Sonett 17, av William Shakespeare – Who will believe my verse in time to come

Dette er den sonetten jeg liker best av de som er postet så langt. Det er den siste av de som har at den skjønne skal føde en sønn som motiv, og de er også en del av sonettene som bruker den selvbevisste poeten, der versene også er i stand til å bevare den skjønne.

Sonnet 17

Who will believe my verse in time to come,
If it were fill’d with your most high deserts?
Though yet heaven knows it is but as a tomb
Which hides your life, and shows not half your parts.
If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’
So should my papers, yellow’d with their age,
Be scorn’d, like old men of less truth than tongue,
And your true rights be term’d a poet’s rage
And stretched metre of an antique song:
But were some child of yours alive that time,
You should live twice, in it, and in my rhyme.

Min oversettelse

Hvem vil tro på mine vers tider som kommer
Om de var fylt med din høyeste prising
Men himmelen vet at det er som en grav
Som skjuler ditt liv, og ikke engang viser halvparten frem
Hvis jeg kunne beskrive skjønnheten i dine øyne
Og i nye vers telle dine egenskaper
Så ville tider som kommer si: «Denne poeten lyver»
Slik himmelsk berøring har aldri berørt jordens overflate
Så skulle mine ark, gulnet av elde
Bli foraktet, som gamle menn med mindre sannhet enn tunge
Og dine sanne egenskaper bli kalt en poets villskap
Og strukken metrikk av en gammel sang
Men var et barn av deg i live den tid
Så ville du leve dobbelt, i det og i mine vers.

Kommentar til oversettelsen

Den skjønne sonetten byr på noen utfordringer i oversettelsen. Det er i originalen den har sin verdi. Jeg føler meg nesten i samme forhold til Shakespeare, som han føler seg i forhold til den skjønne ungdom han beskriver. Jeg kan ikke engang få frem halvparten, og kunne jeg det, ville alle trodd jeg overdrev, for så skjønt kan ingen skrive, som Shakespeare har gjort.

De første fire linjer har jeg oversatt for å få frem meningen, mer enn å vise frem ord for ord. Desert betyr vanligvis ørken, selvsagt, men her er meningen «prising» eller «verdi». I resten skulle det være greit hvordan jeg har tenkt.

Write i linje 5 kunne vært oversatt med «skrive» eller «beskrive», det første gir den direkte oversettelsen, det andre gir meningen. In fresh numbers number skal være «i friske (nye) vers» og «telle», altså den første «numbers» betegner rytmen eller metrikken i versene, den andre «number» betyr å telle. Jeg lener meg her til den russiske, prosaiske oversettelsen jeg av og til bruker. Også «touches» og «touched» i linje 8 kan volde hodebry for en oversetter. Blant flere alternativ velger jeg «berøring» og «berørt», en nokså direkte oversettelse, «vært på» eller «tilhørt» kunne vært brukt i den andre varianten.

Less truth then tongue ser grei ut når man leser den i farten på engelsk, men hva betyr det egentlig? I norsk oversettelse ser det rart ut, og rart er det kanskje på engelsk også. Ideen er foreslått å være gamle menn, som ikke har så mye å fare med lenger, men likevel ikke holder opp med å snakke.

Kommentar til sonetten

Som nevnt er det i den engelske originalen den vakre meningen kommer frem. De første fire linjene stiller et retorisk spørsmål, hvem vil være i stand til å tro på ham om poeten skrev sannheten om den skjønne ungdom han vil beskrive? Og han svarer selv at det han skriver, uansett hvor godt han får det til, ikke engang vil få frem halvparten av de kvalitetene og gode egenskapene skjønnheten innehar. Så kommer den fine setningen som setter så flott forholdet mellom versene og virkeligheten, If I could write the beauty of your eyes, hvis øynenes skjønnhet lot seg fange i en tekst, ja, tenk om noe slikt var mulig? I denne sonetten ville det bare føre til at kommende tider ville fordømme poeten som en løgner, fordi en slik skjønnhet aldri kan eksistere, den hører ikke jorden til. Dermed ville også versene bli kalt en poets villskap, eller rus, det ville være tilgjorte, strukne, vers, tilhørende en gammel sang, les gjerne foreldet. Men så kommer konklusjonen som her har form som en enkel løsning. Om den skjønne gav verden en etterkommer, så ville han leve dobbelt, både gjennom denne, og gjennom versene. Det ligger implisitt at ettertiden da vil se at poeten ikke lyver, at en slik skjønnhet faktisk har eksistert og til og med fortsatt eksisterer. Merk at virkeligheten nå er sidestilt med versene, poeten undergraver ikke lenger seg selv, men holder eksistensen i versene også som verdifull. Og ettertiden har jo vist at det er i versene denne skjønnheten huskes best. Og fullendt blir det med det at ingen riktig vet hvem denne skjønnheten egentlig var.

Min gjendiktning

Fra 2017 har jeg satt meg fore også å gjendikte sonettene. Det er et arbeid som naturlig nok vil ta litt tid, og som det ikke er sikkert vil bli ferdig. Den jambiske versefoten er nesten umulig å få til på norsk, og det varierer litt fra gjendiktning til gjendiktning hvordan jeg forsøker å kompensere. I denne gjendiktningen har målet vært tykktung utgang, rimene på plass og ti stavelser i hver linje. Selv dette har ikke latt seg gjøre å få konsekvent.

Sonett 17

Hvem vil tro mine vers i tid herav
Om de var fylt med din høyeste pris
Himmelen vet det er bare en grav
Som skjuler deg, får ei halvparten vist
Kunne jeg skrive dine skjøne øyne
I friske vers la din ynde bli hørt
Ville man sagt han her farer med løgn
Slik himmelske strøk har ei jorden berørt
Så skulle mitt ark blitt gult og gammelt
Foraktes som de med mer snakk, enn sant
Og den sanne deg kalt poetens rangel
Og strukken metrikk av en gammel sang
Men var et barn av deg i live den tid
Så levde du dobbelt, i det og mitt rim.

 

Reklamer

2 tanker om “Sonett 17, av William Shakespeare – Who will believe my verse in time to come

  1. Må bare si at jeg ikke er en stor kjenner av Shakespear, men jeg synes dette er et stykke nydelig kunst. Akter å lese mer av ham, men på inneværende stadie må jeg i all min uvitenhet bare bøye meg i støvet. Både sonnet 17 og 18 har næret meg en glede å lese.

    Dette er praktfullt, og takk for innsynet du her gir!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s