Berre dagar seinare, av Hilde Myklebust

Denne posten er blitt flyttet litt på etter som bloggen er blitt utarbeidet. Nå har den kommet dit den hører hjemme og vil fobli, til søndagsposten, første søndag i måneden, der en norsk lyriker vil bli presentert. Stedet den kom fra, 15. januar, er erstattet med en ny post. Siden jeg hver dag skal poste et dikt, har jeg lagt til et dikt nederst, etter anmeldelsen

I dag kommer en anmeldelse her på poesibloggen. Det er Hilde Myklebust, min venninne fra studiedagene i Bergen, som i 2005 gav ut en diktsamling på Samlaget forlag. Den het «Berre dagar seinare», og jeg skrev raskt en anmeldelse jeg forsøkte å få trykket rundt omkring. Men ingen ville ha den, så da ble den liggende frem til nå, hvor jeg selv er blitt redaktør og selv kan bestemme hva som skal ut.

Det passe godt å poste denne gamle anmeldelsen nå. Hilde kommer nettopp nå i år med en ny bok, «Søkk», heter den, og jeg skal snart kjøpe den til meg selv som en overraskende og fin julegave fra bestemor. Inntil da…

Berre dagar seinare

En anmeldelse av Eivind Salen

 

Det er ikke uventet at Hilde Myklebust debuterer på samlaget med forlagets første diktsamling fra en debutant. Hun fikk mange lovord for diktene sine under studietiden ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og hun vant Olav H. Hauge konkurransen for unge lyrikere i fjor. Der hadde samlaget folk i juryen. Denne har kanskje latt seg gripe av Myklebusts spennvidde mellom tradisjonelle lyriske tema og en moderne presentasjonsform. Diktene kretser om klassiske spørsmål som det forgjengelige i alle ting, og naturens runddans av fødsel og død. Dette er landlige dikt, det lyriske ’jeg’ driver gardsbruk og forsøker å finne sin plass i naturen, som om industrialiseringen aldri har forekommet. Men det er med den moderne lyrikkens stemninger og virkemidler det blir gjort. Resultatet er et lyrisk ’jeg’ som vakler og føler seg utilstrekkelig i forhold til de utfordringene det står utenfor. Det viser seg på forskjellig måte i hver av diktsamlingens fire deler. I første del er konflikten mellom det evige og det forgjengelige tydeligst. For eksempel i titteldiktet for samlingen, hvor jeg’et finner et sauekadaver: med kjøtet fullt av fluemark/ Ei ørn letta da eg nærma meg/ Ramnen vart sitande lenge/ Berre dagar seinare var alt borte. Hver setning ringer tungt og betydningsfullt, språket er enkelt og presist. Desto større forundring når sauen og alt sammen bare forsvinner. I andre del beskrives savnet av et annet menneske. Det er lavmælte variasjoner over et vart og skjørt savn, som om også savnet og minnene står i fare for å dø ut eller bli ødelagt. Siste diktet i delen er kort: Det fyrste og siste eg tenkjer på/ er andletet ditt/ Slik svalar eg saknet av deg. Vi ser Myklebust er svært konkret i språket, og at ordvalg, motiv og sammenligner er hentet fra naturen. Tredje del leser jeg som den delen med sterkest lengsel og sterkest følelse av utilstrekkelighet. Ønsket om et annet liv, en annen verden, får en så sterk sammenligning som overgangen fra foster til nyfødt. Det blir brukt både i Seinare og i Kvar er ytterpunktet.  I det første er det brukt med misunning, jeg-personen skulle nok gjerne vært dette fosteret som så greit kommer til sin nye verden, i det andre er det brukt direkte for å beskrive ytterpunktet hvor jeg’et ønsker å være, ytterpunktet mellom denne verden og den neste, Slik fosteret si hud/ kviler mot det inste /i ei mor. Samtidig som lengselen er stor etter det nye, er frykten også stor for å gi slipp på det gamle. Også denne tematikken går igjen i flere av diktene. Utilstrekkeligheten ligger i at jeg’et ikke vil gjøre en innsats, eller er misfornøyd med sin egen innsats. For eksempel med spørsmålet Kan ein sove seg dit? og i Om fingrane peikar/ når eg kviler/ Er eg då undervegs? Utilstrekkeligheten kan henge sammen med frykten for endring, en endring som vil føre til at det gamle går tapt. I fjerde og siste del plasserer det lyriske jeg seg i forhold til alt som var før. Minnene beskrives som tidevannsbølger, som trekker jeg’et innover/ og ut/  innover/ og ut/ frå dette huset. Eller vardøger/ som aldri vart sanning. Igjen er sammenligningene hentet fra naturen. Til sist aner vi en forsoning. Dei ser meg kome/ og legg frå seg arbeidet. ”Dei” er tippoldefar, oldefar, farfar og far, ’eg’ er det lyriske jeg som har strevd så fælt med denne endringen som nå er nødt til å komme. ’Jeg’ er klar til å overta. Siste dikt, Kvar gong eg berre står, er symptomatisk. ’Eg’ står nå og ser elven fare forbi, hun sammenligner seg med mor og barn, og dråper blir elv, elv går til vann, og vann blir hav, fra det lille til det store og alle tings runddans, og i ein vasslipt fin partikkel/ flyt ei historie om oss. Jeg’et har funnet sin plass.

            Myklebusts samling plasserer seg fint i norsk lyrikktradisjon. Bygdesamfunnet og naturen har alltid stått sterkt hos oss, også etter modernismens gjennombrudd. Jeg mener imidlertid Myklebust er enda mer radikal når det gjelder å gå tilbake til røttene. Dette er de klassiske tema om å overta gården, sørge for at livet opprettholdes. Forskjellen er at dette jeg’et ikke går på med heroisk kraft, men er usikkert og vaklende. Motiver og metaforer er alle hentet fra naturen og det levende, det er det urbane mennesket som har flyttet ut på landet. Diktsamlingen ender i forsoning og ro. Forhåpentligvis finner Myklebust ny uro, slik at hun kan gi oss flere samlinger.

 

*

Tittel:  Berre dagar seinare (2005)

Forfatter: Hilde Myklebust (debutant)

Forlag: Det norske samlaget

 

*

 

Og så en presentasjon av et av diktene, det er det som står på side 23 i boken, og et av de vakreste i den:

 

Etter timar med leit

fann mor meg att

sovande

under fjøstrappa

 

Alltid seinare

bar eg ein lengt

etter ei brå oppvakning

Slik berre eit barn får vakne

i mor sine redde armar.

 

Min kommentar

 

Jeg skal ikke si så mye om diktet. Det består av to setninger, hver på én strofe, og det skilderer en helt konkret hendelse. Første setning er som en novellestart, in medias res, vi kommer midt inn i handlingen. Moren har tydeligvis lett etter barnet, i timevis, og så finner hun det, sovende, under fjøstrappen. Det begynner og avsluttes midt i sakene kan man si, for konflikten er løst med det samme den oppstår, alt er trygt med en gang. I den andre setningen uttrykkes et ønske, eller en lengsel, om en lignende oppvåkning. Det er nå det voksne barnet som snakker. Og nå gjelder det en oppvåkning i overført betydning. Det er ønske om en sjokkerende oppvåkning, like inn i tryggheten, i den voksne morens beskyttende armer, hvor alt er trygt. Det er et svært nakent og ærlig dikt. Det eneste kunstgrepet er oppdelingen av verselinjene. Ellers er alt nært, konkret og hverdagslig. Og stort.

 

Dere kan lese flere dikt og annet av Hilde Myklebust på bloggen hennes: Botnfall .

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s