Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet

Forrige russiske dikt: Моим стихам, написанным так рано (Mine dikt, skrevet så tidlig), av M. I. Tsvetajeva

Russisk poesi i dag, av den russiske poeten Afanasij Fet (1822 – 1892), som norsk wikipedia ikke engang har laget side om. Det er rettet på av meg. Her er et flott dikt av ham, i originalen på russisk, og så transkribert, oversatt og gjendiktet, alt sammen, før det blir kommentert både oversettelsen og diktet.

Om poeten

Først vil jeg si litt om poeten, Afanasij Afanasievitsj Fet (russisk: Афанасий Афанасьевич Фет), en russisk dikter som sikkert ikke er så kjent i Norge, selv om navnet hans skulle være lett å huske. Det kommer fra hans tyske mor, Charlotta Foeth, som forlot sin første mann, Johann Foeth,  for å gifte seg med den russiske adelsmannen, Afanasij Sjensjin. Det var med denne Charlotta fikk sin sønn, Afanasij, i 1822, men siden ekteskapet ikke var gyldig og Afanasij med det ikke var ektefødt, fikk han verken adelsnavnet eller adelstittelen. Dermed måtte han ta det gamle navnet til moren, forenklet til Fet. Hele sitt liv kjempet Fet for å få godkjent adelstittelen og adelsnavnet sitt, men da han endelig fikk det i 1873, var han allerede så kjent som poeten Fet, at det nye navnet aldri riktig ble festet til ham.

Dette synes jeg er med på å gjøre Afanasij Fet til en riktig fascinerende og interessant, typisk russisk skikkelse, full av kontraster og motsetninger, og både tragisk og komisk på en gang. Som poet er han en av de reneste som finnes, med tro på kunsten for kunstens egen skyld, og med en mening om at kunstneren og verket var to helt forskjellige og atskilte ting, og måtte sees hver for seg. Det siste kan kanskje forklares, med at Fet som menneske opptrådte lite nobelt, eller kanskje var det nettopp nobelt han opptråde, for han gjorde absolutt alt som stod i hans makt, for å oppnå adelstittelen han mente han hadde krav på. Som menneske var dette øyensynlig mye viktigere for ham, enn hva han kunne oppnå i poesien.

I en tid da litteraturen og kunsten vendte seg bort fra de høye og flotte idealene, bort fra romantikken og den enda tidligere klassisismen, og over i det samfunnskritiske, hverdagslige, til realismen og den senere naturalismen, så går Fet et langt skritt tilbake og mener at kunsten skal tjene seg selv. Kunstneren skal heve seg over hverdagen og samfunnsmessige spørsmål, han skal ikke skildre tarveligheten som er, men heller det skjønne som kunne være. Vanligvis pleier slike som beveger seg i utakt med tiden å bli godt glemt, men vi i Norge hvor litteraturen nådde sitt høydepunkt nettopp med realismen og naturalismen, da vi hadde omtrent samtlige av våre store forrfattere på en gang, så var ikke strømningene i resten av verden fullt så entydige. I musikkens verden, for eksempel, var både Tsjaikovskij og vår egen Grieg aktive i siste halvdel av 1800-tallet, og de var romantikere gode som noen. Og jeg er blant dem som mener poesien har vel så mye å gjøre med musikken, som med den øvrige litteraturen med romaner og teaterstykker.

Nå skal det også sies at det blir litt rart for en sentral samfunnsaktør å ikke ta stilling til alle de spørsmål og omveltningene som foregikk i Russland den tiden Fet var aktiv, når han forhold seg nøytral til dem, måtte han også på en måte melde seg ut av samfunnslivet, noe han også gjorde. Han pådro seg også fiender og uvenner blant litteraturkritikerne, som mente at en kritisk litteratur var helt nødvendig for å bedre samfunnsforholdene, og at litteratur som ikke var kritisk, ikke hadde noe å melde. På den annen side fant han en på noen måter likesinnet i Lev Tolstoj, som litterært selvsagt står noen skulderhøyder over ham, noe Fet selv mindre enn noen ville protestere mot, men også Tolstoj mente som kjent at litteraturen måtte handle om noe høyere enn dagligdagse samfunnsspørsmål. For Tolstoj var det imidlertid hvordan man skulle leve og meningen med livet, mens Fet altså som en klassisk romantiker om noen skulle være fortjent det begrepet, mente at kunsten skulle tjene seg selv.

I kontrast til dette står altså Fets eget liv. Der han de første to tredjedelene bare forsøkte å oppnå adelstittelen, og for dette alene meldte seg inn i militæret i 1845, hvor han tjente til 1856, om jeg skal stole på kildene mine. I løpet av denne perioden forelsket han seg også i Maria Lazitsj, som gjengjeldte følelsene, men på grunn av finansielle problemer ikke kunne ekte ham. Hun døde i 1850, etter en så sjelden død som at hun ble brent til døde i sengen sin. Dette er også en episode som passer godt inn i Fets strabasiøse, og ikke helt vellykkede liv. Det blir liksom naturlig at han finner sin trøst i filosofen Schopenhauer, som han også introduserer for Tolstoj. Fet hadde nok passet inn i en annen tidsperiode, han burdet hett Sjensjin i den og vært adelig, og han skulle bare skrevet de samme diktene som han skrev i det livet han levde.

Følgende livsglade dikt har lite å gjøre med denne livshistorien, og det vi i alle fall må gi Fet rett i, er at dikteren og verket ikke må settes sammen. For ham er det to vidt forskjellige ting. Derfor forlater vi nå dikteren Fet, og går over til det herlige diktet, «Jeg har kommet til deg med en hilsen…»

Я пришел к тебе с приветом…

Я пришел к тебе с приветом,
Рассказать, что солнце встало,
Что оно горячим светом
По листам затрепетало;

Рассказать, что лес проснулся,
Весь проснулся, веткой каждой,
Каждой птицей встрепенулся
И весенней полон жаждой;

Рассказать, что с той же страстью,
Как вчера, пришел я снова,
Что душа все так же счастью
И тебе служить готова;

Рассказать, что отовсюду
На меня весельем веет,
Что не знаю, сам что буду
Петь,- но только песня зреет.
1843

Jeg har kommet til deg med en hilsen…

Jeg har kommet til deg med en hilsen
Å fortelle at solen har stått opp
At den skinner med varmt lys
I bladene har det begynt en skjelving;

Å fortelle at skogen har våknet,
Alt har våknet, hver en kvist
Hver en fugl er livnet opp
Full av tørst etter våren;

Å si at med samme lidenskap
Som i går er jeg kommet på ny,
At sjelen er helt klar
Til å tjene lykken og deg;

Å fortelle deg at fra alle steder
er det glede i luften til meg,
Å fortelle deg at jeg selv ikke vet
Hva jeg skal synge  – bare at en sang er moden.

1843

Transkripsjon og gjendiktning

Ja prisjol k tebje s privjetom…

Ja prisjol k tebje s privjetom,
Rasskazatj, sjto solntse vstalo,
Sjto ono gorjatsjim svetom
Po listam zaterpetalo;

Rasskazatj, sjto les prosnulsja,
Vesj prosnulsja, vetkoj kazjdoj,
Kazjdoj ptitsej vstrepenulsja
I vesennej polon zjazjdoj;

Rasskazatj, sjto s toj zje strastjio,
Kak vtsjera, prisjol ja snova,
Sjto dusja vsje tak zje sjastjio
I tebje sluzjitj gotova;

Rasskazatj, sjto otovsiodu
Na menja veseljem vejet,
Zjto ne znaio, sam sjto budu
Petj,- no tolko pesnja zrejet.

Med en hilsen til deg er jeg kommet…

Med en hilsen til deg er jeg kommet
For å si at solen er oppe
At dens varmende stråler har flommet
Over blader som ikke vil stoppe;

For å si at skogen ei sover,
Det har våknet alt, hver eneste kvist
Hver eneste fugl landet over
Har tørst etter våren så visst;

For å si jeg er kommet på ny
Med lidenskapen som før,
At sjelen på lykken vil by
Og tjene ditt gode humør;

For å si at fra alle steder
er det glede i luften for meg.
Jeg vet ikke hva sangen min heter
Kun at en sang er på vei.

Engelsk oversettelse til dette og andre dikt (med russisk original) av Fet finner dere her.

Om gjendiktningen

Jeg har prøvd å gjendikte dette diktet, som jeg selv ville diktet det, om jeg skulle bruke formen og innholdet til Fet. Her er det altså det lyriske, og ikke oversettelsen som er det viktigste. Diktet har 10 stavelser i første linje, siden stort sett 8, og det rimer i annenhver linje, kryssrim. Alt dette går ikke an å få med, men noe skal jeg nok klare. Resultatet blir en nokså fri gjendiktning, som fungerer på norsk, men som kanskje har mer av Eivind Salen enn Afanasij Fet i seg. Og det tror jeg kanskje ikke den gamle, fete adelsmann vil være så fornøyd med.

Kommentar til oversettelsen

горячим betyr varmt, og står i instrumental. Затрепетало er fortid i intetkjønn av det perfektive verbet затрепать, som betyr «beve» eller «skjelve».  Forstavelsen за- betyr vanligvis at noen har startet opp med noe, gått i gang med noe eller brutt i noe. По листам betyr i bladene, dativ flertal, og best oversatt til norsk blir det kanskje med «i bladene har det begynt å beve», eller den jeg valgte «i bladene har det begynt en skjelving». Jeg skulle gjerne hatt det aktive verbet aktivt også på norsk, men det lar seg ikke gjøre, med noen løsning jeg kan se.

Andre strofe har ikke de store utfrodringene, selv om originalen gjør utstrakt bruk av den frie ordstillingen, og kasusene for å vise hva som hører til hva. Встрепенулся er fortidsformen av det refleksive verbet встрепенутьс\, som betyr «livne opp» eller «(på ny) bli livlig», et herlig ord!
Tredje strofe har kanskje en fortolkningsutfordring, eller så er det bare jeg som er dårlig i russisk. Что душа все так же счастью/ И тебе служить готова; Ord for ord er dette greit, «at sjelen er alt eller helt», tak betyr slik, og zje er en partikkel som kan sammenlignes med vår «jo», i betydningen «det er jo klart», так же kan også bety «slik at». Men så er det hva som hører til hva, счастью betyr lykke, og står i dativ, slik at oversettelsen «til lykken» på norsk blir mulig. Det samme gjelder тебе, som betyr «deg», og også står i dativ, slik at det kan bli oversatt «til deg». служить готова betyr «klar til å tjene», og det må altså være «til deg og til lykken», eller klar til å tjene lykken og deg. Jeg tror jeg har funnet ut av fortolkningsutfordringen, men inntil jeg har hørt med noen innfødte russere, kan jeg ikke være riktig helt sikker.
отовсюду betyr strengt tatt fra overalt, sammensatt av от = fra og всюду = overalt. Веет er presens 3. pers sing av веять, som betyr vaie eller blåse, lufte, og det blir brukt i betydningen веет весной = det er vår i luften. Her er det altså весельем i luften, og det betyr lykke. Vakkert! зреет betyr moden, og bør oversettes slik, selv om de fleste engelske oversettelser jeg har sett, har noe sånt som «sang vil bli» eller «sang vil komme». Moden passer bedre, siden det er et ord som hører naturen til.

Kommentar til diktet
Dette er et overstadig lystig vårdikt. Man kjenner virkelig hjertet glede seg ved å lese det, selv i oversettelse, og selv i en fri gjendiktning som min. Det er selve våren som kommer med hilsen. «Jeg er her!»

Pusjkins beslektede vinterdikt finner dere her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s