullt dikt med de enkle virkemidlene som blir brukt. Se bare hvordan «alone» blir stående alene, i siste linje, og kan bety så mye. Jeg skal skrive mer og oversette senere. Men for en størrelse som Ezra Pound er det også på sin plass med en grundigere forfatterpresentasjon.

Ezra Pound – Modernist, fascist og elitist

Ezra  Pound ble født i småbyen Haily, Idaho, i en vanlig middelklassefamilie. Familien flyttet snart til utkantsstrøkene av storbyen Philadelphia, hvor Enzra Pound bodde til han begynte på studiene sine ved universitetet i Pennsylvania. Han studerte der klassiske fag som latinsk og gresk, og kom i kontakt med senere modernister, hvorav William Carlos Williams er den mest kjente. Ezra Pound reiste så til Europa, og fartet rundt blant annet litt i Italia i Venezia, og i Spania, Gibraltar.

Året Ezra Pound reiste til Europa var 1908. Den litterære strømningen var modernistisk, man hadde forlatt den selverklært objektive realismen, til fordel for en mer subjektiv måte å skrive på. Klart og rent språk var også erstattet av større kraft i virkemidlene, og en mer dristig billedbruk. Politisk var man på vei mot første verdenskrig, kommunisme og fascisme, mellomkrigstidens økonomiske krise og kulturelle forfall, og kuliminasjonen av alt som er galt med katastrofen andre verdenskrig. Det skulle bli litt av et krasj da de modernistiske kunstnerne skulle møte denne virkeligheten. Og Ezra Pound utmerket seg ved å  være den mest kompromissløse av alle. Ved siden av ham vil en mann som vår egen Knut Hamsun se ut som en vaklende svekling.

Jeg vil gjerne skrive litt om modernismen for å sette Ezra Pound riktig inn i den, og med det kunne forklare diktet vi senere skal se på. Man kan dele modernismen opp i to retninger. Den ene er elitemodernismen, der man fortsatt skulle skrive klassikere, referere til andre verk åpent og skjult, og stille de samme kravene til en godt dannet leser som man gjorde det i antikken. Den andre er den folkelige modernismen, der hverdagsmannen både skulle kunne være leser og aktør. Storverkene Ulysses, av James Joyce, og The waste land, av T. S. Elliot er gode eksempler på det jeg mener med elitemodernisme, de lar seg ikke lese uten veiledning, og man skal være uvanlig godt utdannet for å få med seg og forstå alle referansene. Diktet This is just to say, som jeg selv har postet her på bloggen, er et godt eksempel på hverdagsmodernismen, eller den folkelige modernismen. Dette diktet er bare plommer i et kjøleskap.

Ezra Pound hørte til kretsen av elitister. Han mente kunsten kunne tjene til forsvar for samfunnets forfall, og mente som en selvfølge at kunsten var viktigere enn noen skarve menneskeliv. Således var ikke andre verdenskrig noen katastrofe fordi det var så mange som døde der, men fordi det markerte høydepunktet for mangelen på kulturell dannelse. Kunsten som ble presentert på denne tiden var noe elendig makkverk.

Mellomkrigstiden var preioden for de totalitære regimer i Europa. Og bemerkelsesverdig mange kunstnere var ganske så uforbeholdne i sin støtte til diktatorer som drepte millioner. Jeg synes ikke det er så mye verre å støtte Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland, enn det er å støtte Stalins Russland. Fra en uskyldig verden som vi lever i idag, er det likevel utrolig at klodens mest intelligente mennesker kunne støtte jødehat, arbeidsleire og tvangskollektivisering.

Francesca

You came in out of the night
And there were flowers in your hand,
Now you will come out of a confusion of people,
Out of a turmoil of speech about you.

I who have seen you amid the primal things
Was angry when they spoke your name
In ordinary places.
I would that the cool waves might flow over my mind,
And that the world should dry as a dead leaf,
Or as a dandelion see-pod and be swept away,
So that I might find you again,
Alone.

Min oversettelse

Francesca

Du kom inn ut av natten
Og det var blomster i din hånd,
Nå vil du komme ut av en forvirring av mennesker,
Ut av en uro av snakk om deg.

Jeg som har sett deg midt blant de opphavlige ting
Var sint da de sa ditt navn
På dagligdagse steder.
Jeg ville at de kjølige bølger skulle flyte over mitt sinn,
Og at verden skulle tørke som et dødt løv,
Eller som en løvetann frø og bli feid avsted,
Slik at jeg kan finne deg igjen,
Alene.

Kommentar til oversettelsen

Den tilsynelatende enkle oversettelsen har en utfordring med dandelion see-pod, der dandelion er «løvetann», og pod kan oversettes med belg, skjelm, skolm eller flokk, (fiske-)stim i følge Kunnskapsforlagets ordbøker. Jeg er ikke sikker på hva Pound kan ha ment med see-pod, og prøver foreløpig med «frø», uten at jeg kan tro at det kan treffe helt.

Kommentar til diktet

Dette er et modernistisk dikt på alle måter. Det er ingen rim, ingen fast rytme og det er krevende å lese. Jeg leser det som om det er skrevet til en kvinne, og at det er et slags kjærlighetsdikt, men det er slett ikke opplagt at det skal være det. Jeg leser det også som et uttrykk for ensomhet blant mennesker, altså ensomheten man kan føle selv om man er omringet av andre, et motiv som passer godt for modernismen og for mennesker i det moderne liv. Hvis man kan gå med på at det handler om en kvinne, så kommer hun altså ut av natten med blomster i hendene. Det er noe som er vakkert, og det kan også være en gave. Samtidig er det om nettene drømmene foregår, så det kan alt sammen være en drøm også, eller bare et minne.

Den samme kvinnen kommer så ut av en forvirring eller forveksling av mennesker, denne ene kvinnen lar seg ikke finne slik hun var, som det opphavlige. Hun trer frem når det er snakk om henne, en slags drømmekvinne, men dette kan jo aldri være ordentlig. Hun kommer ut av «uroen», av turmoil, og denne uroen består av snakket om henne. Dette kan også være elitemodernistens savn av en Helena, eller andre rene, vakre kvinner fra den klassiske litteraturen og mytologien. Hvor finner man slike kvinner i den moderne verden, i storbyen?

Og så begynner man å si navnet hennes, på vanlige, hverdagslige eller dagligdagse steder (alt ligger i ordet ordinary). Det er det verste som kan skje for en opphøyd modernist som Ezra Pound, man forflater ikke skjønnheten ved å nevne den på upassende steder. Det opphøyde og hellige skal forbli det.

Poeten uttrykker da ønsket om at hele verden skal tørke bort, blåse bort, bli til intet, slik at han kan ha sin skjønnhet i fred. Virkningen av det enslige ordet Alone i siste setning er enorm.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s