Sonett 20, av William Shakespeare – A woman’s face with nature’s own hand painted

I denne sonetten går Shakespeare for første gang til det seksuelle i kjærligheten. Det blir spesielt, all den tid kjærligheten går til en ung mann, og den homofile seksualiteten ikke er noen mulighet, eller ikke noe ønske.  Poeten skriver derfor ertende i siste linje, at kvinnene gjerne må benytte seg av hans kjærlighets redskap, så lenge det er han som får hans kjærlighet.

Sonnet 20

 A woman’s face with nature’s own hand painted,
Hast thou, the master mistress of my passion;
A woman’s gentle heart, but not acquainted
With shifting change, as is false women’s fashion:
An eye more bright than theirs, less false in rolling,
Gilding the object whereupon it gazeth;
A man in hue all hues in his controlling,
Which steals men’s eyes and women’s souls amazeth.
And for a woman wert thou first created;
Till Nature, as she wrought thee, fell a-doting,
And by addition me of thee defeated,
By adding one thing to my purpose nothing.
But since she prick’d thee out for women’s pleasure,
Mine be thy love and thy love’s use their treasure.

Min oversettelse

En kvinnes ansikt er teget med naturens egen hånd
Har du, mesterelskerinnen til min lidenskap
En kvinnes milde hjerte, men ikke forbundet
Med raske endringer, som er falske kvinners måte
Et øye mer skinnende enn deres, mindre falskt i rullingen
Glir med objektet som med det ser
En mann i farger som kontrollerer hele spekteret
Som stjeler menns øyne og forundrer kvinners sjel
Og til en kvinne var du først skap
Til Naturen, som hun skapte deg, falt pladask
Og i tillegg meg av deg beseiret
Ved å legge til en ting som ikke er noen nytte for meg
Men siden hun valgte deg ut for kvinners glede
La min bli din kjærlighet og din elskovs bruk deres skatt.

Kommentar til oversettelsen

 Det er den del utfordringer her. Dr. Ledger diskuterer inngående en bokstavgåte som den engelske originalen inneholder, på meg virker dette spekulativt, og jeg er heller ikke så nysgjerrig på hvem denne skjønnheten Shakespeare skriver til, er. En av nøklene til ordgåten, er linje 7, med hue og hues, i originalen stavet hew og hews, noe som kanskje kan stå for Henry og William Shakespeare. Jeg er ikke interessert i å forfølge den, setningen er vanskelig nok å oversette som den er. Løsningen jeg foreløpig har valgt, kommer neppe til å bli stående. Det gjelder også flere av de andre løsningene.

Kommentar til sonetten

Jeg har alltid sett på denne sonetten som ertende og spøkefull, og mener det er den humoristiske Shakespeare som her fører pennen. Jeg mener denne sonetten ikke er så inderlig, som de 19 foregående, her er mer leken og spøken. Om ikke, vil det være mulig å diskutere hva den egentlige kjærligheten består i, om den fysiske kjærlighete er nødt å være med, om den skal være fullkommen. Her ser poeten i alle fall ut til å være fornøyd med en ganske så psykisk, en kjærlighet som bare eksisterer i hans eget hode.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s