My heart’s in the highlands, av Robert Burns

Forrige søndag på hovedbloggen gikk jeg gjennom platen Time out of mind, av Bob Dylan, der sangen «Highlands» er avslutningssporet. Referansen til Robert Burns (1759 – 1796) dikt fra slutten av 1700-tallet er åpenbar, og jeg lovet  å se nærmere på diktet på poesibloggen i dag, som jeg nå skal gjøre.

Robert Burns er Skottlands udiskutable nasjonalpoet. Han skrev på skotsk, et språk som var regnet som lite egnet for høyere litteratur. Temaene og motivene var også hentet fra den skotske natur og det skotske folk. Dagens dikt er et utmerket eksempel, andre berømte er Auld lang syne, Green grow the rashes og ømme My love is like a red, red rose. Diktene har ikke bare tema og motiv fra Skottland, de skal også fange den skotske nasjonalkarakteren. Sånn sett er Burns flere tiår forut for sin tid, med sterke nasjonalromantiske innslag i en periode hvor de forfinede idealene fra klassisismen rådet.

Burns hører til de egentlig ganske mange høyt skattede poeter som døde tidlig. Han ble 37 år, nøyaktig det samme som russernes nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin, og vår egen Henrik Wergeland. Begge disse kom imidlertid lettere til tingene enn Burns gjorde. Han var født inn i en fattig bondefamilie, foreldrene William og Agnes var det vi på norsk ville kalle husmenn. Stedet var Alloway, nær Ayr i Ayrshire i det vestlige Skottland. Tross fattigdommen hadde Burns tilgang på mye av den engelske og skotske nasjonallitteraturen, og gjorde seg ganske belest i sin barndom og ungdom. Hans forsøk på å skrive diktene sine på engelsk resulterte i ganske konvensjonelle dikt, i de tradisjonelle og gjeldende rytme- og versemønstre. Det var når han begynte å bruke sitt eget språk, det skotske, han tok diktningen til et mesterskap.

Hans egentlige debut var Poems – chifley in the scottish dialect, Kilmarnock edition, kom ut i 1786. Den ble en umiddelbar suksess. Burns vant også i sin levetid ry for å være Skottlands nasjonalskald. Men det kan ikke måle seg med ettermælet han har fått. Hvert år er det tusenvis av såkalte «Burnsians», som valvarter til hans fødested eller andre steder han besøkte i sitt liv. For eksempel er det populært å følge hans ferd fra Perth opp til Peterhead, og ned igjen til Edinburgh. Dette var en reise Burns gjorde i 1787, og som resulterte i flere dikt og dagboksnotater.

Det er også herfra inspirasjonen til dagens dikt kommer. Det er egentlig ikke et dikt, det er en sang, skrevet til en tradisjonell skotsk melodi og selvfølgelig tilgjengelig på youtube og andre nettsteder. Rekkefølgen på strofene er ikke overalt den samme, sunget blir gjerne første og siste strofe satt som nummer 2 og 4, og brukt som refreng.

My Heart’s In The Highlands

My heart’s in the Highlands, my heart is not here,
My heart’s in the Highlands, a-chasing the deer;
Chasing the wild-deer, and following the roe,
My heart’s in the Highlands, wherever I go.

Farewell to the Highlands, farewell to the North,
The birth-place of Valour, the country of Worth ;
Wherever I wander, wherever I rove,
The hills of the Highlands for ever I love.

Farewell to the mountains, high-cover’d with snow,
Farewell to the straths and green vallies below;
Farewell to the forests and wild-hanging woods,
Farewell to the torrents and loud-pouring floods.

My heart’s in the Highlands, my heart is not here,
My heart’s in the Highlands, a-chasing the deer;
Chasing the wild-deer, and following the roe,
My heart’s in the Highlands, wherever I go.

1789

Min oversettelse

Mitt hjerte er i høylandet

Mitt hjerte er i høylandet, mitt hjerte er ikke her,
Mitt hjerte er i høylandet, jager et hjortedyr;
Jagende villhjorten, i følge med rådyret,
Mitt hjerte er i høylandet, hvor enn jeg måtte gå.

Farvel til høylandet, farvel til det høye nord,
Fødested av Tapperhet, landet av Verdi;
Hvorhen jeg enn vandrer, hvor jeg streifer forbi,
Bakkene i høylandet vil jeg alltid elske.

Farvel til fjellene, dekket med snø,
Farvel til elvedalen og de grønne daler nedenunder;
Farvel til skogene og de hengende trær,
Farvel til strykene og de brusende elver.

Mitt hjerte er i høylandet, mitt hjerte er ikke her,
Mitt hjerte er i høylandet, jager et hjortedyr;
Jager villhjorten, og følger rådyret,
Mitt hjerte er i høylandet, hvor enn jeg måtte gå.

Kommentar til oversettelsen

Roe er rådyr. Deer har ordspill med dear, «kjære». Den engelske presensformen chasing, following, brukt om handlinger som pågår er som man vet veldig vanlig. På norsk virker tilsvarende noen ganger kunstig, særlig om et ord som «følger», «følgende betyr hos oss noe annet. Det gjør mange ganger engelsk vanskelig å oversette skikkelig, selv om det er et språk som ligger nær norsk.

Valour eller Valor er «tapperhet». Det tar seg ikke ut å bryte faste sammensetninger og gjentakelser i dikt, men hva skal man gjøre med The birth-place of Valour, the country of Worth? I originalen blir ordene og verdiene meislet ut, det er vanskelig å gjøre det like kraftfullt på norsk: «Fødested av tapperhet, landet av verdi» er det nærmeste, og den jeg har landet på. Rove er «vandre omkring, flakke, streife».

Straths er en dal dannet av elver. Torrent er vann som strømmer i voldsomme mengder, som det gjør i elver ned bratte fjellsider, det vi på norsk kaller stryk.

Kommentar til diktet

Diktet kan leses direkte og det kan leses med en del skjult betydning. Det er en folkelig sang, med enkel rim og rytme. To og to linjer rimer, Jambiske rytmer går igjen, trykket på andre stavelse og trykktung utgang. Store deler av Skottland består av høyland, sånn mellom 4-500 og opp mot 1000 meter, med et landskap som ligner veldig på det norske. Fjellene med snø på og daler dannet av elver er karakteristiske landskapsbeskrivelser, som også det at elvene ofte renner i strie strømmer er det. Egenskapene tapperhet (valour) og verdi (Worth) blir holdt høyt i Skottland. Heltedyrkelsen er ofte av personer som har utmerket seg med sitt mot og sin kampvilje. Det passer også for et land som gjennom store deler av sin historie har vært underlegne England, og alltid har ønsket å stå opp mot sin storebror og hevde sin egen verdi.

Diktet inviterer også til å lese noen av ordene symbolsk. Mitt hjerte kan være en kvinne,  å jage en hjort og følge et rådyr kan også være å jage eller følge en kvinne. Det fantes også en slik highland Mary Campbell, blant Burns’ mange amorøse eventyr. De brusende elver og stryk blir da de ville og brusende følelser, han har i sammen med henne, det er i det minste mulig å holde en slik kvinne og minnet om henne i hodet, når man synger sangen. Det meste er jo mulig å assosiere med kvinner, de har jo mye å si i vårt liv.

Jeg tror imidlertid ikke det er vanlig å lese dette diktet så mye utover hva det er. Det er en hyllest til det skotske høylandet, den skotske identiteten, og savnet etter den rene natur når man er andre steder.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s